Vamos a la Playa,por favor ?

Salvador, Brasil
Basement Jaxx – Where’s your head at ?

Vi hadde egentlig planlagt aa reise innom Colombia foer Brasil, men naar vi kom tilbake fra Galapagosoeyene fikk Lillepus oeyeinfeksjon for 3. gang, og Ymse hadde aua i magen. Saa fra 15. til 19. juni hang vi bare rundt paa hostellet og forsoekte aa bli friske, samt at vi besoekte den cubanske ambassaden og ordnet oss pvisum. Og bestilte flybilletter til Cuba, trodde vi.
Siden den gang har vi bestilt flybilletter til Cuba to ganger til, og alle gangene (inklusive den foerste) har transaksjonen gaatt til et sted hvor det er varmt og masse flammer. De som mener at man faar kjoept alt man vil med plastikk kan dra til Soer-Amerika og finne ut at slik er ikke verden bygget opp. Sist gang vi saa at transaksjonen ikke gikk gjennom, reserverte vi to billetter som maa kjoepes to dager foer avreise. Saa naa er vi sikret, haaper vi paa.

19. juni floey vi fra Quito til Manaus. Ser ikke saa langt ut paa kartet, men i Soer-Amerika er direkteruter noe som er mer eller mindre ikke-eksisterende. Derfor brukte vi hele dagen paa aa fly fra Quito i Ecuador til Lima i Peru, saa til Sao Paulo soer i Brasil foer vi endelig landet i Manaus i Brasil. Midt i Amazonas, midt paa natten, og heldigvis var det ledig plass paa hostellet vi hadde sett oss ut, og verten snakket engelsk. Portugisisk er nesten uforstaaelig selv naar man kan spansk.Dagen etter kjoepte vi oss billett til elvebaat: 2 dager i en hengekoeye paa Amazonas fra Manaus til Santarém. Vi reiste dagen etter, og fant akkurat plass til hengekoeyene vaare blant de innfoedte. Vi og David fra Colombia var de eneste utlendingene paa baaten, det var veldig saert og ble veldig eksotisk naar vi ikke lenger forsto et fnugg av hva de sa. Vi hadde et par stopp langs veien, men ellers toeffet vi paa floden i en bedagelig fart med vinden i haaret, og klokken 3 om morgenen 23.juni var vi framme i Santarém.

Aa reise med elvebaat er den mest idylliske maaten vi har reist paa. Dagen gaar til aa ta bilder, og slenge rundt i hengekoeyen, og lese bok. Man blir ikke daarlig, for det er ingen boelger. Og siden det er midt ute paa elven er det omtrent ikke mygg, og en frisk bris blaaser vekk det verste av varmen.
Men de sanitaere forholdene kan faa Indiana Jones til aa rynke paa nesen. Det lukter verre enn Roskilde, og du har innestengt varme og fuktighet i tillegg. Og kakkerlakker. Bring your own toiletpaper og vaatservietter. Maten som selges om bord er lunsj og middag, og det er: kylling, ris, pasta, boenner og en kjip salat. Og er ikke aa anbefale aa spise om du lett blir daarlig av litt luguber mat. Vil du ikke ha, maa du ta med din egen mat – det gjorde vi. 2 dager med hvitt broed, musli, epler og bananer som var veldig beske i smaken. David saa veldig rart paa oss naar vi spiste sistnevnte. ‘Don’t you cook them ?’, spurte han. ‘No, why should we do that ?’, spurte vi. Og da fikk vi vite at ikke alle bananer skal spises raa, og at de heter ulike ting. Platanó, som vi spiste, var store og harde og ble spist kokt eller stekt. Bare dyr (og vi) spiste de raa. Bananer var mindre og de spiste man raa. Jassaa ja.

I Santarém fant vi et billig hostell uten aircondition. Klarte etterhvert aa finne noe som liknet frokost ogsaa, og bestilte oss flybilletter til Belém – byen som ligger ved munningen til Amazonas. 3 dager til med elvebaat fristet ikke, mest fordi det ikke var noen maate aa sikre sekkene vaare paa ombord. Kjoepte ogsaa flybillett fra Salvador til Rio de Janeiro – det er like dyrt aa ta buss i dette landet som aa fly. Saa da flyr man.

Dagen etter var Lillepus absolutt ikke i form. Og tivoliet, varmen og fuktigheten nevnt i forrige post gjorde ikke akkurat ting bedre. Vi brukte dagene i Santarém til aa gjoere saa lite som mulig – det var jo saa varmt. Dessuten var det helt aerlig ikke noe mye aa finne paa heller, og Lillepus trengte noen dager paa aa komme seg i form. 27. juni reiste vi med forsinket nattfly til Belém.

Belém var en stoerre by enn Santarém, men ellers var de ubehagelig like. Ingen restauranter som er aapne, ingen steder aa spise frokost enn paa gatekiosker (som man ikke gjoer med mindre man vil faa matforgiftning), det samme tivoliet bare enda stoerre. Glem aa finne supermarked. Hvis du spoer blir du pekt i retning av elkjoep-liknende forretninger. Vi forstaar ikke hvorfor, for naar vi finner en matvarebutikk staar det klart og tydelig ‘supermercado’ paa skiltet. Veldig rart.
Etter en frokost bestaaende av bananer og epler og 3 timer med komasoevn, reiste vi til busstasjonen for aa kjoepe billetter til Salvador. Aa fly dit innebaer 2-3 flybytter, og det var vi virkelig ikke interessert i. Men selvfoelgelig, med all flaksen vi hadde hatt i det siste (sykdom, forsinkelser, flybillett til Cuba mas) saa var det ikke ledig plass paa en buss til Salvador foer om 3 dager. Og reisen i seg selv tar 2 dager. Vi hadde ikke planlagt aa bo 3 dager i Belém, vi skulle bare til Belém for aa komme oss til Salvador. Og aa ankomme Salvador 5 dager senere var uaktuelt. Dermed reiste vi til flyplassen og fant billetter til Salvador dagen etter, som egentlig var altfor dyre. Men hadde vi noe valg hvis vi ville fylle de dagene vi hadde igjen av reisen vaar med det vi hadde planlagt ? Eh.nei.

Saa dagen etter at vi hadde kommet til Belém, reiste vi videre. Flyet gikk paa ettermiddagen, saa vi tok en tur innom en zoologisk hage for aa se paa dyrene i Amazonasjungelen – vi fikk ikke tid til jungeltur. Pantere, masse skilpadder, kameleoner, krokodiller, dovendyr (!), spidermonkeys og masse tropiske fugler (arapapegoeyen blant annet) og et veldig fint og avkjoelende museum :) Saa dro vi til flyplassen, hvor flyet selvfoelgelig var forsinket. Men vi rakk vaar connection til Salvador, vi rakk bare ikke aa spise. Rundt midnatt landet vi i Salvador; ‘Known as the African soul of Brazil’, ‘hottest in terms of culture’, byen som ikke engang gidder finne unnskyldninger for aa feste.
Og det var kjempefest. Noe religiongreier som soerget for at gatene var like stappfulle som i Norge paa 17.mai, men der slutter ogsaa likheten. Det var scener med ulike konserter paa hvert hjoerne, og folk danset samba paa de ujevne brosteinene og unngikk saavidt dammene laget av vann, oel og urin. Det var oel og mennesker overalt, og vi foelte oss veldig utilpass med aa skulle gaa gjennom lurvelevenet alene med sekkene vaare, til et sted vi ikke helt visste hvor var. Taxien kunne nemlig ikke kjoere oss helt fram fordi gatene var stengt. Vi gikk ut av bilen, og to minutter senere hadde vi to unge, fulle menn som forsoekte aa snakke til oss, som vi gjorde vaart beste i aa ignorere. Taxisjaafoeren gjorde kort prosess og bestemte seg for aa foelge oss til hostellet vaart. Takk <3

29. juni var foerste dag i Salvador, og naa skulle vi fikse Cubabillettene. Frokost, dusj, reservarsjoner i vesken – og foerste turistkontor kunne fortelle oss at 1) alt slikt var stengt i dag siden det var soendag og 2) flyselskapet vaart hadde ikke kontorer i Salvador. Jassaa ja.  Saa vi dro og saa paa San Fransiscokirken istedet (den var saa overdaadig at det var kvalmt), og paa moderne kunstmuseum. Der hadde de kino, og vi saa ‘My blueberry nights’ av Kar Wai Wong. Vi dro ikke paa stranden fordi det begynte aa regne og skye over midt paa dagen. Neste dag, tenkte vi.
Men neste dag var helt lik. Saa vi brukte hele dagen paa det stoerste kjoepesenteret i Salvador. Lillepus fant seg endelig et par nye bukser – vi har lett siden Argentina. Ymse fant seg ny bikini – den som var med hjemmefra var utslitt etter 4 aars bruk. Kvelden ble avsluttet med altfor mye popcorn og ‘Sex&theCity – the movie’. Neste dag planla vi aa dra paa stranden.
Men neste dag var helt likt som den forrige. En rask vaermeldingsjekk fortalte oss at det skulle vaere slik under hele oppholdet vaart i Salvador, mens det i Rio de Janeiro var nydelig vaer. Saa vi reiste til flyplassen med buss (1 time) for aa faa byttet billettene vaare til en tidligere flight enn 5. juli. Men det var selvfoelgelig saa dyrt at det ikke kom paa tale. Typisk. Senere paa kvelden gikk vi ut for aa spise og see paa nattelivet, og det var fint helt til medaljongen Ymse fikk av Ole til reisen, som hun har brukt hele tiden, ble revet av henne mens Ymse&Lillepus sto og saa paa danseshow. Artig. Typisk. Det staar i Lonely Planet at om man skal bli fratatt noe i Brasil saa er Salvador det mest sannsynlige stedet. Saa Ymse kan krysse av for det, og haaper at hun faar lov aa ha tingene sine i fred fra naa av.

Det var fest i Salvador da vi kom, og 2. juli var det skikkelig fest igjen: uavhengighetsdagen til distriktet byen ligger i. Det var tog med korps, trommer, dansere, kommunistflagg, kors, glitter, hoeye heler, korte skjoert og de fantastiske folkedraktene de bruker her nede. De danset samba og capoeira i gatene som aldri foer, og alle saa ut til aa kose seg skikkelig. Det gjorde vi ogsaa, og det foeltes som vi fikk feiret litt 17.mai paa etterskudd naar vi hadde korps og slik rundt oss.

I dag er det 4. juli, i morgen flyr vi endelig til Rio de Janeiro. Salvador er en fin by, men aa vaere her en uke naar stranden er utelukket blir for lenge. Og byen er full av farger og liv og lyd, noe som blir litt slitsomt for to backpackere som har krasjet i veggen jevnlig de to siste ukene. Det er ikke bare morsomt, idyllisk, enkelt og spennende aa reise. Noen ganger er det et slit ogsaa. Vi er klare for stranden, vi er klare for aa slappe litt av fra alle inntrykkene foer vi begir oss ut paa det som er igjen: Rio de Janeiro og Cuba.

Ut aa leke Darwin

Santarém, Brasil
Bonde do Role – Melo do Tabaco

Vi er i Santarém. Mer eller mindre midt i Amazonas. Varmegradene holder seg alltid over 30 og luftfuktigheten naermer seg noe som kjenner som 100%. Hadde det vaert 100% hadde det nesten vaert bedre. Skyene paa himmelen har for flere aarhundrer siden gitt opp aa skygge for solen, men bare lar den slippe gjennom. Det kjennes som om vi puster ut damp, og som om vannet vi heller i oss renner ut gjennom porene vaare like fort. Vi soeker mot vasken og dusjen for aa kjoele oss ned – de har bare kaldt vann. Og godt er det, for det er selvplaging paa aa ta skrittet inn i noe som er noen grader varmere enn det lufta er. Men vannet som skal vaere kaldt er ikke kaldt. Vi kaster det i ansiktet og det har omtrent samme temperatur som lufta. I dusjen er det bedre, men det gaar ikke an aa staa i dusjen hele dagen. Man maa ut, man maa spise, sove, drikke, fikse ting. Saa man maa ut av det eneste kjoelige man kan finne bortsett fra airconditionerte butikker som jo er vaar andre redning her nede. Og 3 minutter etter at vi er ute av dusjen eller butikken er vi overkokte. Svetten renner naar vi ligger stille i sengen under myggnettingen for aa faa sove. Det er ingen vind. INGEN. Viftene paa rommene vaare er den eneste redningen vi har.
Men vi faar heller ikke sove, for det er for varmt. Og klokken 7 braker tivoliet loes. Musikk som minner om danseband, folklore eller trance stroemmer ut av butikkenes hoeytalere mens dracula og alle broedrene hans roper tilbud ut av mikrofoner eller hoeytalere som er plassert paa alt som kan bevege seg: biler, motorsykler, sykler. Kun avbrutt av musikken. Vi skjoenner fint lite, for i Brasil snakker de portugisisk og det hoeres ut som en blanding av spansk og tysk. Alle forsoeker aa overdoeve hverandre, og man kommer til et punkt hvor det foeles som om de staar ved siden av sengen din og roper. Ute triller folk avgaarde paa kokosmelk- og kakevogner, mens vi kjemper oss ut av myggnettingen som for lengst kjennes ut som et fengsel.
I natt reiser vi fra Santarém til Belém, for aa komme oss ut til kysten.
Ymse kunne aldri, ALDRI bodd i Amzonasjungelen.

Galapagosoeyene
Fra 2. til 14. juni var vi paa Galapagosoeyene, og de foerste oeglene fant vi mens vi lette etter et sted aa bo i Puerto Ayora paa Santa Cruz. Den kravlet rundt paa fortauet, og pelikanene sto paa geledd rundt fisketorget og ventet paa restene. Temperaturen var herlig tropisk, med frisk sjoebris og en usjenert sol.  Flipflops (fleepop ifoelge vaar cruisebaatturguide) og skjoert ble gravd frem fra sekken.
Vi skulle ikke paa baatur foer 7. juni, og Lillepus ville ta dykkerlappen. Vi fant en samme dag som vi kom, og de neste dagene gikk slag i slag med dykkefilmer, dykkelaerebok og masse dykking. Ymse var med for aa holde oversikt, ta bilder, og oppdage at hun faktisk ble sjoesyk.  Vi rakk ogsaa en tur paa Bahia Tortuga (Skilpaddestranden), en strand med herlige store boelger og masse sand. Rene idyllen <3
Og 6. juni hadde Lillepus en laaaaaaaaaaang eksamen, som hun besto med glans, og vips! Lillepus er naa i besittelse av dykkerlappen og kan dykke ned til 18 meter :)

Dagen etter ble vi tatt med ut til baaten vaar. En seilbaat, men de brukte ikke seilene enda. De skulle kanskje gjoere det naar det ble hoeysesong. Og fra da av hadde vi 8 dager paa baat, hvor vi kun var i land for aa titte paa dyreliv. Vi var sjoesyke, maten var litt kjedelig – frokosten var best, boelgene var saa heftige at flasker i baren falt ned og knustes 2 netter paa rad. Ymse og Lillepus hadde faatt lugar i baugen og mistet tyngdekraften naar boelgene loeftet baaten opp. Vi trodde vi skulle falle ut av sengene, men det gjorde vi ikke.
De foerste 4 dagene hadde vi selskap av 13 doeve amerikanere i 50aarsalderen,og en tolk, utrolig hyggelige og sjarmerende vesener som alltid var glade og alltid klare for en oel. Paa var alder var det et soeskenpar fra Texas og et kjaerestepar fra England og Australia. Sistnevnte var alltid gretne og froes oss ut – ville bare snakke med de fra Texas. Etter 4 dager hoppet amerikanerne og kjaeresteparet av, og ble erstattet av ymse vesener, blant annet Bente fra Norge som jobbet i sjokoladefabrikk (gjett om vi var overassket, og litt skuffet over at hun ikke hadde noe sjokolade med), og to svenske jenter som var helt herlige aa vaere med. Soeskenparet fra Texas var med oss paa hele reisen, men de ble gretne etter 4 dager og holdt seg for seg selv.

Turen var fantastisk. Vi har sett saa utrolig mye dyreliv, vaert saa usannsynlig naerme det, aldri vaert redde, dyrelivet har aldri vaert redd heller. Laert saa utrolig mye ! Det startet med gigantiske landskilpadder, og vi avsluttet med landiguanaer, gule og sorte i huden og overasskende kjappe i gangen. Smaa drager, Ymse kunne gjerne tatt med en. Hver eneste dag var vi paa minst to turer, og hver eneste dag snorklet vi minst en gang – som oftest to. Vi har sett ´the bluefooted boobies´sin lille seiersdans naar han har klart aa faa seg dame, parringsleken til albatrossene og eggene som har blitt forlatt fordi de er oedelagte, smaaoeglene sine push-ups for aa vise hvem som er sjefen. Vi har snorklet med en sjoeloeve, og slitt med aa komme oss rundt en annen som hadde lagt seg midt paa stien og absolutt ikke ville flytte seg. Under vann med munnen halvfull av saltvann har vi sett havskilpadder, galapagospingviner, skater, haier og utrolig mye tropisk fisk. Oppe paa land igjen har vi blitt toerket av solen mens allerede roede krabber kravler rundt paa de sorte lavastenene.  Vi var og  gikk paa deler av en oey som ikke var mer enn 120 aar gammel !
Sammen med marineiguanaene stirret lot vi oss varme av kveldstraalene fra solen, og Lillepus skulle sikkert hatt 4GB ekstra til kameraet sitt. Vi har sett flamingoene, og forsoekt aa gaa slik de gjoer. Kjeftet paa en idiot som ikke hadde faatt med seg at han ikke skulle tusle rundt oeverst paa stranden der det var fordypninger – der laa det smaa skilpaddeunger og ventet paa aa bli klekket, eller kanskje de allerede var klekket og ventet paa natten saa de kunne snike seg ut i havet.
´The Mighty Fregatbird´ har holdt oss med selskap mellom oeyene iblant, sittet hoeyt over oss paa tauene, mens vi har ligget paa dekk og solbadet og fnist. En kveld klarte vi aa finne ´Die Hard 4´ paa engelsk blant alle de piratkopierte filmene, og koste oss med harry replikker og te.  En kveld maatte Lillepus forsoeke 4 ganger foer hun kom seg inn doeren til lugaren vaar – hver gang hun aapnet doeren ble hun kastet tilbake som foelge av boelgene som traff baaten.  Vi foelte oss  trygge, det var redningsvester i lugaren vaar, pluss to stappfulle poser paa dekk. Og to baater (med alarm i tilfelle stjeling) + slike oppblaasbare hus. Fin baat, herlig crew som ga Lillepus en marinert blekksprutarm i bytte for sjokoladen hennes. De spilte fotball siste dagen og ville ha oss med, men de hvite, myke foettene vaare klarte ikke den brennende varmen fra sanden. Vi duppet i vannskorpen istedenfor, og Ymse fikk testet ut hvor vondt det faktisk er aa faa oeynene fulle av saltvann.
Siste dagen gikk litt skeis. Vi hadde faatt en for tidlig flyavgang og fikk derfor ikke med oss ´Charles Darwin Research Center´ med skilpaddeunger, skilpaddevoksne og landskilpadden ´Lonesome George´ – den siste av sin art. Naar de lette paa oeya han kommer fra, fant de bare han. Stakar <3

Men kjaere vene. Et lite skaar i gleden er vel vanlig. Galapagosoeyene var ren idyll, og vi har sett saa mye mer enn det Ymse forteller her – bare vent til vi kommer hjem !
De siste ukene av reisen vaar skal vi tilbringe i Brasil og paa Cuba. De neste dagene skal vi bruke paa aa komme oss ut til kysten, enten direkte til Salvador, eller innom São Luis foerst. 5. juli flyr vi fra Salvador til Rio de Janeiro – det er like dyrt aa ta buss som aa fly i Brasil. 14. juli setter vi kursen for Cuba, 22. juli setter vi oss paa flyet som skal ta oss tilbake til Europa, og Norge. 23. juli skal vi lande paa Gardermoen.