Siste innspurt

Moldtua, Snillfjord Kommune, Norge
Damien Rice – Amie

Etter Salvador dro vi til Rio de Janeiro – og byen er alt det du har hørt om. Kombinasjonen av storby og strandby med grønnkledde fjell i bakgrunnen er en fryd for øyet og for sinnet. Kan det finnes noe bedre enn å slå seg ned på en fransk caféresturant etter å ha tilbringt noen timer på verdenskjente Copacabana beach ?

Lillepus var fortsatt syk mens vi var der, så vi tok det med ro og var på stranda flere dager. En kveld dro vi til Ipanema og hørte på deilig live bossanova, og de avsluttet selvfølgelig med den brasilianske versjonen av ‘Girl from Ipanema’. En annen dro vi til Paõ de Asucar, direkte oversatt til Sukkerbrødet, men vi kalte det Sukkertoppen. Vi rakk det akkurat før sola begynte å gå ned, og ble der oppe til alle lysene i byen var skrudd på og himmelen var bekmørk. Elendig cappuchino, men fantastisk utsikt. Vi fant også Jesus selv om det var overskyet når vi var der oppe, og begge to tror det må ha vært ett svare strev å få den svære greia opp der. Statuen er stor, men ikke så stor som den virker på tv. Litt skuffa. Været var upåklagelig selv om de fastboende klaget – det var vinter når vi var der og ‘bare’ 25 varmegrader. De var forkjølet, hadde vondt i halsen, frøs (vi så en dame med boblejakke en kveld) – og klaget generelt like mye som nordmenn gjør når vi har vinter. Pingler. Hostellet vi bodde på hadde et helt herlig vertskap, og hadde det ikke vært for dem hadde vi knapt overlevd sammen med alle flashpackerne: unge mennesker (ofte fra England) som reiser ut og ‘oppdager’ verden (les: fester til de ikke har lever igjen og sover hele dagen) på mamma&pappas regning. Lillepus fikk også hangglidet, en plan hun hadde hatt helt fra begynnelsen av reisen. Ymse satt nede på stranden og ventet på at hun skulle lande, og tittet på andre flyvende mennesker som koste seg oppe i luften over de store bygningene og det blå, blå havet. Alt gikk selvfølgelig bra, og Lillepus var overlykkelig :)

Den 14. juli dro vi til vår siste destinasjon før vi skulle hjem – Havana, Cuba. Vi nådde målet, etter å ha tilbragt en natt på Panama flyplass som var veldig kald. Er det en ting de digger der nede så er det aircondition – og det finnes ingen annen innstilling enn full styrke. I Havana bodde vi hjemme hos en bestemoraktig dame som var kjempeglad hele tiden, klappet henrykt i hendene når vi kom hjem, lagde altfor mye mat, var god og rund – hun var til å spise opp. Cubanere kan leie ut rom for to personer hvis de er villige til å holde en del papirarbeid, og det er den billigste måten å bo på Cuba. Hver morgen fikk vi verdens største frokost med alt vi kunne ønske, før vi tok taxi inn til byen for å se, oppleve, nyte og måpe. Cuba er slik det fortelles om: gamle, gamle amerikanske biler overalt, ingen supermarkeder, parker fulle av cubanere som diskuterer høylytt, mojitos i hver eneste café, unge menn og damer som byr seg frem for turister, tobakkmuseum, rommuseum og propagandaplakater der det er mulig å plassere dem. Cuba er varmt med rundt 30 varmegrader og fuktig med 80% luftfuktighet – fantastisk fint at det blåste når vi var der. Oppussingsarbeidene foregår overalt, bare trist at de prioriterer turiststrøkene først og lar boligstrøkene forfalle. Vi tok oss også en tur på kunstmuseum og på et litt alternativt kunstutsalg/arbeidsplass for å se på kunst slik cubanere velger å lage det. De vet hva de holder på, og de får holde på så lenge kunsten ikke kan leses som en protest mot kommunismen og regjeringen. Flere cubanske kunstnere har måttet rømme landet som følge av det, og det er selvfølgelig en av mange andre årsaker til at Cuba får ris på baken av menneskerettighetene : de legger bånd på ytringsfriheten. Ymse var også en dag på stranden hvor hun nesten blåste bort, og en søndag dro vi begge to til en evigstor park som før Sovjetunionens fall skal ha vært helt nydelig. Cubanere pleide å kjøre til den og campe ute hele dagen med piknik og grilling. Nå er den overvokst, forfalt og skitten – tiden har fått lov å virke altfor lenge, så selv om de klipper gresset ser det ganske overvokst ut. Vi var og hilste på Leninmonumentet, før vi la oss ned i gresset ved siden av for å slappe av. En halvtime senere pøste regnet ned og taxien som skulle komme, kom ikke. Så vi endte opp i en overfylt buss for å komme oss hjem, og det tok oss mer en dobbelt så lang tid enn det hadde gjort med taxi. Men shit happens, man kan kalle det en genuin opplevelse.

Siste kvelden i Havana, og siste kvelden av en reise på 6 måneder, spiste vi på fin retaurant hvor man måtte ha reservasjon. Den lå i et boligkompleks, og man var ikke riktig sikker på om man var på rett sted før man hadde ringt på døren, blitt sluppet inn og plassert ved et bord. Herlig eksentrisk, varmt, klassiskt, koselig og sært. Maten var ypperlig, og hvitvinen likeså. Det var bare litt vemodig og samtidig angstfylt å vite at dette var siste kvelden. Hvordan så det ut hjemme ? Var menneskene vi kjente som før ? Kommer vi til å klare å tilpasse oss ? Hva forventer de videre av oss ?

I løpet av et halvt år med reising begynner man å sette spørsmålstegn til hverdagen sin hjemme. Man ser ting som ikke er gode, ting som bør forandres, ting man ikke aner hvorfor man i utgangspunktet holdt på med. Det blir bare mer og mer tydelig at det ikke kommer til å være likt som når man dro, selv om mye føles og ser likt ut når vi nå er kommet tilbake. Vi er forandret, livet vårt er forandret, og verdenen rundt oss er det. Selv om alt på overflaten ser likt ut, så finner man noe nytt og ukjent i hver rynke i håndflaten, hvert bølgeskvulp fra Mjøsa. Ymse syns det er sært at Sparebanken Hedmark har skiftet logo og design, og at Gilde liksom driver og skal skifte navn. Hun rynker på nesen og er ikke helt enig i det, de skulle spurt henne først, på en måte. Lillepus blir full av inntrykk av å være hjemme igjen, og er kanskje i skrivende stund i Falkenberg med sin søte kjæreste som hun har lengtet efter i et halvt år. Det er ekte kjærlighet det, det er ekte tålmodighet, troskap, mot og styrke.

Høsten kommer altfor fort. Ymse flytter til Bergen for å lese psykologi, jobbe på Hulen (hils på Hulens nye presseansvarlige ! ), jobbe og få betalt, og møte gamle venner og få noen nye. Lillepus flytter til Oslo med kjæresten for å få gjort noe med alle de inspirasjonene og ideene som ligger og kribler i hjertet hennes. Vi kommer til å ses.

Det er ikke langt mellom Bergen og Oslo lenger.