Vamos a la Playa,por favor ?

Salvador, Brasil
Basement Jaxx – Where’s your head at ?

Vi hadde egentlig planlagt aa reise innom Colombia foer Brasil, men naar vi kom tilbake fra Galapagosoeyene fikk Lillepus oeyeinfeksjon for 3. gang, og Ymse hadde aua i magen. Saa fra 15. til 19. juni hang vi bare rundt paa hostellet og forsoekte aa bli friske, samt at vi besoekte den cubanske ambassaden og ordnet oss pvisum. Og bestilte flybilletter til Cuba, trodde vi.
Siden den gang har vi bestilt flybilletter til Cuba to ganger til, og alle gangene (inklusive den foerste) har transaksjonen gaatt til et sted hvor det er varmt og masse flammer. De som mener at man faar kjoept alt man vil med plastikk kan dra til Soer-Amerika og finne ut at slik er ikke verden bygget opp. Sist gang vi saa at transaksjonen ikke gikk gjennom, reserverte vi to billetter som maa kjoepes to dager foer avreise. Saa naa er vi sikret, haaper vi paa.

19. juni floey vi fra Quito til Manaus. Ser ikke saa langt ut paa kartet, men i Soer-Amerika er direkteruter noe som er mer eller mindre ikke-eksisterende. Derfor brukte vi hele dagen paa aa fly fra Quito i Ecuador til Lima i Peru, saa til Sao Paulo soer i Brasil foer vi endelig landet i Manaus i Brasil. Midt i Amazonas, midt paa natten, og heldigvis var det ledig plass paa hostellet vi hadde sett oss ut, og verten snakket engelsk. Portugisisk er nesten uforstaaelig selv naar man kan spansk.Dagen etter kjoepte vi oss billett til elvebaat: 2 dager i en hengekoeye paa Amazonas fra Manaus til Santarém. Vi reiste dagen etter, og fant akkurat plass til hengekoeyene vaare blant de innfoedte. Vi og David fra Colombia var de eneste utlendingene paa baaten, det var veldig saert og ble veldig eksotisk naar vi ikke lenger forsto et fnugg av hva de sa. Vi hadde et par stopp langs veien, men ellers toeffet vi paa floden i en bedagelig fart med vinden i haaret, og klokken 3 om morgenen 23.juni var vi framme i Santarém.

Aa reise med elvebaat er den mest idylliske maaten vi har reist paa. Dagen gaar til aa ta bilder, og slenge rundt i hengekoeyen, og lese bok. Man blir ikke daarlig, for det er ingen boelger. Og siden det er midt ute paa elven er det omtrent ikke mygg, og en frisk bris blaaser vekk det verste av varmen.
Men de sanitaere forholdene kan faa Indiana Jones til aa rynke paa nesen. Det lukter verre enn Roskilde, og du har innestengt varme og fuktighet i tillegg. Og kakkerlakker. Bring your own toiletpaper og vaatservietter. Maten som selges om bord er lunsj og middag, og det er: kylling, ris, pasta, boenner og en kjip salat. Og er ikke aa anbefale aa spise om du lett blir daarlig av litt luguber mat. Vil du ikke ha, maa du ta med din egen mat – det gjorde vi. 2 dager med hvitt broed, musli, epler og bananer som var veldig beske i smaken. David saa veldig rart paa oss naar vi spiste sistnevnte. ‘Don’t you cook them ?’, spurte han. ‘No, why should we do that ?’, spurte vi. Og da fikk vi vite at ikke alle bananer skal spises raa, og at de heter ulike ting. Platanó, som vi spiste, var store og harde og ble spist kokt eller stekt. Bare dyr (og vi) spiste de raa. Bananer var mindre og de spiste man raa. Jassaa ja.

I Santarém fant vi et billig hostell uten aircondition. Klarte etterhvert aa finne noe som liknet frokost ogsaa, og bestilte oss flybilletter til Belém – byen som ligger ved munningen til Amazonas. 3 dager til med elvebaat fristet ikke, mest fordi det ikke var noen maate aa sikre sekkene vaare paa ombord. Kjoepte ogsaa flybillett fra Salvador til Rio de Janeiro – det er like dyrt aa ta buss i dette landet som aa fly. Saa da flyr man.

Dagen etter var Lillepus absolutt ikke i form. Og tivoliet, varmen og fuktigheten nevnt i forrige post gjorde ikke akkurat ting bedre. Vi brukte dagene i Santarém til aa gjoere saa lite som mulig – det var jo saa varmt. Dessuten var det helt aerlig ikke noe mye aa finne paa heller, og Lillepus trengte noen dager paa aa komme seg i form. 27. juni reiste vi med forsinket nattfly til Belém.

Belém var en stoerre by enn Santarém, men ellers var de ubehagelig like. Ingen restauranter som er aapne, ingen steder aa spise frokost enn paa gatekiosker (som man ikke gjoer med mindre man vil faa matforgiftning), det samme tivoliet bare enda stoerre. Glem aa finne supermarked. Hvis du spoer blir du pekt i retning av elkjoep-liknende forretninger. Vi forstaar ikke hvorfor, for naar vi finner en matvarebutikk staar det klart og tydelig ‘supermercado’ paa skiltet. Veldig rart.
Etter en frokost bestaaende av bananer og epler og 3 timer med komasoevn, reiste vi til busstasjonen for aa kjoepe billetter til Salvador. Aa fly dit innebaer 2-3 flybytter, og det var vi virkelig ikke interessert i. Men selvfoelgelig, med all flaksen vi hadde hatt i det siste (sykdom, forsinkelser, flybillett til Cuba mas) saa var det ikke ledig plass paa en buss til Salvador foer om 3 dager. Og reisen i seg selv tar 2 dager. Vi hadde ikke planlagt aa bo 3 dager i Belém, vi skulle bare til Belém for aa komme oss til Salvador. Og aa ankomme Salvador 5 dager senere var uaktuelt. Dermed reiste vi til flyplassen og fant billetter til Salvador dagen etter, som egentlig var altfor dyre. Men hadde vi noe valg hvis vi ville fylle de dagene vi hadde igjen av reisen vaar med det vi hadde planlagt ? Eh.nei.

Saa dagen etter at vi hadde kommet til Belém, reiste vi videre. Flyet gikk paa ettermiddagen, saa vi tok en tur innom en zoologisk hage for aa se paa dyrene i Amazonasjungelen – vi fikk ikke tid til jungeltur. Pantere, masse skilpadder, kameleoner, krokodiller, dovendyr (!), spidermonkeys og masse tropiske fugler (arapapegoeyen blant annet) og et veldig fint og avkjoelende museum :) Saa dro vi til flyplassen, hvor flyet selvfoelgelig var forsinket. Men vi rakk vaar connection til Salvador, vi rakk bare ikke aa spise. Rundt midnatt landet vi i Salvador; ‘Known as the African soul of Brazil’, ‘hottest in terms of culture’, byen som ikke engang gidder finne unnskyldninger for aa feste.
Og det var kjempefest. Noe religiongreier som soerget for at gatene var like stappfulle som i Norge paa 17.mai, men der slutter ogsaa likheten. Det var scener med ulike konserter paa hvert hjoerne, og folk danset samba paa de ujevne brosteinene og unngikk saavidt dammene laget av vann, oel og urin. Det var oel og mennesker overalt, og vi foelte oss veldig utilpass med aa skulle gaa gjennom lurvelevenet alene med sekkene vaare, til et sted vi ikke helt visste hvor var. Taxien kunne nemlig ikke kjoere oss helt fram fordi gatene var stengt. Vi gikk ut av bilen, og to minutter senere hadde vi to unge, fulle menn som forsoekte aa snakke til oss, som vi gjorde vaart beste i aa ignorere. Taxisjaafoeren gjorde kort prosess og bestemte seg for aa foelge oss til hostellet vaart. Takk <3

29. juni var foerste dag i Salvador, og naa skulle vi fikse Cubabillettene. Frokost, dusj, reservarsjoner i vesken – og foerste turistkontor kunne fortelle oss at 1) alt slikt var stengt i dag siden det var soendag og 2) flyselskapet vaart hadde ikke kontorer i Salvador. Jassaa ja.  Saa vi dro og saa paa San Fransiscokirken istedet (den var saa overdaadig at det var kvalmt), og paa moderne kunstmuseum. Der hadde de kino, og vi saa ‘My blueberry nights’ av Kar Wai Wong. Vi dro ikke paa stranden fordi det begynte aa regne og skye over midt paa dagen. Neste dag, tenkte vi.
Men neste dag var helt lik. Saa vi brukte hele dagen paa det stoerste kjoepesenteret i Salvador. Lillepus fant seg endelig et par nye bukser – vi har lett siden Argentina. Ymse fant seg ny bikini – den som var med hjemmefra var utslitt etter 4 aars bruk. Kvelden ble avsluttet med altfor mye popcorn og ‘Sex&theCity – the movie’. Neste dag planla vi aa dra paa stranden.
Men neste dag var helt likt som den forrige. En rask vaermeldingsjekk fortalte oss at det skulle vaere slik under hele oppholdet vaart i Salvador, mens det i Rio de Janeiro var nydelig vaer. Saa vi reiste til flyplassen med buss (1 time) for aa faa byttet billettene vaare til en tidligere flight enn 5. juli. Men det var selvfoelgelig saa dyrt at det ikke kom paa tale. Typisk. Senere paa kvelden gikk vi ut for aa spise og see paa nattelivet, og det var fint helt til medaljongen Ymse fikk av Ole til reisen, som hun har brukt hele tiden, ble revet av henne mens Ymse&Lillepus sto og saa paa danseshow. Artig. Typisk. Det staar i Lonely Planet at om man skal bli fratatt noe i Brasil saa er Salvador det mest sannsynlige stedet. Saa Ymse kan krysse av for det, og haaper at hun faar lov aa ha tingene sine i fred fra naa av.

Det var fest i Salvador da vi kom, og 2. juli var det skikkelig fest igjen: uavhengighetsdagen til distriktet byen ligger i. Det var tog med korps, trommer, dansere, kommunistflagg, kors, glitter, hoeye heler, korte skjoert og de fantastiske folkedraktene de bruker her nede. De danset samba og capoeira i gatene som aldri foer, og alle saa ut til aa kose seg skikkelig. Det gjorde vi ogsaa, og det foeltes som vi fikk feiret litt 17.mai paa etterskudd naar vi hadde korps og slik rundt oss.

I dag er det 4. juli, i morgen flyr vi endelig til Rio de Janeiro. Salvador er en fin by, men aa vaere her en uke naar stranden er utelukket blir for lenge. Og byen er full av farger og liv og lyd, noe som blir litt slitsomt for to backpackere som har krasjet i veggen jevnlig de to siste ukene. Det er ikke bare morsomt, idyllisk, enkelt og spennende aa reise. Noen ganger er det et slit ogsaa. Vi er klare for stranden, vi er klare for aa slappe litt av fra alle inntrykkene foer vi begir oss ut paa det som er igjen: Rio de Janeiro og Cuba.

Ut aa leke Darwin

Santarém, Brasil
Bonde do Role – Melo do Tabaco

Vi er i Santarém. Mer eller mindre midt i Amazonas. Varmegradene holder seg alltid over 30 og luftfuktigheten naermer seg noe som kjenner som 100%. Hadde det vaert 100% hadde det nesten vaert bedre. Skyene paa himmelen har for flere aarhundrer siden gitt opp aa skygge for solen, men bare lar den slippe gjennom. Det kjennes som om vi puster ut damp, og som om vannet vi heller i oss renner ut gjennom porene vaare like fort. Vi soeker mot vasken og dusjen for aa kjoele oss ned – de har bare kaldt vann. Og godt er det, for det er selvplaging paa aa ta skrittet inn i noe som er noen grader varmere enn det lufta er. Men vannet som skal vaere kaldt er ikke kaldt. Vi kaster det i ansiktet og det har omtrent samme temperatur som lufta. I dusjen er det bedre, men det gaar ikke an aa staa i dusjen hele dagen. Man maa ut, man maa spise, sove, drikke, fikse ting. Saa man maa ut av det eneste kjoelige man kan finne bortsett fra airconditionerte butikker som jo er vaar andre redning her nede. Og 3 minutter etter at vi er ute av dusjen eller butikken er vi overkokte. Svetten renner naar vi ligger stille i sengen under myggnettingen for aa faa sove. Det er ingen vind. INGEN. Viftene paa rommene vaare er den eneste redningen vi har.
Men vi faar heller ikke sove, for det er for varmt. Og klokken 7 braker tivoliet loes. Musikk som minner om danseband, folklore eller trance stroemmer ut av butikkenes hoeytalere mens dracula og alle broedrene hans roper tilbud ut av mikrofoner eller hoeytalere som er plassert paa alt som kan bevege seg: biler, motorsykler, sykler. Kun avbrutt av musikken. Vi skjoenner fint lite, for i Brasil snakker de portugisisk og det hoeres ut som en blanding av spansk og tysk. Alle forsoeker aa overdoeve hverandre, og man kommer til et punkt hvor det foeles som om de staar ved siden av sengen din og roper. Ute triller folk avgaarde paa kokosmelk- og kakevogner, mens vi kjemper oss ut av myggnettingen som for lengst kjennes ut som et fengsel.
I natt reiser vi fra Santarém til Belém, for aa komme oss ut til kysten.
Ymse kunne aldri, ALDRI bodd i Amzonasjungelen.

Galapagosoeyene
Fra 2. til 14. juni var vi paa Galapagosoeyene, og de foerste oeglene fant vi mens vi lette etter et sted aa bo i Puerto Ayora paa Santa Cruz. Den kravlet rundt paa fortauet, og pelikanene sto paa geledd rundt fisketorget og ventet paa restene. Temperaturen var herlig tropisk, med frisk sjoebris og en usjenert sol.  Flipflops (fleepop ifoelge vaar cruisebaatturguide) og skjoert ble gravd frem fra sekken.
Vi skulle ikke paa baatur foer 7. juni, og Lillepus ville ta dykkerlappen. Vi fant en samme dag som vi kom, og de neste dagene gikk slag i slag med dykkefilmer, dykkelaerebok og masse dykking. Ymse var med for aa holde oversikt, ta bilder, og oppdage at hun faktisk ble sjoesyk.  Vi rakk ogsaa en tur paa Bahia Tortuga (Skilpaddestranden), en strand med herlige store boelger og masse sand. Rene idyllen <3
Og 6. juni hadde Lillepus en laaaaaaaaaaang eksamen, som hun besto med glans, og vips! Lillepus er naa i besittelse av dykkerlappen og kan dykke ned til 18 meter :)

Dagen etter ble vi tatt med ut til baaten vaar. En seilbaat, men de brukte ikke seilene enda. De skulle kanskje gjoere det naar det ble hoeysesong. Og fra da av hadde vi 8 dager paa baat, hvor vi kun var i land for aa titte paa dyreliv. Vi var sjoesyke, maten var litt kjedelig – frokosten var best, boelgene var saa heftige at flasker i baren falt ned og knustes 2 netter paa rad. Ymse og Lillepus hadde faatt lugar i baugen og mistet tyngdekraften naar boelgene loeftet baaten opp. Vi trodde vi skulle falle ut av sengene, men det gjorde vi ikke.
De foerste 4 dagene hadde vi selskap av 13 doeve amerikanere i 50aarsalderen,og en tolk, utrolig hyggelige og sjarmerende vesener som alltid var glade og alltid klare for en oel. Paa var alder var det et soeskenpar fra Texas og et kjaerestepar fra England og Australia. Sistnevnte var alltid gretne og froes oss ut – ville bare snakke med de fra Texas. Etter 4 dager hoppet amerikanerne og kjaeresteparet av, og ble erstattet av ymse vesener, blant annet Bente fra Norge som jobbet i sjokoladefabrikk (gjett om vi var overassket, og litt skuffet over at hun ikke hadde noe sjokolade med), og to svenske jenter som var helt herlige aa vaere med. Soeskenparet fra Texas var med oss paa hele reisen, men de ble gretne etter 4 dager og holdt seg for seg selv.

Turen var fantastisk. Vi har sett saa utrolig mye dyreliv, vaert saa usannsynlig naerme det, aldri vaert redde, dyrelivet har aldri vaert redd heller. Laert saa utrolig mye ! Det startet med gigantiske landskilpadder, og vi avsluttet med landiguanaer, gule og sorte i huden og overasskende kjappe i gangen. Smaa drager, Ymse kunne gjerne tatt med en. Hver eneste dag var vi paa minst to turer, og hver eneste dag snorklet vi minst en gang – som oftest to. Vi har sett ´the bluefooted boobies´sin lille seiersdans naar han har klart aa faa seg dame, parringsleken til albatrossene og eggene som har blitt forlatt fordi de er oedelagte, smaaoeglene sine push-ups for aa vise hvem som er sjefen. Vi har snorklet med en sjoeloeve, og slitt med aa komme oss rundt en annen som hadde lagt seg midt paa stien og absolutt ikke ville flytte seg. Under vann med munnen halvfull av saltvann har vi sett havskilpadder, galapagospingviner, skater, haier og utrolig mye tropisk fisk. Oppe paa land igjen har vi blitt toerket av solen mens allerede roede krabber kravler rundt paa de sorte lavastenene.  Vi var og  gikk paa deler av en oey som ikke var mer enn 120 aar gammel !
Sammen med marineiguanaene stirret lot vi oss varme av kveldstraalene fra solen, og Lillepus skulle sikkert hatt 4GB ekstra til kameraet sitt. Vi har sett flamingoene, og forsoekt aa gaa slik de gjoer. Kjeftet paa en idiot som ikke hadde faatt med seg at han ikke skulle tusle rundt oeverst paa stranden der det var fordypninger – der laa det smaa skilpaddeunger og ventet paa aa bli klekket, eller kanskje de allerede var klekket og ventet paa natten saa de kunne snike seg ut i havet.
´The Mighty Fregatbird´ har holdt oss med selskap mellom oeyene iblant, sittet hoeyt over oss paa tauene, mens vi har ligget paa dekk og solbadet og fnist. En kveld klarte vi aa finne ´Die Hard 4´ paa engelsk blant alle de piratkopierte filmene, og koste oss med harry replikker og te.  En kveld maatte Lillepus forsoeke 4 ganger foer hun kom seg inn doeren til lugaren vaar – hver gang hun aapnet doeren ble hun kastet tilbake som foelge av boelgene som traff baaten.  Vi foelte oss  trygge, det var redningsvester i lugaren vaar, pluss to stappfulle poser paa dekk. Og to baater (med alarm i tilfelle stjeling) + slike oppblaasbare hus. Fin baat, herlig crew som ga Lillepus en marinert blekksprutarm i bytte for sjokoladen hennes. De spilte fotball siste dagen og ville ha oss med, men de hvite, myke foettene vaare klarte ikke den brennende varmen fra sanden. Vi duppet i vannskorpen istedenfor, og Ymse fikk testet ut hvor vondt det faktisk er aa faa oeynene fulle av saltvann.
Siste dagen gikk litt skeis. Vi hadde faatt en for tidlig flyavgang og fikk derfor ikke med oss ´Charles Darwin Research Center´ med skilpaddeunger, skilpaddevoksne og landskilpadden ´Lonesome George´ – den siste av sin art. Naar de lette paa oeya han kommer fra, fant de bare han. Stakar <3

Men kjaere vene. Et lite skaar i gleden er vel vanlig. Galapagosoeyene var ren idyll, og vi har sett saa mye mer enn det Ymse forteller her – bare vent til vi kommer hjem !
De siste ukene av reisen vaar skal vi tilbringe i Brasil og paa Cuba. De neste dagene skal vi bruke paa aa komme oss ut til kysten, enten direkte til Salvador, eller innom São Luis foerst. 5. juli flyr vi fra Salvador til Rio de Janeiro – det er like dyrt aa ta buss som aa fly i Brasil. 14. juli setter vi kursen for Cuba, 22. juli setter vi oss paa flyet som skal ta oss tilbake til Europa, og Norge. 23. juli skal vi lande paa Gardermoen.

*danser vi-har-vaert-paa-Machu-Picchu-dansen*

Lima, Peru
Bob Dylan – Like a Rolling Stone

Hej, hej, hallaa! :)
Vi kunne ikke ungaa Lima for aa komme oss videre. Senere i dag (klokken er halv to) setter vi oss paa en buss til Tumbes, en by som ligger paa grensen til Ecuador. For aa, utrolig nok, komme oss inn i Ecuador. Grenseovergangen mellom Peru og Ecuador er i Lonely Planets ‘South America on a Shoestring’ beskrevet som: ‘worst border crossing in South America’. Vi faar se. Har moett paa mange som har kommet den veien, og ingen av dem har nevnt at grensekryssingen var forferdelig.
I Ecuador har vi tenkt oss til Cuenca, foer vi reiser til hovedstaden Quito – for aa komme oss til Galapagosoeyene. Vaart neste store eventyr :) Maa raske litt paa naa som det er mindre enn to maaneder igjen til hjemreise.

Vi reiste fra Puno til Arequipa 11.05, en ganske heftig tur fordi bussjafoeren ikke helt mestret overgangen mellom clutch og gass. Herlig aa bli slengt rundt i bussen i rundt 6 timer. I Arequipa var vi for det meste troette, saa vi sov lenge. Og gikk rundt i byen og koste oss med solen og det faktum at man kunne gaa rundt i t-skjorte. Byen ligger ‘bare’ 2800 meter over havet. Ymse kjoepte seg ny bukse – olabuksen var spjaeret under rumpa paa begge beina. Kanskje veldig punkrocktoeft, men ikke spesielt handy naar man skal ut paa skogsturer og diverse. Ellers gjorde vi ikke saa mye i Arequipa, men vi skulle gjerne sett mer av byen hadde det ikke vaert for at vi maatte vaere i Cuzco 14.05. 15.05 skulle vi paa firedagerstur til Machu Picchu.

Aa reise til Cuzco
…skulle i utgangspunktet ikke vaere saa vanskelig. Vi fant oss nattbuss som skulle soerge for at vi var i Cuzco 0600  morgenen 14.05. Vi sovnet, vaaknet i graalysningen og registrerte at vi sto stille. ‘Sikkert punktering, eller kanskje vi venter paa en ny buss’, tenkte vi og doeste mens vi ventet paa at disen ute skulle letne slik at vi kunne se hvor vi var. Men det kom ingen ny buss, og bussen vaar hadde ikke punktert. Det viser seg at vi er blitt uheldige ofre for en veiblokade. Innbyggerne i byen som ligger mellom Arequipa og Cuzco, foelte seg nemlig oversett av regjeringen, turister og gud vet hva. De ville ha like mye cred som de store, kjente byen paa hver side av dem – og for aa vise at de foelte seg traakket paa bestemte de seg for aa blokkere veien slik at ingen fra Arequipa kunne komme seg til Cuzco med motorisert transport – og omvendt. Saa der satt vi. 8 timer senere satt vi fortsatt der, sammen med andre backpackere fra de rundt 10 bussene som sto og ventet. Bussjafoerene gjorde ingenting, politiet gjorde ingenting. Noen saa blokaden kom til aa bli aapnet om 2 timer, noen 12 timer, noen to doegn.
Dette hadde ikke vi tid til aa vente paa. Saa vi hentet sekkene vaare, tok dem paa ryggen, og GIKK i to timer fra den ene blokaden til den andre. I et haap om at det skulle finnes noe transport paa den andre siden som kunne ta oss til Cuzco slik at vi kunne rekke turen vaar. Og vi var ikke alene. Vi maa ha vaert over 20 stykker som tuslet forbi blokaden mens inkadamene vinket og skulle ha oss til aa kjoepe karameller. Paa andre siden kommer det rickshaws – slike motorsykler paa tre hjul med sitteplasser bak – fra den naermeste smaabyen. Vi maa loepe bort til dem fordi inkadamene med steinslynger liker ikke at de boikotter demonstrasjonen.  Vi stabler 5 mennesker med ryggsekker inn i en rickshaw og etter en halvtime kommer vi til en klynge hus som er en landsby. Der sitter det flere mennesker og venter paa en mulighet til aa komme seg til Cuzco. En lastebil skal reise, men sjafoeren sier at han den gaar saa sakte at 20 biler passerer han i timen. Etter en halvtimes venting kommer en stasjonsvogn forbi. Vi vinker og veier, og naar den stopper ser vi at den egentlig er full. Taket er fullastet med sekker, og inni sitter det minst 5 stykker i baksetet og fire i bagasjerommet. Men ifoelge sjaafoeren er det plass til fler. Galskap. Vi blir ikke med og rister paa hodet naar vi ser andre backpackere krype inn i bagasjerommet.
Saa kommer redningen. En buss! Med sitteplasser! Foerstemann til moella og 5 timer senere er vi i Cuzco. Klokken er 7 paa kvelden, 13 timer senere enn naar vi opprinnelig skulle vaert der. Vi saa ingen av bussene fra Arequipa til Cuzco passere hele den tiden. Vi kommer til Llamapath sine kontorer, operatoeren som skal ta oss med paa tur, og diskuterer hvorvidt vi skal utsette turen eller ikke. Det ender med at sjefen og guiden klarer aa faa oss til aa bestemme oss for aa bli med.

Trekking til Machu Picchu
Klokken 5 om morgenen, 15.05, blir vi hentet av Llamapath. Ut paa tur aldri sur. Vi sover de to timene det tar minibussen aa kjoere oss ut i skauen. Vi spiser frokost, blir kjent med gruppa vaar: Laura fra England, Jean fra Wales, Holly fra Australia, og Andrew, Jonathan og Theresa fra USA. Vi gaar hele dagen, med fine stopper og mye mat. God mat. Om natten ‘sover’ vi i telt og det er fantastisk iskaldt fordi soveposene ikke akkurat er av ekte norsk kvalitet.
16.05 skal vi bestige fjelltopp. Og alle klarer det. 4850 meter over havet har vi vaert naa! Utrolig slitsomt dog, det er ikke akkurat mye oksygen aa puste inn. Vi sover i telt igjen, i en liten landsby, i hagen til en av de som er med oss og passer paa muldyrene. De har lamaer og Ymse faar lov aa klappe en. Lykke :)
17.05. Nasjonaldagen vaar! Vi blir vekket med kokate som vanlig, og under frokosten forsoeker vi oss paa foerste verset av nasjonalsangen, vaar guide Marco holder paa aa le seg ihjel. Ymse har spart eventyrsjokolade og alle faar smake. Holly konkluderer med at ‘Norway tastes good’. Siden vi er ferdig med den store fjellturen vaar er det kake til frokost, saa det passet jo bra. Etter frokost gaar vi til de varme kildene, som selvfoelgelig er gjort butikk av. Etter 2 dager med gaaing og ingen dusj, er det veldig herlig. Foettene jubler av glede over aa vaere fri fra sko og sokker. Saa tar vi foerst buss, og saa tog for aa komme oss til Aguas Calientes – byen som ligger naermest Machu Picchu og som bare eksisterer fordi Machu Picchu er i naerheten. Vi sover paa hotellrom med eget bad, i varme senger – etter varme dusjer. Rene og pene.
18.05 er Machu Picchu-dagen. Opp klokken 5 for aa rekke en av de foerste bussene opp. Foer aboslutt alle turistene kommer. Veien opp er forferdelig bratt og gaar i sikk sakk uten noen form for gjerder langs kanten. Machu Picchu ligger fantastisk vanskelig til. Vi kommer dit, og mens morgendisen letner og solen titter frem forteller Marco om oppdagelsen av Machu Picchu og de ulike teoriene rundt hva som egentlig foregikk her. Det er fullstendig magisk, og vi er glade for at vi kom oss opp saa tidlig. Etter runden, etter at dagen er kommet sammen med resten av turistene, er Marco ferdig med omvisning og historiefortelling, og de som vil kan klatre Wayna Picchu – fjellet som man alltid ser i bakgrunnen naar det blir tatt bilder av Machu Picchu. Alle vil bortsett fra Ymse, som etter Pucón i Chile har erfart at hun aboslutt ikke liker at det er hoeyt og bratt. De andre klatrer og alle kommer seg til toppen, Ymse tusler rundt paa egenhaand og ler av amerikanske turister med filmkamera og generelt undrer seg over Machu Picchu.
Etter aa ha tilbragt rundt 8 timer paa et av verdens syv underverker reiser vi ned igjen, og spiser lunsj mens vi venter paa toget. Foerst tog og saa buss ned til Cuzco igjen. Hvor vi sjekker ut av et hostel med en kranglete vertinne, og inn paa et annet hvor vi sover nesten 12 timer.

Det er det Ymse rekker i denne tid, bussen gaar om ikke saa altfor lenge, og vi maa spise.

 

 

Fra Chile til Argentina til Bolivia

Tupiza, Bolivia
Nine Inch Nails – The Hand That Feeds

……Update ?

Chile:
05. april var vaar siste dag i Santiago, og vi dro som sagt til den digre parken i Santiago. Med en stor statue av jomfru Maria paa toppen og en haug av tilhoerende souvenirer. Vi tok en bane opp som er slik som Floeyenbanen i Bergen, er det kabelbane det heter? Fantastisk utsikt og nydelig vaer. Vi fant oss en superfin restaurant aa spise paa – egentlig skulle vi smake paa vin men bestemte oss for aa spise der da vi ikke fant noen som skjoente at vi ville smake vin. Det var litt over budsjett, men siden vi ikke hadde spist ordentlig paa 3 dager unnet vi oss det. Lillepus klarte aa bestille en dessert som var dyrere enn lunsjen.
For aa komme ned igjen tok vi taubane,slik som er paa Ulriken i Bergen. Artig men noe creepy xP :)

Valparasio er paa UNESCOs World Heritage List. Artig, veldig bratt by full av smaa kabelbaner som tar deg opp til ulike smaa fjellknatter. Husene er alle fargerike og smaa,og man forventer nesten at noen skal falle nedover fjellsidene mens man er der. Vi kom dit paa natten 6.april, brukte den 7. paa aa tusle rundt i solen og kose oss, foer vi tok en nattbuss til Mendoza.

Mendoza, tilbake i Argentina. Det er ikke saa kult aa ankomme et sted i 5-6 tiden paa morgenen. Vi hadde reservert hostell, men siden check-out ikke var foer 10.00 og det var fullt, maatte vi vente til halv-elve foer vi fikk en seng aa sove i. Troett. Foerste dagen gikk til aa sove, finne sentrum og planlegge sykkel&vintur :) Ogsaa moette vi vaare foerste nordmenn! Og de var fra Hamar og Ingeberg og hun fra Hamar hadde Lillepus gaatt paa skole med og Ymse hadde moett henne gjennom en venn! Hvor saert er ikke det ? De dro neste dag, saa vi fikk bare hilst. Utrolig rart aa snakke norsk med noen andre enn hverandre.
9. april tok vi buss ut til lille Maipu som er omringet av vingaarder, leide oss sykler og brukte 6 timer paa aa besoeke 2 vingaarder og et likoer&sjokolademakeri. Syklene var….akkurat brukbare og det var ikke saa kos aa bli ropt etter hvert 15. sekund av argentinske menn og guttemenn. ‘Chicas!! Que hermosa!! Sexy!!!’ *kysselyder* Charming. Det blir aldri en argentiner paa hverken Lillepus eller Ymse. MEN, sett bort fra dette var det herlig :) Vi smakte paa 5 viner, en sjokoladelikoer og absinth. Sykkelturen tilbake gikk mye raskere av en eller annen grunn :) Herlig dag, vi manglet baguett, flagrende kjoler og franske menn – men klarte oss fint uten.
10. april var fiks&ordne dag. Og veldig kjip dag, for mens vi satt paa en internettcafé og slet med harddiskene vaare (de er for nye for mange datamaskiner), stjal noen Ymse sin mobil. Som laa ved siden av henne. Saa…det er ingen vits i aa sende meg noen meldinger, jeg har ingen numre, Evie – unnskyld men den charmsen er det noen andre som har naa, og det samme med firkloeveren jeg fikk av Ingeborg&Harald. =/ Ogsaa blir det ikke mere musikk fra listen i bloggen paa meg foer jeg kommer hjem-med mindre Lillepus har noe av det paa sin iPod eller mobil. Artig. Har reiseforsikring,da. Men veldig kjipt aa miste noe man kjoepte spesielt for denne turen (min andre hadde ikke fungert her nede).
11. april reiste vi ut til vingaarden til Familia Zuccardi. De er veldig godt kjent i verden, og deres Santa Julia Malbec er en bestselger. Du faar kjoept den paa polet. Enjoy. Vi havnet i en gruppe med amerikanere fra Florida, pensjonister paa vintur som ikke forstaar at de ikke hoerer noe fordi deres egen stemme overdoever guidens. Etter turen skulle de ha lunsj, vi fikk smake paa tre viner i ro og mak. Samme kveld tok vi nattbuss til Tucuman, og klarte aa faa en buss videre til Cafayate.

12. april ankom vi Cafayate etter en ekstremt svingete tur opp fjellet. Byen ligger paa 1600 meter over havet og er vindistrikt nummer 2 i Argentina. Her lages hvitvin av druen Torrontes – veldig god. Foerste dag forsoekte vi aa gaa oss bort i byen uten hell – den var akkurat passe stor. Vi fant isbutikken som solgte is laget paa torrontes- og cabernetvin og tok en tidlig kveld. Den 13. dro vi nemlig paa villmarkstur. Etter aa ha brukt en hel dag paa buss er det utrolig deilig aa bevege paa seg. Vi klatret, hoppet og gikk oppover langs/over en elv og etter litt over 2 timer med ofte feil stivalg fordi den riktige ikke var merket og det alltid var rundt 3 aa velge mellom, kom vi til fossefallet paa 10 meter. Nydelig, nydelig. Vannet var selvfoelgelig iskaldt, men vi badet til vi mistet foelelsen i taerne. Da varmet vi oss litt i solen, foer vi tok andre og siste dukkert foer vi noet vaar medbrakte lunsj og drakk te fra termoskoppene vaare <3 Ymse plumpa i elva skikkelig paa vei ned igjen. :) Og vi saa ut som emonisser paa beina og armene naar vi kom ned – hele veien var det hoeye skarpe siv som skjaerte deg opp hvis du satte dem i spenn ved aa traakke paa dem. Men absolutt verdt det <3 :)
14.04 dro vi paa sightseeingtur i minibuss til de knall roede canyonene i naerheten. Masse steder som har faatt navn fordi de likner paa menneskelige ting. Men de er blitt formet naturlig av vann og vaer. Kjempefin tur, med sol og to danske piker som vi hang rundt med.
15.04 hoppet vi paa en buss for aa see Quilmesruinene. De eldste i Argentina, etter Quilmesindianerne. De holdt ut mot spanjolene i 150 aar, men ble selvfoelgelig tatt til fange og gjort til slaver, eller drept, eller de doede av nye sykdommer. Slik som alle andre indianerstammer. Ruinene er godt bevart, og det bodde rundt 5 millioner der. Naar vi saa stoerrelsen paa stedet kunne vi ikke tro det, for det var saa ‘lite’. Men de bodde jo oppaa hverandre. Sol igjen, vi gikk stien opp til ett av stedene som hadde vaert utkikspost og lunsjet med ruinene som utsikt.
Cafayate og omraadet rundt var totalt forskjellig fra vi var vant til. Her var kaktuser og oerken overalt, og lamaer ! <3 Og vi saa masse pinnedyr paa Canyonturen vaar. Og plutselig er vi blitt en minoritet. Ellers hvor vi har reist har det ikke vaert noen stor forskjell i utseende mellom oss og innbyggerne – men her ser man tydelige indianertrekk hos de fleste. Mye moerkere i huden. Sorte i haaret alle sammen. Og korte. Paa bussen fra Mendoza til Tucuman var vi de eneste som var lyse i huden. Kultursjokk.

16.04 reiste vi til Salta og ankom paa ettermiddagen. Ymse var igjen ikke helt i form, med en tilsynelatende evigvarende kvalme. Dagen etter ble derfor tilbragt med soving og tusling rundt i Salta sentrum. Og videre planlegging av turen.
Dagen etter derimot, 18.04, dro vi paa rafting! =D Naer Salta ligger en elv av klasse III, perfekt for nybegynnere. Vi dro klokken 08.00, og satte utfor elven rundt 11-12 etter full oppkledning og opplaering. ARTIG! HERLIG! og veldig vatt. Damen vi bestilte av sa ‘bring extra clothes – you MAY get wet’. Vi var gjennomvaate n_n Og vi hadde med skift :) Etter rafting var det grilling, med for mye av alt. Ymse ble skikkelig lei seg naar hun innsaa at hun ikke klarte aa faa i seg mere argentinsk biff. Etterpaa doeste vi i solen, lo av bildene fotografen hadde tatt av oss, og toerket klaer – foer vi dro tilbake til Salta.
Vi skulle videre til La Quiaca, grensebyen til Bolivia, samme natt. For aa faa tiden til aa gaa gikk vi paa kino og tok den som skulle til aa starte. ‘The child from another world’ – soet. Barneoppdragelse er vanskelig, forstaar vi.

Aa krysse grensen til Bolivia.
Kunne man ikke gjoere med buss. Vi ankom derfor grensebyen La Quiaca klokken 7 om morgenen etter aa haa fryst oss gjennom en natt paa bussen. Og det var like kaldt ute, saa det var paa med votter og jakke, foer vi og en polakk hoppet inn i en taxi til grenseposten. Hvor vi sto i koe for aa bli stemplet ut av Argentina. Saa tuslet vi over en bru og saa paa menneskene som snek seg over grensa 100 meter bortenfor, foer vi igjen sto i koe for aa immigrere til Bolivia. Kaos. Kaldt. Stress. Sekk. Ting. Skjemaer. Stempel som ikke fungerer. Sulten. Sliten. Troett. Forvirret. Masse inkadamer i skjoert, fargerike sjal og bowlerhatter overalt. Putt paa kultursjokk. Puh. Vi fant veien til busstasjonen, fant buss til Tupiza, hvor vi er naa. Ymse fant medialunas (croissanter) til frokost – og vi satte oss inn paa bussen for aa bli mer kultursjokkert. Klokken er bare 0800 paa morgenen og vi har sovet 5 timer. Bussen er full, men tar paa flere som henger rundt i midtgangen. En gutt gaar rundt og synger og ber om penger, en annen kommer paa for aa selge mat. En mann finner utseendet vaart utrolig komisk og smiler masse hver gang han ser paa oss.
Vi husket aa gaa av i Tupiza. Sekkene vaare var ogsaa med, og vi fant veien inn til sentrum ved aa se hvor den stoerste flokken av mennesker gikk. Gateskilt eksisterer ikke i denne lille byen som er 2950 meter over havet. Vi titter NED paa dere. Vi er hoeyere enn Norge er. Og man kjenner det paa luften. De klarer aa bruke 15  minutter paa aa lage deg en kopp te. Her tar man ting med knusende ro, og vi gikk rundt paa marked i gaar og var de eneste utlendingene. Vi har kjoept oss teppe til videre bussturer. Maten her er skikkelig god, den er hjemmelaget fra bunnen av. Naar vi kom fikk vi vite klokken 11 at stedet hvor vi kunne ta ut penger stengte 12. De har ikke minibanker her. Vi rakk det akkurat, og maatte det, for i dag er det soendag og slike ting er stengt. I morgen er det den 21. april og vi skal paa ridetur foer vi tar toget til Uyuni.

Reiseplansiden rekker jeg ikke oppdatere naa, men her er en rask skisse: Uyuni – saltoerken – Potosi – Sucre – La Paz – Copacabana – Lake Titicaca – Puno i Peru – Arequipa – Cuzco eller Cuzco – Arequipa.

Vi er igjen 6 timer bak dere,og naa er det spisetid :)

¿Cachai?

Santiago, Chile
Beastie Boys – Ch-check it out

Det var i Chile hvor spansken moette sin doed. Folk her paaberoper seg aa snakke spansk, men de mumler og putter inn andre ord som ikke har noe med spansk aa gjoere. Kanskje er de engelske, kanskje stammer de fra et stammefolk, eller kanskje det er et eller annet slangord som har oppstaatt langs spraakveien de snubler rundt paa. Hvilket betyr at selv om vi kan nogenlunde forstaa spansk naa saa forstaar vi ikke chilensk spansk saann nogenlunde. Det blir mye ‘¿que?’ (hva?) og `yo no comprende’ (jeg forstaar ikke). ‘¿Cachai?’ er et ord de liker aa slenge paa i slutten av setninger og betyr noe saant som ‘skjoenner du?/henger du med?’. Kanskje litt saann som fjortiser ender hver setning med ‘ikke sant’ :)

Pucón
I siste post skrev jeg at vi skulle klatre oss opp en vulkan, Volcón Villaricca, hvis jeg ikke husker helt feil. Litt over 2800 meter over havet, og vi startet paa rundt…1000 tror jeg. Fra avstand saa det greit ut, og turistinformasjonen og turbyraaet fikk det ogsaa til aa hoeres greit ut – men herregud saa bratt det var. Ymse foelte seg som en fjellgeit i snowboardsko (saa stive var de) der hun gikk i sikksakk oppover vulkanen med stein paa alle kanter. Lillepus mente ogsaa at dette var toeffere enn det de hadde beskrevet.
Siden vulkanen er saa hoey var det jo snoe paa den. Om vinteren pleier de aa snowboarde og leike seg nedover den, enda den er aktiv og liker aa kaste ut steiner naar det passer den. Med cramps (piggesaaler man putter paa skoene) begynte vi paa snoen, og det ble for Ymse ubehagelig bratt. Det gikk etterhvert opp for henne at hun faktisk hadde hoeydeskrekk, at det ikke var noe hun bare hadde sagt naar hun var mindre for aa slippe aa hoppe fra 5-meteren. Tenke seg til. Dét, kombinert med aa vaere sliten og ha fandens vannblemmer paa helene, gjorde at Ymse valgte aa gi paa hvilestedet midt paa snoen, 2400 meter over havet.
Lillepus har ikke hoeydeskrekk, og er i en god del bedre from enn Ymse. Hun fortsatte og kom seg helt til toppen hvor hun avsluttet med aa puste inn litt svovel og diverse ymse gasser som vulkaner pumper ut.
Vi fikk ake paa sneen ned – DET var moro! =D

Ellers i Pucón spiste vi i vegetarrestauranten paa hostellet vi bodde paa hver kveld med unntak av en. Ymse fikk laks i kokos og karrysaus som var saa godt at hun fikk taarer i oeynene. Alt var egentlig godt, men den staar som en highlighter altsaa. Vi hadde ogsaa en trasketur hvor Lillepus fikk noe som kunne likne paa en ordentlig Cappuchino, mens Ymse slurpet i seg karamellatte. Selv om Pucón er en turistby er den nydelig med fortau og groent overalt, lave hus, masse trehus og en generelt tilbakelent tidsfoelelse. Dagen vi reiste til Santiago hadde vi gratis underholdning til frokosten i form av en sosialantropolog (what, de eksisterer faktisk i menneskelig form og ikke bare paa papir, Evie!). Og han var….smaagal. Han hadde gitt seg med sitt yrke, men hadde opplevd nok sammen med stammefolk til aa mene at han var synsk og at det var en finfin idé aa importere elefanter til Chile. For de har levd her en gang for lenge siden, akkurat slik mammutene levde paa nordkalotten for lenge – LENGE – siden.  Herlig, han var akkurat slik Ymse hadde sett for seg at en sosialantropolog ville se ut.

Bussen til Santiago maatte stoppe etter to timer pga oljelekasje i motorrommet. Artig aa henge rundt en buss midt ute blant busker og sauer nesten like lenge foer man fant en ny buss. Undeholdning paa turen var: 1) Soer-Amerikansk komedie paa spansk om en mann som paa sin second honeymoon forelsker seg i en ny dame og ender opp med aa forlate kone&barn og hele pakka. Vi lo ikke. Hva slags humor er dette? 2) The Punisher. Er jo en bra film – MEN, naar den blir dubbet til spansk og John Travolta sin stemme er som tatt ut av en spansk saapeopera blir det bare flaut. 3) Rocky III. Ogsa dubbet. Elendig. Artig med russere da, de saa jo ut slik som i James Bond-filmene. Og treningsmontasjer er jo alltid artig.

Santiago
Har vi naa vaert i siden mandag kveld. As we speak er det fredag kveld. (Vi er 6 timer bak dere naa, ganske lenge!). Tirsdag var vi paa en sightseeingrunde i byen. Fint vaer, fin by, selv om en kan se at forurensningen ligger som et teppe over byen og sloerer til fjellene om man klatrer litt opp for aa se seg rundt.
Ikke saa fin mat. Onsdag, torsdag og fredag har blitt tilbragt inne paa hostellet fordi Ymse&Lillepus ble kjempedaarlige av noe empanadas & ‘frisk’ juice som vi spiste paa vaar sightseeingdag. Vi har ikke gjort saa mye annet enn aa vaere slappe, sove, loepe paa do for aa kaste opp og drikke vann. Sett film da, piratkopierte alle som en. Men vi er paa bedringens vei, og i morgen satser vi paa at vi er i form til aa besoeke den stoerste parken i Santiago, med svoemmebasseng og zoologisk hage og enda mere til.

Soendag reiser vi til Valparaiso, en soet gammel kystby. Paa tirsdag har vi planlagt aa reise inn i Argentina igjen, til Upsallata og Mendoza i foerste omgang for aa kose oss med vin og sang. Piker er vi jo allerede :)

Btw: 5 norske kroner er litt over 500 chilenske pesos. Gjett om det foeles saert aa ta ut 100 000 om gangen og betale med 10 000 sedler xP

Stranded at the moment

Rio Gallegos, Argentina
Kings of Convenience – Gold in the Air of Summer

At the moment sitter Ymse&Lillepus og krangler med hver sin laanepc. Forsoek aa tolke feilmeldinger og advarsel som popper opp paa spansk. Maskinen finner ikke den eksterne harddisken du saa noeysomt har koblet til. Mappen med bilder som du nettopp overfoerte faar du ikke lov aa aapne. Internettet er tregt og plutselig ustabilt. Du kan glemme laste opp tunge sider. Vi begynner aa innse at Norge er et bortskjemt land naar det kommer til nettilgang xP

Men vi har god tid, for bussen til Ushuaia (verdens ende) gaar ikke foer i morgen tidlig (15.03) klokken 0900. Vi tok bussen fra Puerto Madryn i gaar og gamblet paa at det gikk en nattbuss til Ushuaia som vi kunne kjoepe billetter til naar vi kom hit, til Rio Gallegos. Men det kunne vi ikke. For 1) det gaar ingen nattbusser til Ushuaia 2) de gaar bare klokken 0900 om morgenen og 3) de var selvfoelgelig utsolgt. Saa naa er vi stucked i en liten by med lave bygninger, kjoelig vind og mongoe pcer til i morgen tidlig. Landskapet og arkitekturen er veldig….finnmark. Klimaet likesaa, en faar nesten litt foelelse av norsk luft her. Soet by, men elendig paa datateknikk. Ymse faar vibber fra filmen ‘The Terminal’ da vi skal henge rundt paa busstasjonen i hele natt.

Vi ble i Puerto Madryn en dag lengre enn planlagt, for det var Lillepus sin tur til aa bli forkjoelet. Hun er frisk igjen naa, og i Puerto Madryn dro vi paa en skikkelig sightseeingtur. Vi hev oss paa kun for aa faa se den stoerste kolonien med magellanpingviner som eksisterer i Soer-Amerika, men oppdaget fort at vi hadde funnet stereotypien paa sightseeing. Minibuss med blant annet to amerikanere og to japanere (selvfoelgelig). Guide som snakker litt daarlig engelsk og altfor hoeyt i mikrofonen, mangel paa aircondition, elendig sjaafoer, elendige veier, unoedvendige turer paa kryss&tvers av en walisisk by med kommentarer som ‘this is the oldest house in Gayman (byen het det). You want to take a picture?’, ‘this is the post office, it is built in british architecture, you want to take a picture?’. Det ville den ene argentineren som hadde med seg filmkamera og filmet ALT. Nonnen som ogsaa var med oss var mest opptatt av aa kjoepe souvenirer.
Men: pingvinkolonien paa Punta Tomba. Nydelig! Ikke lov aa klappe eller ta med seg noen hjem (de biter), men man KUNNE ha gjort det for de tuslet rundt oss paa alle kanter uten at det var noe gjerde mellom oss og dem. Aaaaw saa soete, og saa mange! Lamaer var der ogsaa <3 Vi kunne begge to blitt der mye lenger enn vi fikk lov til. *elsk elsk*

Ellers…kan vi melde om at pengene gaar fortere enn planlagt – selvfoelgelig. Det som spiser mest av budsjettet vaart er at bussbillettene er mye dyrere enn vi hadde trodd. Det er ikke noe saerlig moro. Det koster ogsaa mer aa bo enn det vi hadde sett for oss. Men, det eneste vi kan gjoere med det er aa spare paa alle kanter og krysse fingre for at det gaar.

Kos dere med nye bilder fra oss, og ha en god paaske :)

Ymse: 06.03 – 14.03, Argentina: Mar del Plata, Estancia Ituizango, Puerto Madryn, Punta Tombo

‘Che, ¿que pasa?’

Buenos Aires, Argentina
Depeche Mode – Personal Jesus

I helgen har vi besoekt Rosario, Ernesto ‘Che’ Guevara sitt foerste bosted. Ymse var veldig fornoeyd med aa staa utenfor doeren til leilighetskomplekset han bodde i. Naa bor noen annen i leiligheten ‘hans’. Vi tok toget til, en bumpy ride ut av proporsjoner. Hverken Ymse eller Lillepus har noen gang erfart seter med saa effektiv sprinfjaereffekt som dette toget hadde. Vi hoppet ikke setene, vi bouncet, nesten som paa trampoline bare mykere. I Rosario var det daarlig vaer, men Ymse og Lillepus tok en sightseeingtur for det, og tok med seg Rodriguo/Roudrigo (vet ikke hvordan han stavet navnet sitt) som var ute paa tur alene. Han bodde paa samme hostell som oss, et hostell som gikk ut paa aa feste natta lang og sove eller halvsove foran tv’n om dagen. Det passet ikke oss saa bra, saa det ble lite soevn – spesielt naar et hockeylag paa rundt et dusin jenter inntok hostellet. Tror ikke det var ishockey. Men Rosario var fint selv om regnet satte en demper paa det. Vi hadde tenkt oss paa stranden, men noeyde oss med aa se paa den. Det er nok av andre strender i Soer-Amerika :) Vi tok buss hjem – Ymse syns det var mer behagelig (mindre bouncing og mulighet for aa ta ned ryggen paa setet) men det ble litt kaldt. De er overivrige paa airconditioneringen her. Type at vi sitter paa bussen med fleecegensere paa.

Ymse har klart aa paadra seg den heftigste forkjoelelsen hun kan huske paa lenge. Med feber, hodepine, vondt i ryggen og hele pakka. Det satte jo ogsaa en liten demper paa Rosario, og dagen vi kom hjem ble tilbragt i sengen. I dag, en dag senere, er formen betraktelig bedre, men Ymse&Lillepus er enige i at Ymse holder seg rolig minst en dag til. Saa faar vi bare haape at Lillepus ikke er blitt smittet.

Vi har vaert paa mer sightseeing i Buenos Aires, foer vi dro til Rosario. Vi har vaert paa Malba, superfancy museum med latinamerikansk kunst. Lillepus dro med seg Sanne paa Bodies utstillingen – den som reiser verden rundt med doede mennesker paa utstilling. Ymse foelte det ble litt for heftig – saa hun dro paa Holocaustmuseumet istedet. Litt rart at de har et her nede, men lassevis med joeder utvandret til Argentina foer andre verdenskrig, og laget til og med egne byer her. For ikke aa glemme den tilknytning Soer-Amerika har til alle nazistene som roemte hit. Mye tyder paa at de fleste ble hjulpet inn i landet av regjeringene. Det var ganske stilig aa se det falske passet til Adolf Eichmann, gitt til han av Roede Kors og stemplet av den Argentinske regjeringen.
Ogsaa har vi vaert i La Boca, den tidligere havnedelen av Buenos Aires hvor alt kom inn – derav navnet La Boca som betyr ‘munnen’. Slikt holder de jo ikke paa med lenger naa naar man har fly og trenger stoerre havnet etc, saa i dag er La Boca kjent som den mest fargerike delen av Buenos Aires, men ogsaa en av de fattigste hvis man ser bort fra shantytownsene langs jernbanelinja. De fargerike husene er bygget av det man hadde for haanden, som oftest boelgeblikk. Og for at det ikke skulle se saa stygt ut, malte de dem i sterke farger. Ganske stilig. Og veldig turistinfisert, det var vanskelig aa faa gaa i fred. Og vi spiste lunsj paa en restaurant hvor det satt en norsk familie. Saert. Men de saa mer lost ut enn oss :) *fnis*
Vi har ogsaa tuslet oss en tur langs dikene i Buenos Aires, et stenkast unna et braakende sentrum, men likevel utrolig rolig og fredelig. Turistsenter det ogsaa, med de beste hotellene linet opp paa den ene kanten (deriblant Hilton), og ganske dyre restauranter paa den andre siden. Og japanere. De var tydelig fascinert av oss, for vi maatte sta ved siden av en av de mens en annen filmet. Saa Hans, der borte i Japan – ser du oss paa storskjerm saa vet du hva som har hendt.

Vi har hatt en misforstaaelse med Coined. Mens Ymse laa og sov ringte Lillepus til Coined for aa spoerre hvilken dato vi skulle flytte ut. Og fikk beskjed om at vi skulle vaere sjekket ut paa loerdag, fordi Coined opererer med innsjekk soendag og utsjekk loerdag. Men vi kom jo paa en onsdag. Og har betalt for hele 6 uker, ikke fem og en halv. Mye frem og tilbake, og det endte med at Lillepus ringte vaar kontakt i X-plore – den norske organisasonen vi booket gjennom – og forklarte. For ingen hadde fortalt oss at det var slik, og X-plore har tydeligvis nylig faatt beskjed om det, da de har oppdatert sidene sine om det. Og heldigvis ordnet X-plore det, de tok det paa sin kappe – vi flytter ut foerstkommende torsdag morgen, som planlagt :) *puh*

De siste dagene i Buenos Aires skal brukes til aa handle bussbilletter til Mar del Plata, vi har tenkt oss til en argentinsk ranch i naerheten der. Vi skal pakke, faa med oss det siste som absolutt maa ses, og vi skal ta farvel med barna paa barnehjemmet. Og Ymse skal bli frisk, og Lillepus skal holde seg frisk.

Se Lillepus sine bilder fra Cordoba og Rosario her.
Ymse sine bilder kommer naar hun har overskudd til aa laste dem opp. Naa skal det soves litt.

Sightseeing

Buenos Aires, Argentina
Kent – Vaaga Vara Rädd

Det er soendag, en veldig rolig dag i Argentina. I ‘South America on a shoestring’ staar det at argentinere bruker soendagene med familien. De griller og koser seg, og det merket vi for det var veldig faa som tok T-banen i dag. I dag har vi vaert paa antikkmarked i bydelen San Telmo. Moro! Masse masse fine ting som glitret og smykker, og lamaull, og vesker og gamle telefoner og boeker og blader og bilder og ferskpresset appelsinjuice, og gamle bokser, flasker, glass, servise og turister. Vi kjoepte faktisk ingenting, planen var aa finne oss vesker som vi kan bruke her i Buenos Aires – sekker er faktisk litt upraktisk. Men vi fant et fintfint sted hvor vi spiste, de hadde masse fancy filmplakater og bilder paa veggene, og for omtrent 30 NOK spiste vi hver vaar store sandwich med tilhoerende oel. <3 <3

Paa torsdag var vi med soennen til Graciela, hun vi bor hos. Og alle vennene hans. Dere vet hvordan stemmen min oeker i styrke naar jeg blir engasjert ? Slik er ALLE argentinere – saa tenk deg aa henge rundt i en luksusleilighet paa vorspiel med whiskey&cola i glasset (vi fikk alt), sushi paa bordet (jeg smakte for foerste gang), men du hoerer paa 7 argentinere som diskuterer et eller annet. MYE LYD! Vi skulle egentlig ut paa byen ogsaa, men vi fant ut at vi skulle dra hjem naar den tid kom. I Argentina turer man ikke ut paa byen foer mellom 2 og 3, og klubbene stenger saann rundt 6. Det ble litt lenge aa vaere oppe for Ymse&Lillepus, og dessuten var vi nok ikke kledd for det. I Argentina har de en saakalt machokismkultur (?), med mye vekt paa ordet macho. Gutta kan tusle paa byen i flipflops og slitte bukser, mens jentene maa paa med hoeye heler, soete kjoler, og masse sminke og fikset haar. Slike ting har jo ikke vi med oss da xP Men det var veldig moro, og de var veldig snille og morsomme og sa vi kunne bli med en annen gang hvis vi ville. Vi faar se.

Vi er blitt veldig gode paa aa ta t-banen naa, og klarer saann cirka aa bestille paa spansk, og finne ut hva det egentlig er vi bestiller. Vi sitter med lommeordboekene vaare og snapper opp litt ord her og der. I morgen skal vi begynne med spansk og som frivillige – vi gruer og gleder oss begge to, barn kan jo bare spansk og vi kan ikke spansk. Blir…interessant xP :)

Har faatt med oss veldig mye sightseeingting de siste dagene. Vi har sett paa presidentpalasset hvor Evita sto og holdt sine taler, tuslet nedover den fasjonable og dyre handlegaten Florida, sett paa kirken hvor helgenen San Martin ligger – den er som tatt ut av Roma om du spoer meg. Tangocafeen Tortoni som tidligere huset bohemer som koste seg med kokain og saa paa tango har faat besoek av oss (naa er det bare tango, hver fredag). De har veldig god fersk ananasjuice der <3

Her i Buenos Aires er baade Ymse og Lillepus hoye mennesker. Ymse kan staa paa t-banen og titte over hodet paa omtrent 2/3 av menneskene, det er skikkelig spaced at alle er saa bittesmaa, med plataasko er de likevel smaa. Og de tittet masse, Ymse har enda tilgode aa se en person med naturlig blondt haar og naturlig blaa oeyne. Hun foeler seg litt som en japansk tegneseriefigur som har blitt plassert i virkeligheten.

Men i dag hoerte vi nordmenn!
‘Detta hadde dom itte trudd!’, hoerte vi plutselig i dag naar vi var paa marked. Vi ble begge to saa forbloeffet at vi ikke rakk aa rope ‘norsk!’ ‘Norge!’ eller ‘Hei!’ til dem foer de var borte vekk. Men moro aa hoere norsk blant all spansken og turistengelsken <3

Her kommer vaare foerste bilder:
Ymse sine
Lillepus sine

Haaper dere har det bra alle sammen <3 Og hvis dere ringer oss og vi ikke tar telefonen, saa maa dere sende en SMS eller en mail og si at dere har ringt. For naar det ringer i telefonene vaare staar det bare ‘ukjent ID’ :)