Vamos a la Playa,por favor ?

Salvador, Brasil
Basement Jaxx – Where’s your head at ?

Vi hadde egentlig planlagt aa reise innom Colombia foer Brasil, men naar vi kom tilbake fra Galapagosoeyene fikk Lillepus oeyeinfeksjon for 3. gang, og Ymse hadde aua i magen. Saa fra 15. til 19. juni hang vi bare rundt paa hostellet og forsoekte aa bli friske, samt at vi besoekte den cubanske ambassaden og ordnet oss pvisum. Og bestilte flybilletter til Cuba, trodde vi.
Siden den gang har vi bestilt flybilletter til Cuba to ganger til, og alle gangene (inklusive den foerste) har transaksjonen gaatt til et sted hvor det er varmt og masse flammer. De som mener at man faar kjoept alt man vil med plastikk kan dra til Soer-Amerika og finne ut at slik er ikke verden bygget opp. Sist gang vi saa at transaksjonen ikke gikk gjennom, reserverte vi to billetter som maa kjoepes to dager foer avreise. Saa naa er vi sikret, haaper vi paa.

19. juni floey vi fra Quito til Manaus. Ser ikke saa langt ut paa kartet, men i Soer-Amerika er direkteruter noe som er mer eller mindre ikke-eksisterende. Derfor brukte vi hele dagen paa aa fly fra Quito i Ecuador til Lima i Peru, saa til Sao Paulo soer i Brasil foer vi endelig landet i Manaus i Brasil. Midt i Amazonas, midt paa natten, og heldigvis var det ledig plass paa hostellet vi hadde sett oss ut, og verten snakket engelsk. Portugisisk er nesten uforstaaelig selv naar man kan spansk.Dagen etter kjoepte vi oss billett til elvebaat: 2 dager i en hengekoeye paa Amazonas fra Manaus til Santarém. Vi reiste dagen etter, og fant akkurat plass til hengekoeyene vaare blant de innfoedte. Vi og David fra Colombia var de eneste utlendingene paa baaten, det var veldig saert og ble veldig eksotisk naar vi ikke lenger forsto et fnugg av hva de sa. Vi hadde et par stopp langs veien, men ellers toeffet vi paa floden i en bedagelig fart med vinden i haaret, og klokken 3 om morgenen 23.juni var vi framme i Santarém.

Aa reise med elvebaat er den mest idylliske maaten vi har reist paa. Dagen gaar til aa ta bilder, og slenge rundt i hengekoeyen, og lese bok. Man blir ikke daarlig, for det er ingen boelger. Og siden det er midt ute paa elven er det omtrent ikke mygg, og en frisk bris blaaser vekk det verste av varmen.
Men de sanitaere forholdene kan faa Indiana Jones til aa rynke paa nesen. Det lukter verre enn Roskilde, og du har innestengt varme og fuktighet i tillegg. Og kakkerlakker. Bring your own toiletpaper og vaatservietter. Maten som selges om bord er lunsj og middag, og det er: kylling, ris, pasta, boenner og en kjip salat. Og er ikke aa anbefale aa spise om du lett blir daarlig av litt luguber mat. Vil du ikke ha, maa du ta med din egen mat – det gjorde vi. 2 dager med hvitt broed, musli, epler og bananer som var veldig beske i smaken. David saa veldig rart paa oss naar vi spiste sistnevnte. ‘Don’t you cook them ?’, spurte han. ‘No, why should we do that ?’, spurte vi. Og da fikk vi vite at ikke alle bananer skal spises raa, og at de heter ulike ting. Platanó, som vi spiste, var store og harde og ble spist kokt eller stekt. Bare dyr (og vi) spiste de raa. Bananer var mindre og de spiste man raa. Jassaa ja.

I Santarém fant vi et billig hostell uten aircondition. Klarte etterhvert aa finne noe som liknet frokost ogsaa, og bestilte oss flybilletter til Belém – byen som ligger ved munningen til Amazonas. 3 dager til med elvebaat fristet ikke, mest fordi det ikke var noen maate aa sikre sekkene vaare paa ombord. Kjoepte ogsaa flybillett fra Salvador til Rio de Janeiro – det er like dyrt aa ta buss i dette landet som aa fly. Saa da flyr man.

Dagen etter var Lillepus absolutt ikke i form. Og tivoliet, varmen og fuktigheten nevnt i forrige post gjorde ikke akkurat ting bedre. Vi brukte dagene i Santarém til aa gjoere saa lite som mulig – det var jo saa varmt. Dessuten var det helt aerlig ikke noe mye aa finne paa heller, og Lillepus trengte noen dager paa aa komme seg i form. 27. juni reiste vi med forsinket nattfly til Belém.

Belém var en stoerre by enn Santarém, men ellers var de ubehagelig like. Ingen restauranter som er aapne, ingen steder aa spise frokost enn paa gatekiosker (som man ikke gjoer med mindre man vil faa matforgiftning), det samme tivoliet bare enda stoerre. Glem aa finne supermarked. Hvis du spoer blir du pekt i retning av elkjoep-liknende forretninger. Vi forstaar ikke hvorfor, for naar vi finner en matvarebutikk staar det klart og tydelig ‘supermercado’ paa skiltet. Veldig rart.
Etter en frokost bestaaende av bananer og epler og 3 timer med komasoevn, reiste vi til busstasjonen for aa kjoepe billetter til Salvador. Aa fly dit innebaer 2-3 flybytter, og det var vi virkelig ikke interessert i. Men selvfoelgelig, med all flaksen vi hadde hatt i det siste (sykdom, forsinkelser, flybillett til Cuba mas) saa var det ikke ledig plass paa en buss til Salvador foer om 3 dager. Og reisen i seg selv tar 2 dager. Vi hadde ikke planlagt aa bo 3 dager i Belém, vi skulle bare til Belém for aa komme oss til Salvador. Og aa ankomme Salvador 5 dager senere var uaktuelt. Dermed reiste vi til flyplassen og fant billetter til Salvador dagen etter, som egentlig var altfor dyre. Men hadde vi noe valg hvis vi ville fylle de dagene vi hadde igjen av reisen vaar med det vi hadde planlagt ? Eh.nei.

Saa dagen etter at vi hadde kommet til Belém, reiste vi videre. Flyet gikk paa ettermiddagen, saa vi tok en tur innom en zoologisk hage for aa se paa dyrene i Amazonasjungelen – vi fikk ikke tid til jungeltur. Pantere, masse skilpadder, kameleoner, krokodiller, dovendyr (!), spidermonkeys og masse tropiske fugler (arapapegoeyen blant annet) og et veldig fint og avkjoelende museum :) Saa dro vi til flyplassen, hvor flyet selvfoelgelig var forsinket. Men vi rakk vaar connection til Salvador, vi rakk bare ikke aa spise. Rundt midnatt landet vi i Salvador; ‘Known as the African soul of Brazil’, ‘hottest in terms of culture’, byen som ikke engang gidder finne unnskyldninger for aa feste.
Og det var kjempefest. Noe religiongreier som soerget for at gatene var like stappfulle som i Norge paa 17.mai, men der slutter ogsaa likheten. Det var scener med ulike konserter paa hvert hjoerne, og folk danset samba paa de ujevne brosteinene og unngikk saavidt dammene laget av vann, oel og urin. Det var oel og mennesker overalt, og vi foelte oss veldig utilpass med aa skulle gaa gjennom lurvelevenet alene med sekkene vaare, til et sted vi ikke helt visste hvor var. Taxien kunne nemlig ikke kjoere oss helt fram fordi gatene var stengt. Vi gikk ut av bilen, og to minutter senere hadde vi to unge, fulle menn som forsoekte aa snakke til oss, som vi gjorde vaart beste i aa ignorere. Taxisjaafoeren gjorde kort prosess og bestemte seg for aa foelge oss til hostellet vaart. Takk <3

29. juni var foerste dag i Salvador, og naa skulle vi fikse Cubabillettene. Frokost, dusj, reservarsjoner i vesken – og foerste turistkontor kunne fortelle oss at 1) alt slikt var stengt i dag siden det var soendag og 2) flyselskapet vaart hadde ikke kontorer i Salvador. Jassaa ja.  Saa vi dro og saa paa San Fransiscokirken istedet (den var saa overdaadig at det var kvalmt), og paa moderne kunstmuseum. Der hadde de kino, og vi saa ‘My blueberry nights’ av Kar Wai Wong. Vi dro ikke paa stranden fordi det begynte aa regne og skye over midt paa dagen. Neste dag, tenkte vi.
Men neste dag var helt lik. Saa vi brukte hele dagen paa det stoerste kjoepesenteret i Salvador. Lillepus fant seg endelig et par nye bukser – vi har lett siden Argentina. Ymse fant seg ny bikini – den som var med hjemmefra var utslitt etter 4 aars bruk. Kvelden ble avsluttet med altfor mye popcorn og ‘Sex&theCity – the movie’. Neste dag planla vi aa dra paa stranden.
Men neste dag var helt likt som den forrige. En rask vaermeldingsjekk fortalte oss at det skulle vaere slik under hele oppholdet vaart i Salvador, mens det i Rio de Janeiro var nydelig vaer. Saa vi reiste til flyplassen med buss (1 time) for aa faa byttet billettene vaare til en tidligere flight enn 5. juli. Men det var selvfoelgelig saa dyrt at det ikke kom paa tale. Typisk. Senere paa kvelden gikk vi ut for aa spise og see paa nattelivet, og det var fint helt til medaljongen Ymse fikk av Ole til reisen, som hun har brukt hele tiden, ble revet av henne mens Ymse&Lillepus sto og saa paa danseshow. Artig. Typisk. Det staar i Lonely Planet at om man skal bli fratatt noe i Brasil saa er Salvador det mest sannsynlige stedet. Saa Ymse kan krysse av for det, og haaper at hun faar lov aa ha tingene sine i fred fra naa av.

Det var fest i Salvador da vi kom, og 2. juli var det skikkelig fest igjen: uavhengighetsdagen til distriktet byen ligger i. Det var tog med korps, trommer, dansere, kommunistflagg, kors, glitter, hoeye heler, korte skjoert og de fantastiske folkedraktene de bruker her nede. De danset samba og capoeira i gatene som aldri foer, og alle saa ut til aa kose seg skikkelig. Det gjorde vi ogsaa, og det foeltes som vi fikk feiret litt 17.mai paa etterskudd naar vi hadde korps og slik rundt oss.

I dag er det 4. juli, i morgen flyr vi endelig til Rio de Janeiro. Salvador er en fin by, men aa vaere her en uke naar stranden er utelukket blir for lenge. Og byen er full av farger og liv og lyd, noe som blir litt slitsomt for to backpackere som har krasjet i veggen jevnlig de to siste ukene. Det er ikke bare morsomt, idyllisk, enkelt og spennende aa reise. Noen ganger er det et slit ogsaa. Vi er klare for stranden, vi er klare for aa slappe litt av fra alle inntrykkene foer vi begir oss ut paa det som er igjen: Rio de Janeiro og Cuba.

Rundt ekvator

Quito, Ecuador
Rolling Stones – I can’t get no satisfaction

Siste nytt fra Quito: Ymse er syk igjen og har blitt frastjaalet kameraet og VISAkortet ved at noen skjaerte opp vesken hennes  paa den stappfulle elektriske bussen. Ha-ha. Ny tur til politistasjonen og nye skriverier til forsikringsselskapet. Kanskje hun faar igjen noe denne gangen – det hadde jo vaert fint. Men bortsett fra det har vi faatt til det vi vil: Vi skal til Galapagosoeyene! I morgen! Fra 2. til 14. juni skal vi vaere der, foerst leke rundt paa oeya og saa paa 8-dagers cruise til de ulike oeyene :) Vi gleder oss skikkelig <3 :)

Cuzco, 19.05 – 21.05
Dagen etter Machu Picchu slappet vi bare av, og paa kvelden moette vi turgruppen vaar for aa spise middag og kose oss. Ymse spiste alpakkabiff – en konsistens mellom svin og ku. Veldig lyst kjoett. Ingen spesiell smak. Litt kjedelig – kanskje ? Pisco Sour ble ogsaa testet ut, nasjonaldrinken til Peru som er laget av pisco (brennevin fra en spesiell type druer), eggehvite, sitronjuice og litt sirup. Anbefales :) Dagen etter dro vi paa sightseeing, tittet paa den 12-kantede steinen, masse pene kirker fra kolonitiden, og nydelige vevinger laget av inkadamer.  Den 21.05 tok vi nattbuss til Ica for aa komme oss til Huacachina.

Huacachina er en lagune som ligger 10 minutter med taxi unna Ica. Plutselig fikk vi foelelsen av aa vaere i Sahara. Lagunen med palmer og smaa lave hus, omringet av store, hoeye sanddyner. Det var varmt, og det gjorde oss ikke saa mye aa sitte ved hostellet sitt basseng og se paa de bakfulle israelerne mens vi ventet paa at rommet vaart skulle bli klart. Senere paa dagen dro vi paa sandboarding ! Tenk snowboard paa sand – men ikke foer vi hadde hatt en skikkelig offroad-tur rundt omkring i oerkenen, opp og ned bratte sandbakker.  Berg&dalbane deluxe ! Og sandboarding er hardt arbeid, spesielt uten et ordentlig brett og sko uten ankelstoette. Ganske vanskelig ogsaa, for det er ekstremt tungt aa proeve aa navigere i sand. Men moro ! Og en absolutt nydelig knallroed solnedgang og sand overalt naar vi kom tilbake til hostellet. Berg&dalbane hjem igjen ogsaa, selvfoelgelig. Hostelverten syns vi var ville og gale som klokken 7 paa kvelden insisterer paa aa badet i bassenget mens vinden blaaser kjoelig forbi og solen har sluttet aa varme – men det var veldig deilig :)

Lima, 23.05 – 25.05
Vi ankom Lima paa ettermiddagen, og sjekket inn paa et hostel som var som tatt ut av The Adams Family. Et pent, gammelt og forfallent hus med en nydelig hage som var slightly overgrowed. Og ingen tegn paa liv bortsett fra damen som satt i resepsjonen med masse moerk sminke rundt oeynene, ullgenser og votter paa hendene. Det eneste andre rommet vi saa bortsett fra resepsjonen og vaart eget var et rom som besto av to stoler og en sofa i utskaaret tre med noe blaablomsteraktig trekk. Ellers var rommet tomt. Lillepus nynnet introen til den kjente tv-serien hver gang vi gikk inn den hoeye, sorte smijernsporten.
Foerste kvelden i Lima dro vi paa kino og saa Narnia – Prince Caspian. God underholdning, og forstaaelig siden kinoen viser udubbede filmer. Dette var ogsaa dagen da det var eksakt 2 maaneder til vi reiser hjem fra Cuba. Verdt aa merke seg for mennesker som ikke har helt grep om tiden. (Les: Ymse&Lillepus).
Dagen etter gikk til aa finne billett til Ecuadors grense, og det ble mye taxi i alle mulige retninger siden vaar Lonely Planet sendte oss fullstendig paa avveie. Vi tok ogsaa en tur til det som skulle vaere kunstneromraadet i Lima paa jakt etter lunsj, men fant intet egnet sted. Men vi fant havet, og det var godt aa se&hoere etter saa mange maaneder uten det. Senere paa kvelden gikk vi ut for aa spise paa et sted som ifoelge Lonely Planet hadde veldig god ceviche (raa fisk som blir marinert i sitrussyre, og sitrussyren gjoer at den blir ‘kokt’) – men stedet eksisterte ikke. Ihvertfall ikke der det var satt paa kartet, og taxisjafoeren som vi kastet oss over hadde heller ikke hoert om det. Saa han fant et annet ceviche-sted til oss. Ymse spiste sverdfisk for foerste gange (veldig godt) og Lillepus koste seg med ceviche – hun beskriver det som syrlig, spicy, og veldig fresht.  Dagen etter reiste vi med nattbuss til Tumbas, byen som ligger paa grensen til Ecuador.

Vi kom oss over grensen etter mye om og men og mye pes. Vi betalte garantert mer enn vi skulle gjort, og vi skulle begge oenske at det gikk an aa gjoere hele prosessen en gang til – for da ville vi gjort det annerledes. Men nok om det. Vi fant en buss som gikk til ‘bananhovedstaden i Ecuador’ (Lonely Planet), Machala. Derfra fant vi en buss til Cuenca som selvfoelgelig ble veldig forsinket grunnet noe bilmekaniske ting. Som plaster paa saaret fikk vi brus med sjaafoeren slynget oss gjennom daler som saa ut slik Ymse hadde sett for seg at Colombia skulle se ut. Tror vi brukte et sted mellom 24 og 29 timer paa aa komme oss fra Lima til Cuenca, og vi var veldig glade naar taxisjaafoeren fant et hostell til oss med en vertinne som elsket oss nesten som om vi skulle vaert hennes barn (Lonely Planet sine hostelanbefalinger var utdaterte).

Cuenca, 26.05 – 28.05
Cuenca er en nydelig by, med kirker paa stoerrelse med Nidarosdomen og en fin fin elvepromenade. Det er ogsaa her panamahatten har sin opprinnelse, og det er massevis av panamahattemakerier med gamle hattemakere i. Vi var selvfoelgelig og besoekte panamahattmuseumet, og fikk proeve hatter (det ble tatt bilder) og en skikkelig bra omvisning. I cafeen fikk Lillepus sin foerste virkelig gode espresso paa lenge, og utsikten fra terassen deres var fantastisk. Vi fikk ganske lyst paa panama/mafiahatter, men det ble ikke noe av det. Om kvelden spiste vi den beste pizzaen vi har spist siden vi kom hit <3  Dagen etter fikk vi tak i nattbuss til Quito, gikk inn i en kjempekatedral, besoekte aborginermuseum fullt av skulpturer, krukker, naaler, pynt og vaapen, og dro paa kino.  ‘What Happens in Vegas’ er en veldig typisk romantisk Hollywoodkomedie. Easy entertainment og flaue scener. Ikke noe aa kjoepe for aa eie, akkurat.

Quito, 29.05 – 01.06
Bussturen til Quito var forferdelig. Ingen av oss fikk sove fordi setene var ubehagelige, og sjafoeren hadde ikke akkurat laert seg aa takle svinger uten at tyngekrafyem slengte oss ubarmhjertig fra side til side. Saa naar vi kom til Quito og hostellet vaart dusjet vi, og Ymse sov i 3 timer mens Lillepus puslet med smaating. Vi dro inn til New Town – stedet med fancye cafeer, butikker og turistbyraaer hvor Ymse drakk den stoerste cappuchinoen ever (den het Mama Capucchino), og Lillepus fikk en god kopp kaffe (for en gangs skyld). Lillepus fant kino med kunsterfilmer, men den var selvfoelgelig bare paa spansk. Fransk spraak med spansk oversettelse ble litt for vanskelig for Ymse, saa vi dro til et gigantisk kjoepesenter med kino inni, og saa ‘Rendition’ med Jake Gyllenhaal og Reese Witherspoon. Veldig bra, veldig bra. Ubehagelig, men god, god film.
30.05 var den ulykksalige dagen da Ymse sitt kamera og visakort ble stjaalet, men samtidig den lykkelige dagen da vi fikk ordnet turen vaar til Galapagosoeyene :)
Den siste dagen i mai maaned gikk til aa reise til immigrasjonskontoret for aa faa vite at Ymse ikke trengte den lille lappen hun hadde fylt ut paa grenseovergangen, som var forsvunnet med overnevnte ting. Saa var det tur til politistasjonen for aa fylle ut skjema som skal sendes til forsikringsselskapet. Derpaa en telefon hjem til lillesoestre og mamma, det er godt aa vite at dere ikke lenger fryser hjemme i Norge :) Saa dro vi paa et kjoepesenter som var saa stort at man blir daarlig av det, og vi skal muligens tilbake dit i dag. Ymse fant nytt kamera. For det gaar ikke aa leve de to neste maanedene uten et eget kamera – ekstrautgift som svir =/ Ymse haaper paa litt velvilje og spandering naar hun kommer hjem <3

I morgen drar vi som sagt til Galpagospoeyene, 14. juni er vi tilbake paa fastlandet. Med lite tid igjen, tenker vi paa aa ta en kjapp tur inn i Colombia for kaffen sin skyld, foer vi reiser til Brasil og derfra til Cuba. Vi har ikke den eksakte ruten enda – den kommer kanskje med neste oppdatering :)

Kos dere med sommeren som er paa vei <3

Kultursjokk :)

Puno, Peru
Kaizers Orchestra – Knekker deg til sist

Bolivia hadde saa mye aa by paa at det ikke ble tid til oppdatering foer naa, halv syv paa kvelden i Puno, Peru, 10. mai 2008.  Men then again, saa mye dere har aa glede dere til :)

Salar de Uyuni
Verdens stoerste saltflate ligger 3600 meter over havet og oensker deg velkommen med -10 kuldegrader om natten.  Og en soloppgang som fikk Ymse og Lillepus sine taarer til aa trille. Vi dro paa en typisk tredagerstur fra 23. april til 25. april. Inkludert var en dag i saltoerkenen, en dag med besoek av et ukjent antall laguner, og siste dag med geysirer, varme kilder og en laaaaang vei tilbake til Uyuni. Turen var herlig, turselskapet elendig – med en uengasjert guide som ikke visste hva ting het og generelt sett snakket saa lite som overhodet mulig med oss og var mest ivrig paa aa komme avgaarde til neste sight. Vi var 6 stykker i en jeep, Ymse og Lillepus, Andy fra Australia, Noah og Nimrod fra Israel, og Rafaela fra Sveits. Pluss kokk og guide, og en stereo kun for kasett, og eneste kasett var boliviansk folkemusikk.
Sammen klarte vi aa gjoere turen til et herlig minne, selv om det kanskje ikke hoeres herlig ut aa staa opp fra saltsengen klokken 5 for aa se soloppgangen, og klokken 6 fra sementsengen dagen etter for aa se soloppgangen over geysirene Sol de Mañana. Men det var saa verdt det, og vi har masse bilder aa vise dere naar vi kommer hjem :) Og mye mer aa fortelle :)

Potosí
Fra 26. april til 28. var vi i den hoeyst liggende byen i verden. Og kanskje med den mest forferdelige historien.  Byen ble grunnlagt i 1545 av spanjolene etter at de oppdaget at fjellet bak byen, Cerro Rico, inneholdt store mengder soelv. Og vi snakker store mengder: verdens mest rike soelvaarer har blitt funnet her, og byen var den rikeste i Latin Amerika paa 1800-tallet. Foer spanjolene sa seg forsynte (de fant ikke mer) og trakk seg ut.  Det jobber fortsatt folk i fjellet (leter etter mineraler), de fleste doer mellom 35-40 aar gamle paa grunn av lungesvikt, og man regner med at rundt 8 millioner mennesker har doedd i Cerro Rico – mesteparten under spanjolenes tvang – indianere og afrikanere. Derfor kalles fjellet ofte ‘The mountain that eats men’.
Hvis man ville saa kunne man dra paa ‘minetur’ og klatre rundt inne i fjellet, gi kokablader til minearbeiderne og ta bilder. Ymse og Lillepus likte ikke tanken paa daarlige stiger, daarlig luft, klaustrofobiske ganger og masse stoev. Saa vi holdt oss unna, men saa ‘The Devil’s Miner’. Tyskprodusert dokumentar om en 14 aar gammel gutt som jobber i fjellet og forteller dets historie. Must see.
Byen Potosí er full av kolonialbygninger og pene terasser, plazaer og kvinner med lange fletter under bowlerhattene sine. Ingen supermarkeder. Generelt i Bolivia – alt maa kjoepes paa markedet. Vi brukte en dag paa aa tusle rundt og see, kjoepe kokablader og finne billetter til en tribute til Pink Floyd konsert. ‘Oh Menaje!’ kaller seg for bolivias offisielle tribute til Pink Floyd band, og var i Sucre samme dag som oss. Saa vi dro. Og satt blandt 1000 bolivianere og sang at vi ikke trengte utdannelse :) Herlig :)
Vi ble ogsaa en attraksjon i oss selv: En bil runder et hjoerne. Kvinnen i passasjersetet ser oss, sperrer opp oeynene foer hun hiver seg rundt og skriker til de som sitter paa lasteplanet: ‘Mira! Blondes!’ (Se ! Blondiner!). Naar vi titter inn paa lasteplanet sitter det to menn og stirrer paa oss slik som vi ser paa sights naar vi er paa sightseeing.
Testet ogsaa ut kokablader, de har en ganske besk/syrlig smak og er ganske greie og ha i munnviken naar det nesten er umulig aa finne tyggis. Tilsett den greien som forloeser alkalinene, saa skal man faa minsket sultfoelelse, justere seg bedre til hoeyde og temperaturer, og kjenne en liten lammelse i kinnet. Lillepus fikk det til, Ymse var ikke like flink paa droevtyggingen av bladene. Heldigvis kan vi oeve oss gjennom hele Peru ogsaa :)

Sucre
Saa dro vi til Sucre, en av de to hovedstadene i Bolivia. Hoveddomstolen har fortsatt sitt sete her, men La Paz er den styrende hovedstaden. Fra 28. april til 2. mai tuslet vi rundt i en by enda mer preget av kolonitiden med store hvite bygninger overalt, nydelig dekorert. Og et ukjent antall kirker. Vi gikk opp til toppen av byen for aa spise frokost og see utover de roede takene som laa som et teppe i dalen. Vi var paa museum og laerte om historien bak veveteknikker, og spesielt to stammers veveteknikker. Ble selvfoelgelig helt forelsket og kunne sikkert kjoept oss et helt sett med draktene deres hadde vi hatt raad. 30. mai feiret vi bursdagen til dronningen av Nederland, ikke natt til 1. mai slik som hjemme. 1. mai fyrte de av dynamitt i hele byen for aa feire og ingen busser gikk til La Paz. Saa vi maatte dra dagen etter.

La Paz
Fra 3. til 7. mai var vi i superhovedstaden i Bolivia. Og det startet ikke saa bra: Lillepus fikk betennelse paa ene oeyet, Ymse ble syk i magen – igjen. Saa det tok et par dager foer vi kom i gang med det vi skulle i La Paz: shoppe gaver til dere der hjemme (og oss selv). Vi bodde paa et partyhostell og sov ganske daarlig i de gode sengene hver natt, fordi vaare kjaere romkamerater vekte oss med lys, skriking og forsoek paa aa dra oss med ut paa byen klokken 2 paa natten. Ikke akkurat det vi var  La Paz for, og de virket ganske fornaermet over det og syns vi var litt rare som ville sove om natten slik at vi kunne faa med oss dagen. De var eldre enn oss, men det foeltes som om vi hadde havnet midt i en russefeiring.
Anyhow, vi fikk handlet det vi skulle og i skrivende stund er 13,3 kilo med kjaerlighet paa vei hjem til Norge med skip, og vil ankomme om rundt 2 maaneder. Vi haaper at toll og saann ikke er saa ille med slike sendinger, mennesker som vet noe om dette bes om aa informere oss.

Copacabana og Isla del Sol
7. til 9. mai var vi i Copacabana. Ikke den kjente stranden, men en by ved Lake Titicaca: en innsjoe som de fleste synes aa mener er den hoeyest liggende (3 812 moh) navigable (?) innsjoe i verden, de strides litt. Den er hvertfall den stoerste i Soer-Amerika, og huser oeyen Isla del Sol (soloeyen). Inkaene mente at det var her solen ble foedt og at de foerste inkane oppsto: Manco Capac og Mama Huaca. Ergo er det ruiner der, ergo maa man jo ut og se. Vi putret ut halv ni om morgenen og kom tilbake rundt 4-5 tiden, etter en dag full av sol og feiring av kristihimmelfartsdag.
Ikke som hjemme i Norge dere. Menn i kostymer med paljetter og knaesje farger, inkadamer kledd i penskjoertet og sjalet, alle dansende til heftige trommer og trompeter. Lillepus klarte aa hoere at det var en salme de hadde bygget all den livlige musikken rundt. Kjempemoro, vi kunne sett saa mye mer paa dem. Vi hadde helt glemt at det var kristihimmelfartsdag, men flaksen gjorde at vi fikk et bord paa restauranten vi ville spise paa hvis vi kunne bli ferdige foer 8 – da var det nemlig reservert paa lik linje med alle de andre bordene i restauranten. Mens vi spiste ble det skikkelig uvaer med lyn og torden, regn, vind og stroembrudd. Men det roet seg i det vi gikk ut :) Copacabana er en helt grei liten by, men det er veldig tydelig at halvparten av aarsaken til at den overlever er alle gringoene som kommer for aa besoeke Isla del Sol.

Og det var Bolivia for dere. Et herlig land som vi begge forelsket oss i. Det er det fattigste i Soer-Amerika, men hittil har det vaert det rikeste paa kultur og erfaringer som er helt ukjente i vaar vanlige hverdag. Landet ga oss vaart foerste kultursjokk, og har sagt klart ifra at fra naa av kan vi bare venne oss til at det er vi som er minoriteten med hvit hud, rart lyst haar og alltid minst 30 cm hoeyere enn lokalbefolkningen. Det laerte oss ogsaa at det tannloese smilet til en inkadame aldri er veldig langt unna :)

Puno, Peru
I gaar dro vi over grensen til Peru, en smertefri grensekrysning som var som en droem etter den fra Argentina til Bolivia. Her bruker man Soles aa betale med, og 1 dollar er for tiden 2,8 soles. Dette liker vi ikke, saa vi haaper paa at dere der hjemme kan gjoere noe slik at dollaren blir litt svakere. Peru er nemlig litt dyrere enn Bolivia, men ikke like dyrt som Argentina og Chile.
Puno ligger ogsaa ved Lake Titicaca, Boliva og Peru deler innsjoen. Hva Peru har som Bolivia ikke har, er flytende oeyer og flere indianerstammer.
Det er Uroene som bor paa de flytende oeyene. For rundt 3000 aar siden saa de seg lei paa de krigerske stammene Collas og Inkaene,og bygget rett og slett sine egne oeyer ut av sivroer kalt totora, og floet avgaarde. I dag er det rundt 20 oeyer med uroer, en halvtimes baattur fra Puno. Vi tok turen i dag og bouncet rundt paa en utrolig myk bakke og forelsket oss i disse smaa indianerne i de fargerike klaerne sine. Saa dro vi videre til Isla Taquile, er oey bebodd av en annen indianerstamme, hvor guttene gaar rundt og strikker fra de er 6 aar gamle og kun baerer med seg en veske med kokablader, mens jentene vever, passer aaker, passer unger, lager mat, og baerer unger, utstyr, mat og alt annet som trengs i et slags stort sjal paa ryggen. Litt annerledes enn hva vi er vant med :)

I morgen tidlig reiser vi til Arequipa, ‘den hvite byen’. Der skal vi proeve aa finne en enkel tur i en av verdens dypeste canyoner, Canyon del Colca. Deretter maa vi komme oss til Cuzco saa fort som mulig, for 15. mai legger vi ut paa 4-dagers tur til Machu Picchu! Inkastien er utsolgt til september, saa vi har valgt en alternativ rute som skal vaere veldig fin. 17. mai blir derfor feiret ett eller annet sted i skauen paa vei til en av verdens syv underverker. Ymse gruer seg litt, for med mange meter over havet blir luften tynnere – og det har vi allerede merket hver gang vi har gaatt i oppoverbakker, vaaknet om morgenen, eller vaert ville&gale og LOEPT. Men det gaar nok bra – for hvis fete engelske turister kan klare det – saa kan Ymse&Lillepus klare det ogsaa :)

Lillepus har lagt ut bilder fra Mendoza i Argentina, og fra Santiago i Chile. Og alle de andre sidene paa denne bloggen er oppdatert :)

Etter Cuzco skal vi rett ned til kysten, for naa er vi lei av aa sove med ullsokker og superundertoey om natten, og bruke fleece, skjerf, lue og votter naar solen ikke er paa sitt hoeyeste. Det er kaldt oppe i hoeyden, vi sitter faktisk og er litt misunnelige paa dere som har vaar naa, med utecafé og shorts.
Vi misunner ikke alle dere som har eksamen, men oensker dere lykke til i sekkevis :) Og er dere ferdige, gratulerer med vel overstatt :)

Fra Chile til Argentina til Bolivia

Tupiza, Bolivia
Nine Inch Nails – The Hand That Feeds

……Update ?

Chile:
05. april var vaar siste dag i Santiago, og vi dro som sagt til den digre parken i Santiago. Med en stor statue av jomfru Maria paa toppen og en haug av tilhoerende souvenirer. Vi tok en bane opp som er slik som Floeyenbanen i Bergen, er det kabelbane det heter? Fantastisk utsikt og nydelig vaer. Vi fant oss en superfin restaurant aa spise paa – egentlig skulle vi smake paa vin men bestemte oss for aa spise der da vi ikke fant noen som skjoente at vi ville smake vin. Det var litt over budsjett, men siden vi ikke hadde spist ordentlig paa 3 dager unnet vi oss det. Lillepus klarte aa bestille en dessert som var dyrere enn lunsjen.
For aa komme ned igjen tok vi taubane,slik som er paa Ulriken i Bergen. Artig men noe creepy xP :)

Valparasio er paa UNESCOs World Heritage List. Artig, veldig bratt by full av smaa kabelbaner som tar deg opp til ulike smaa fjellknatter. Husene er alle fargerike og smaa,og man forventer nesten at noen skal falle nedover fjellsidene mens man er der. Vi kom dit paa natten 6.april, brukte den 7. paa aa tusle rundt i solen og kose oss, foer vi tok en nattbuss til Mendoza.

Mendoza, tilbake i Argentina. Det er ikke saa kult aa ankomme et sted i 5-6 tiden paa morgenen. Vi hadde reservert hostell, men siden check-out ikke var foer 10.00 og det var fullt, maatte vi vente til halv-elve foer vi fikk en seng aa sove i. Troett. Foerste dagen gikk til aa sove, finne sentrum og planlegge sykkel&vintur :) Ogsaa moette vi vaare foerste nordmenn! Og de var fra Hamar og Ingeberg og hun fra Hamar hadde Lillepus gaatt paa skole med og Ymse hadde moett henne gjennom en venn! Hvor saert er ikke det ? De dro neste dag, saa vi fikk bare hilst. Utrolig rart aa snakke norsk med noen andre enn hverandre.
9. april tok vi buss ut til lille Maipu som er omringet av vingaarder, leide oss sykler og brukte 6 timer paa aa besoeke 2 vingaarder og et likoer&sjokolademakeri. Syklene var….akkurat brukbare og det var ikke saa kos aa bli ropt etter hvert 15. sekund av argentinske menn og guttemenn. ‘Chicas!! Que hermosa!! Sexy!!!’ *kysselyder* Charming. Det blir aldri en argentiner paa hverken Lillepus eller Ymse. MEN, sett bort fra dette var det herlig :) Vi smakte paa 5 viner, en sjokoladelikoer og absinth. Sykkelturen tilbake gikk mye raskere av en eller annen grunn :) Herlig dag, vi manglet baguett, flagrende kjoler og franske menn – men klarte oss fint uten.
10. april var fiks&ordne dag. Og veldig kjip dag, for mens vi satt paa en internettcafé og slet med harddiskene vaare (de er for nye for mange datamaskiner), stjal noen Ymse sin mobil. Som laa ved siden av henne. Saa…det er ingen vits i aa sende meg noen meldinger, jeg har ingen numre, Evie – unnskyld men den charmsen er det noen andre som har naa, og det samme med firkloeveren jeg fikk av Ingeborg&Harald. =/ Ogsaa blir det ikke mere musikk fra listen i bloggen paa meg foer jeg kommer hjem-med mindre Lillepus har noe av det paa sin iPod eller mobil. Artig. Har reiseforsikring,da. Men veldig kjipt aa miste noe man kjoepte spesielt for denne turen (min andre hadde ikke fungert her nede).
11. april reiste vi ut til vingaarden til Familia Zuccardi. De er veldig godt kjent i verden, og deres Santa Julia Malbec er en bestselger. Du faar kjoept den paa polet. Enjoy. Vi havnet i en gruppe med amerikanere fra Florida, pensjonister paa vintur som ikke forstaar at de ikke hoerer noe fordi deres egen stemme overdoever guidens. Etter turen skulle de ha lunsj, vi fikk smake paa tre viner i ro og mak. Samme kveld tok vi nattbuss til Tucuman, og klarte aa faa en buss videre til Cafayate.

12. april ankom vi Cafayate etter en ekstremt svingete tur opp fjellet. Byen ligger paa 1600 meter over havet og er vindistrikt nummer 2 i Argentina. Her lages hvitvin av druen Torrontes – veldig god. Foerste dag forsoekte vi aa gaa oss bort i byen uten hell – den var akkurat passe stor. Vi fant isbutikken som solgte is laget paa torrontes- og cabernetvin og tok en tidlig kveld. Den 13. dro vi nemlig paa villmarkstur. Etter aa ha brukt en hel dag paa buss er det utrolig deilig aa bevege paa seg. Vi klatret, hoppet og gikk oppover langs/over en elv og etter litt over 2 timer med ofte feil stivalg fordi den riktige ikke var merket og det alltid var rundt 3 aa velge mellom, kom vi til fossefallet paa 10 meter. Nydelig, nydelig. Vannet var selvfoelgelig iskaldt, men vi badet til vi mistet foelelsen i taerne. Da varmet vi oss litt i solen, foer vi tok andre og siste dukkert foer vi noet vaar medbrakte lunsj og drakk te fra termoskoppene vaare <3 Ymse plumpa i elva skikkelig paa vei ned igjen. :) Og vi saa ut som emonisser paa beina og armene naar vi kom ned – hele veien var det hoeye skarpe siv som skjaerte deg opp hvis du satte dem i spenn ved aa traakke paa dem. Men absolutt verdt det <3 :)
14.04 dro vi paa sightseeingtur i minibuss til de knall roede canyonene i naerheten. Masse steder som har faatt navn fordi de likner paa menneskelige ting. Men de er blitt formet naturlig av vann og vaer. Kjempefin tur, med sol og to danske piker som vi hang rundt med.
15.04 hoppet vi paa en buss for aa see Quilmesruinene. De eldste i Argentina, etter Quilmesindianerne. De holdt ut mot spanjolene i 150 aar, men ble selvfoelgelig tatt til fange og gjort til slaver, eller drept, eller de doede av nye sykdommer. Slik som alle andre indianerstammer. Ruinene er godt bevart, og det bodde rundt 5 millioner der. Naar vi saa stoerrelsen paa stedet kunne vi ikke tro det, for det var saa ‘lite’. Men de bodde jo oppaa hverandre. Sol igjen, vi gikk stien opp til ett av stedene som hadde vaert utkikspost og lunsjet med ruinene som utsikt.
Cafayate og omraadet rundt var totalt forskjellig fra vi var vant til. Her var kaktuser og oerken overalt, og lamaer ! <3 Og vi saa masse pinnedyr paa Canyonturen vaar. Og plutselig er vi blitt en minoritet. Ellers hvor vi har reist har det ikke vaert noen stor forskjell i utseende mellom oss og innbyggerne – men her ser man tydelige indianertrekk hos de fleste. Mye moerkere i huden. Sorte i haaret alle sammen. Og korte. Paa bussen fra Mendoza til Tucuman var vi de eneste som var lyse i huden. Kultursjokk.

16.04 reiste vi til Salta og ankom paa ettermiddagen. Ymse var igjen ikke helt i form, med en tilsynelatende evigvarende kvalme. Dagen etter ble derfor tilbragt med soving og tusling rundt i Salta sentrum. Og videre planlegging av turen.
Dagen etter derimot, 18.04, dro vi paa rafting! =D Naer Salta ligger en elv av klasse III, perfekt for nybegynnere. Vi dro klokken 08.00, og satte utfor elven rundt 11-12 etter full oppkledning og opplaering. ARTIG! HERLIG! og veldig vatt. Damen vi bestilte av sa ‘bring extra clothes – you MAY get wet’. Vi var gjennomvaate n_n Og vi hadde med skift :) Etter rafting var det grilling, med for mye av alt. Ymse ble skikkelig lei seg naar hun innsaa at hun ikke klarte aa faa i seg mere argentinsk biff. Etterpaa doeste vi i solen, lo av bildene fotografen hadde tatt av oss, og toerket klaer – foer vi dro tilbake til Salta.
Vi skulle videre til La Quiaca, grensebyen til Bolivia, samme natt. For aa faa tiden til aa gaa gikk vi paa kino og tok den som skulle til aa starte. ‘The child from another world’ – soet. Barneoppdragelse er vanskelig, forstaar vi.

Aa krysse grensen til Bolivia.
Kunne man ikke gjoere med buss. Vi ankom derfor grensebyen La Quiaca klokken 7 om morgenen etter aa haa fryst oss gjennom en natt paa bussen. Og det var like kaldt ute, saa det var paa med votter og jakke, foer vi og en polakk hoppet inn i en taxi til grenseposten. Hvor vi sto i koe for aa bli stemplet ut av Argentina. Saa tuslet vi over en bru og saa paa menneskene som snek seg over grensa 100 meter bortenfor, foer vi igjen sto i koe for aa immigrere til Bolivia. Kaos. Kaldt. Stress. Sekk. Ting. Skjemaer. Stempel som ikke fungerer. Sulten. Sliten. Troett. Forvirret. Masse inkadamer i skjoert, fargerike sjal og bowlerhatter overalt. Putt paa kultursjokk. Puh. Vi fant veien til busstasjonen, fant buss til Tupiza, hvor vi er naa. Ymse fant medialunas (croissanter) til frokost – og vi satte oss inn paa bussen for aa bli mer kultursjokkert. Klokken er bare 0800 paa morgenen og vi har sovet 5 timer. Bussen er full, men tar paa flere som henger rundt i midtgangen. En gutt gaar rundt og synger og ber om penger, en annen kommer paa for aa selge mat. En mann finner utseendet vaart utrolig komisk og smiler masse hver gang han ser paa oss.
Vi husket aa gaa av i Tupiza. Sekkene vaare var ogsaa med, og vi fant veien inn til sentrum ved aa se hvor den stoerste flokken av mennesker gikk. Gateskilt eksisterer ikke i denne lille byen som er 2950 meter over havet. Vi titter NED paa dere. Vi er hoeyere enn Norge er. Og man kjenner det paa luften. De klarer aa bruke 15  minutter paa aa lage deg en kopp te. Her tar man ting med knusende ro, og vi gikk rundt paa marked i gaar og var de eneste utlendingene. Vi har kjoept oss teppe til videre bussturer. Maten her er skikkelig god, den er hjemmelaget fra bunnen av. Naar vi kom fikk vi vite klokken 11 at stedet hvor vi kunne ta ut penger stengte 12. De har ikke minibanker her. Vi rakk det akkurat, og maatte det, for i dag er det soendag og slike ting er stengt. I morgen er det den 21. april og vi skal paa ridetur foer vi tar toget til Uyuni.

Reiseplansiden rekker jeg ikke oppdatere naa, men her er en rask skisse: Uyuni – saltoerken – Potosi – Sucre – La Paz – Copacabana – Lake Titicaca – Puno i Peru – Arequipa – Cuzco eller Cuzco – Arequipa.

Vi er igjen 6 timer bak dere,og naa er det spisetid :)

¿Cachai?

Santiago, Chile
Beastie Boys – Ch-check it out

Det var i Chile hvor spansken moette sin doed. Folk her paaberoper seg aa snakke spansk, men de mumler og putter inn andre ord som ikke har noe med spansk aa gjoere. Kanskje er de engelske, kanskje stammer de fra et stammefolk, eller kanskje det er et eller annet slangord som har oppstaatt langs spraakveien de snubler rundt paa. Hvilket betyr at selv om vi kan nogenlunde forstaa spansk naa saa forstaar vi ikke chilensk spansk saann nogenlunde. Det blir mye ‘¿que?’ (hva?) og `yo no comprende’ (jeg forstaar ikke). ‘¿Cachai?’ er et ord de liker aa slenge paa i slutten av setninger og betyr noe saant som ‘skjoenner du?/henger du med?’. Kanskje litt saann som fjortiser ender hver setning med ‘ikke sant’ :)

Pucón
I siste post skrev jeg at vi skulle klatre oss opp en vulkan, Volcón Villaricca, hvis jeg ikke husker helt feil. Litt over 2800 meter over havet, og vi startet paa rundt…1000 tror jeg. Fra avstand saa det greit ut, og turistinformasjonen og turbyraaet fikk det ogsaa til aa hoeres greit ut – men herregud saa bratt det var. Ymse foelte seg som en fjellgeit i snowboardsko (saa stive var de) der hun gikk i sikksakk oppover vulkanen med stein paa alle kanter. Lillepus mente ogsaa at dette var toeffere enn det de hadde beskrevet.
Siden vulkanen er saa hoey var det jo snoe paa den. Om vinteren pleier de aa snowboarde og leike seg nedover den, enda den er aktiv og liker aa kaste ut steiner naar det passer den. Med cramps (piggesaaler man putter paa skoene) begynte vi paa snoen, og det ble for Ymse ubehagelig bratt. Det gikk etterhvert opp for henne at hun faktisk hadde hoeydeskrekk, at det ikke var noe hun bare hadde sagt naar hun var mindre for aa slippe aa hoppe fra 5-meteren. Tenke seg til. Dét, kombinert med aa vaere sliten og ha fandens vannblemmer paa helene, gjorde at Ymse valgte aa gi paa hvilestedet midt paa snoen, 2400 meter over havet.
Lillepus har ikke hoeydeskrekk, og er i en god del bedre from enn Ymse. Hun fortsatte og kom seg helt til toppen hvor hun avsluttet med aa puste inn litt svovel og diverse ymse gasser som vulkaner pumper ut.
Vi fikk ake paa sneen ned – DET var moro! =D

Ellers i Pucón spiste vi i vegetarrestauranten paa hostellet vi bodde paa hver kveld med unntak av en. Ymse fikk laks i kokos og karrysaus som var saa godt at hun fikk taarer i oeynene. Alt var egentlig godt, men den staar som en highlighter altsaa. Vi hadde ogsaa en trasketur hvor Lillepus fikk noe som kunne likne paa en ordentlig Cappuchino, mens Ymse slurpet i seg karamellatte. Selv om Pucón er en turistby er den nydelig med fortau og groent overalt, lave hus, masse trehus og en generelt tilbakelent tidsfoelelse. Dagen vi reiste til Santiago hadde vi gratis underholdning til frokosten i form av en sosialantropolog (what, de eksisterer faktisk i menneskelig form og ikke bare paa papir, Evie!). Og han var….smaagal. Han hadde gitt seg med sitt yrke, men hadde opplevd nok sammen med stammefolk til aa mene at han var synsk og at det var en finfin idé aa importere elefanter til Chile. For de har levd her en gang for lenge siden, akkurat slik mammutene levde paa nordkalotten for lenge – LENGE – siden.  Herlig, han var akkurat slik Ymse hadde sett for seg at en sosialantropolog ville se ut.

Bussen til Santiago maatte stoppe etter to timer pga oljelekasje i motorrommet. Artig aa henge rundt en buss midt ute blant busker og sauer nesten like lenge foer man fant en ny buss. Undeholdning paa turen var: 1) Soer-Amerikansk komedie paa spansk om en mann som paa sin second honeymoon forelsker seg i en ny dame og ender opp med aa forlate kone&barn og hele pakka. Vi lo ikke. Hva slags humor er dette? 2) The Punisher. Er jo en bra film – MEN, naar den blir dubbet til spansk og John Travolta sin stemme er som tatt ut av en spansk saapeopera blir det bare flaut. 3) Rocky III. Ogsa dubbet. Elendig. Artig med russere da, de saa jo ut slik som i James Bond-filmene. Og treningsmontasjer er jo alltid artig.

Santiago
Har vi naa vaert i siden mandag kveld. As we speak er det fredag kveld. (Vi er 6 timer bak dere naa, ganske lenge!). Tirsdag var vi paa en sightseeingrunde i byen. Fint vaer, fin by, selv om en kan se at forurensningen ligger som et teppe over byen og sloerer til fjellene om man klatrer litt opp for aa se seg rundt.
Ikke saa fin mat. Onsdag, torsdag og fredag har blitt tilbragt inne paa hostellet fordi Ymse&Lillepus ble kjempedaarlige av noe empanadas & ‘frisk’ juice som vi spiste paa vaar sightseeingdag. Vi har ikke gjort saa mye annet enn aa vaere slappe, sove, loepe paa do for aa kaste opp og drikke vann. Sett film da, piratkopierte alle som en. Men vi er paa bedringens vei, og i morgen satser vi paa at vi er i form til aa besoeke den stoerste parken i Santiago, med svoemmebasseng og zoologisk hage og enda mere til.

Soendag reiser vi til Valparaiso, en soet gammel kystby. Paa tirsdag har vi planlagt aa reise inn i Argentina igjen, til Upsallata og Mendoza i foerste omgang for aa kose oss med vin og sang. Piker er vi jo allerede :)

Btw: 5 norske kroner er litt over 500 chilenske pesos. Gjett om det foeles saert aa ta ut 100 000 om gangen og betale med 10 000 sedler xP

Stranded at the moment

Rio Gallegos, Argentina
Kings of Convenience – Gold in the Air of Summer

At the moment sitter Ymse&Lillepus og krangler med hver sin laanepc. Forsoek aa tolke feilmeldinger og advarsel som popper opp paa spansk. Maskinen finner ikke den eksterne harddisken du saa noeysomt har koblet til. Mappen med bilder som du nettopp overfoerte faar du ikke lov aa aapne. Internettet er tregt og plutselig ustabilt. Du kan glemme laste opp tunge sider. Vi begynner aa innse at Norge er et bortskjemt land naar det kommer til nettilgang xP

Men vi har god tid, for bussen til Ushuaia (verdens ende) gaar ikke foer i morgen tidlig (15.03) klokken 0900. Vi tok bussen fra Puerto Madryn i gaar og gamblet paa at det gikk en nattbuss til Ushuaia som vi kunne kjoepe billetter til naar vi kom hit, til Rio Gallegos. Men det kunne vi ikke. For 1) det gaar ingen nattbusser til Ushuaia 2) de gaar bare klokken 0900 om morgenen og 3) de var selvfoelgelig utsolgt. Saa naa er vi stucked i en liten by med lave bygninger, kjoelig vind og mongoe pcer til i morgen tidlig. Landskapet og arkitekturen er veldig….finnmark. Klimaet likesaa, en faar nesten litt foelelse av norsk luft her. Soet by, men elendig paa datateknikk. Ymse faar vibber fra filmen ‘The Terminal’ da vi skal henge rundt paa busstasjonen i hele natt.

Vi ble i Puerto Madryn en dag lengre enn planlagt, for det var Lillepus sin tur til aa bli forkjoelet. Hun er frisk igjen naa, og i Puerto Madryn dro vi paa en skikkelig sightseeingtur. Vi hev oss paa kun for aa faa se den stoerste kolonien med magellanpingviner som eksisterer i Soer-Amerika, men oppdaget fort at vi hadde funnet stereotypien paa sightseeing. Minibuss med blant annet to amerikanere og to japanere (selvfoelgelig). Guide som snakker litt daarlig engelsk og altfor hoeyt i mikrofonen, mangel paa aircondition, elendig sjaafoer, elendige veier, unoedvendige turer paa kryss&tvers av en walisisk by med kommentarer som ‘this is the oldest house in Gayman (byen het det). You want to take a picture?’, ‘this is the post office, it is built in british architecture, you want to take a picture?’. Det ville den ene argentineren som hadde med seg filmkamera og filmet ALT. Nonnen som ogsaa var med oss var mest opptatt av aa kjoepe souvenirer.
Men: pingvinkolonien paa Punta Tomba. Nydelig! Ikke lov aa klappe eller ta med seg noen hjem (de biter), men man KUNNE ha gjort det for de tuslet rundt oss paa alle kanter uten at det var noe gjerde mellom oss og dem. Aaaaw saa soete, og saa mange! Lamaer var der ogsaa <3 Vi kunne begge to blitt der mye lenger enn vi fikk lov til. *elsk elsk*

Ellers…kan vi melde om at pengene gaar fortere enn planlagt – selvfoelgelig. Det som spiser mest av budsjettet vaart er at bussbillettene er mye dyrere enn vi hadde trodd. Det er ikke noe saerlig moro. Det koster ogsaa mer aa bo enn det vi hadde sett for oss. Men, det eneste vi kan gjoere med det er aa spare paa alle kanter og krysse fingre for at det gaar.

Kos dere med nye bilder fra oss, og ha en god paaske :)

Ymse: 06.03 – 14.03, Argentina: Mar del Plata, Estancia Ituizango, Puerto Madryn, Punta Tombo

‘Che, ¿que pasa?’

Buenos Aires, Argentina
Depeche Mode – Personal Jesus

I helgen har vi besoekt Rosario, Ernesto ‘Che’ Guevara sitt foerste bosted. Ymse var veldig fornoeyd med aa staa utenfor doeren til leilighetskomplekset han bodde i. Naa bor noen annen i leiligheten ‘hans’. Vi tok toget til, en bumpy ride ut av proporsjoner. Hverken Ymse eller Lillepus har noen gang erfart seter med saa effektiv sprinfjaereffekt som dette toget hadde. Vi hoppet ikke setene, vi bouncet, nesten som paa trampoline bare mykere. I Rosario var det daarlig vaer, men Ymse og Lillepus tok en sightseeingtur for det, og tok med seg Rodriguo/Roudrigo (vet ikke hvordan han stavet navnet sitt) som var ute paa tur alene. Han bodde paa samme hostell som oss, et hostell som gikk ut paa aa feste natta lang og sove eller halvsove foran tv’n om dagen. Det passet ikke oss saa bra, saa det ble lite soevn – spesielt naar et hockeylag paa rundt et dusin jenter inntok hostellet. Tror ikke det var ishockey. Men Rosario var fint selv om regnet satte en demper paa det. Vi hadde tenkt oss paa stranden, men noeyde oss med aa se paa den. Det er nok av andre strender i Soer-Amerika :) Vi tok buss hjem – Ymse syns det var mer behagelig (mindre bouncing og mulighet for aa ta ned ryggen paa setet) men det ble litt kaldt. De er overivrige paa airconditioneringen her. Type at vi sitter paa bussen med fleecegensere paa.

Ymse har klart aa paadra seg den heftigste forkjoelelsen hun kan huske paa lenge. Med feber, hodepine, vondt i ryggen og hele pakka. Det satte jo ogsaa en liten demper paa Rosario, og dagen vi kom hjem ble tilbragt i sengen. I dag, en dag senere, er formen betraktelig bedre, men Ymse&Lillepus er enige i at Ymse holder seg rolig minst en dag til. Saa faar vi bare haape at Lillepus ikke er blitt smittet.

Vi har vaert paa mer sightseeing i Buenos Aires, foer vi dro til Rosario. Vi har vaert paa Malba, superfancy museum med latinamerikansk kunst. Lillepus dro med seg Sanne paa Bodies utstillingen – den som reiser verden rundt med doede mennesker paa utstilling. Ymse foelte det ble litt for heftig – saa hun dro paa Holocaustmuseumet istedet. Litt rart at de har et her nede, men lassevis med joeder utvandret til Argentina foer andre verdenskrig, og laget til og med egne byer her. For ikke aa glemme den tilknytning Soer-Amerika har til alle nazistene som roemte hit. Mye tyder paa at de fleste ble hjulpet inn i landet av regjeringene. Det var ganske stilig aa se det falske passet til Adolf Eichmann, gitt til han av Roede Kors og stemplet av den Argentinske regjeringen.
Ogsaa har vi vaert i La Boca, den tidligere havnedelen av Buenos Aires hvor alt kom inn – derav navnet La Boca som betyr ‘munnen’. Slikt holder de jo ikke paa med lenger naa naar man har fly og trenger stoerre havnet etc, saa i dag er La Boca kjent som den mest fargerike delen av Buenos Aires, men ogsaa en av de fattigste hvis man ser bort fra shantytownsene langs jernbanelinja. De fargerike husene er bygget av det man hadde for haanden, som oftest boelgeblikk. Og for at det ikke skulle se saa stygt ut, malte de dem i sterke farger. Ganske stilig. Og veldig turistinfisert, det var vanskelig aa faa gaa i fred. Og vi spiste lunsj paa en restaurant hvor det satt en norsk familie. Saert. Men de saa mer lost ut enn oss :) *fnis*
Vi har ogsaa tuslet oss en tur langs dikene i Buenos Aires, et stenkast unna et braakende sentrum, men likevel utrolig rolig og fredelig. Turistsenter det ogsaa, med de beste hotellene linet opp paa den ene kanten (deriblant Hilton), og ganske dyre restauranter paa den andre siden. Og japanere. De var tydelig fascinert av oss, for vi maatte sta ved siden av en av de mens en annen filmet. Saa Hans, der borte i Japan – ser du oss paa storskjerm saa vet du hva som har hendt.

Vi har hatt en misforstaaelse med Coined. Mens Ymse laa og sov ringte Lillepus til Coined for aa spoerre hvilken dato vi skulle flytte ut. Og fikk beskjed om at vi skulle vaere sjekket ut paa loerdag, fordi Coined opererer med innsjekk soendag og utsjekk loerdag. Men vi kom jo paa en onsdag. Og har betalt for hele 6 uker, ikke fem og en halv. Mye frem og tilbake, og det endte med at Lillepus ringte vaar kontakt i X-plore – den norske organisasonen vi booket gjennom – og forklarte. For ingen hadde fortalt oss at det var slik, og X-plore har tydeligvis nylig faatt beskjed om det, da de har oppdatert sidene sine om det. Og heldigvis ordnet X-plore det, de tok det paa sin kappe – vi flytter ut foerstkommende torsdag morgen, som planlagt :) *puh*

De siste dagene i Buenos Aires skal brukes til aa handle bussbilletter til Mar del Plata, vi har tenkt oss til en argentinsk ranch i naerheten der. Vi skal pakke, faa med oss det siste som absolutt maa ses, og vi skal ta farvel med barna paa barnehjemmet. Og Ymse skal bli frisk, og Lillepus skal holde seg frisk.

Se Lillepus sine bilder fra Cordoba og Rosario her.
Ymse sine bilder kommer naar hun har overskudd til aa laste dem opp. Naa skal det soves litt.

Et knippe nye erfaringer

Buenos Aires, Argentina
Dropkick Murphys – I’m shipping off to Boston (skikkelig kulturkraesj med den paa oeret under t-banetur =D)

Man gjoer jo lurt i aa hoere paa alle raad man faar fra venner, familie og folk man snakker med. Det er fornuftig, og det er som oftest en sannhet i det, med mindre raadet som blir gitt har en gedigen fordel for den som gir raadet. Det er ogsaa lurt aa ta disse raadene til ettertanke, og kanskje til og med foelge dem.

Men saa er det ikke alltid at man vil det, kan det eller foeler at man trenger det. Ofte har man rett og slett ikke lyst, for hva er spenningen i aa bare foelge andres raad hele tiden og ikke erfare noe paa egen haand ? Man foeler liksom at man ikke gjoer noe selv, man lever liksom gjennom andre. ‘Nei, jeg har ikke gjort det for noen sa at det ikke var saa lurt.’ Man har paa en maate lyst til aa tryne selv noen ganger, istedet for aa la andre ta stoeyten for deg hele tiden.

Ymse&Lillepus sine underbevisstheter bestemte seg for at det var paa tide aa trynet litt.

Naar Lillepus ble frisk, ble Ymse syk. Av det vanligste og kanskje enkleste aa passe seg for: bakterier. Om det var mat, penger, haandtak paa tbanen eller alle andre mulige bakteriekilder vites ikke – men Ymse vaaknet flere ganger i loepet av natten og var kvalm, og morgenen etter hadde blodtrykket og/eller blodsukkeret tatt seg en tur ned paa bunnen atlanterhavet, matlysten var borte og aua i magen. Ble inne den dagen gitt, sov masse og drakk masse vann. Frisk igjen naa, trengte ingen lege – men herregud saa irriterende unoedvendig xP :)

Mat, mat, mat, mat. Er veldig billig her nede, og vi har lagt oss til en uvane med aa gaa paa café etter spansktimene. For da er vi ALLTID sultne. Dette vet vi jo, men vi gidder aldri ta med oss litt mat, eller plotte ut et billig sted aa spise, eller bare dra rett hjem og spise litt toast (det eneste Graciela har som ikke smaker papp). Neida. Vi havner som oftest paa en Havannacafé – hvor det er hakket dyrere enn paa andre cafeer xP Og da gaar jo pengene.

Vi visste at det var dyrt aa ringe fra Argentina og hjem. Men ingen av oss tenkte paa aa faktisk sjekke det ut. Foer Ymse sjekket siden sin paa netcom hin dagen og oppdaget at hennes neste mobilregning blir paa droeye 1500 kroner. Hennes hoeyeste mobilregning noensinne. En raskt titt tilsier at det koster oss omtrent 20 kroner minuttet aa ringe hjem, sms koster 4 kroner. Dyrekjoept erfaring kan man kalle det xP

I dag kjoepte vi billetter til fergen over fra Buenos Aires, Argentina til Sacramento de Colonia, Uruguay. Vi hadde bladd i Lonely Planet hvor de sa at man burde vaere ute i litt god til naar man skulle ha billetter. Vi tenkte det holdt aa kjoepe dem dagen foer. Det gikk saavidt og det ble ca. 200 kroner dyrere per person enn vi hadde tenkt. For fra Buenos Aires til Sacramento de Colonia hadde de bare igjen paa den raske baaten – som ogsaa er den dyreste. Og holdt fast: paa foerste klasse. *tvinne tomler og se opp i taket*
Vi kjoepte billettene, for vi gadd ikke aa utsette det enda en helg, vi har allerede reservert rom, vi har gledet oss masse, vi har allerede snakket med skolen. De uforutsette ekstrautgiftene loeser vi med aa spise mindre ute – mere toast, frukt, youghurt og supermercado that is.

I morgen drar vi til Uruguay, vi skal paa stranden ogsaa skal vi forsoeke oss paa litt uteliv :) Og ta bilder :) Og naar vi kommer hjem skal vi begynne aa planlegge en helgetur nord i Argentina – og kjoepe billetter i GOD tid foer vi skal reise. Ogsaa skal vi ringe mindre fra mobiltelefon. Og ikke spise paa café etter spansktimer saa mye. Og vaske hender oftere og bruke antibac mye, mye mer :)

Og grue oss litt til den foerste kredittkortregningen xP

9 dager etter avreise

Buenos Aires, Argentina
Creedence Clearwater Revival – Fortunate Son

Det blir avsnitt&lister denne gangen, det er saa forferdelig mye som skjer, og tiden bare loeper avgaarde :)

Roskilde. Det lukter Roskilde ’06 her. Ikke hele tiden, men noen ganger titter den typiske soeppel+sol+oel+stoev fram, og jeg faar heftige vibber til foerste gangen jeg var paa Roskilde. Da maa jeg smile mens jeg henter fram bilder fra hjertet mitt, og jeg kjenner bohemfoelsen skylle over meg. Luv luv <3

Spanskkurs. Paa mandag hadde vi vaar foreste leksjon. Lillepus&Ymse har hver sin laerer, i hvert sitt klasserom, fra 16 – 18 mandag til fredag. Og de er saa flinke, og det er saa sinnsykt deilig aa ikke maatte vente paa at noen skal bli ferdige med aa notere, ikke forstaar, ikke foelger med og saa videre <3 Begge synes ogsaa det er fantastisk deilig aa faa bruke hodet igjen, skikkelig. Vi kan foele at hjernen jobber, noe den virkelig maa gjoere naar vi laerer spansk gjennom aa snakke engelsk og spansk, pluss at hodet vaart oversetter det til norsk foer alt gaar den samme veien tilbake. Spansk – engelsk – norsk – engelsk – spansk. Eller: Español – Inglés – Noruego – Inglés – Español :) Vi holder paa med grammatikken naa, grunnkonstruksjonene. Ymse merker at hun fra aa kunne si enstavelsesord saavidt begynner aa kunne konstruere noen enkle setninger, og hun staar paa t-banen og hvisker ordene hun ser for aa oeve seg paa den fonetiske delen. Ser nok veldig klokt ut. Og vi forstaar en god del mer, vi maa bare faa noen faa smaa sekunder paa aa tenke gjennom setningen :) Og vi faar hjemmelekser, og herrregud saa moro det er aa ha lekser igjen!
Litt spansk:
– Hola, ¿ cómo te llamás ? / aala, kaamaa the shamas ?
– Hola, yo llama Ymse. ¿ Y vos ? / aala, sho shama Ymse. Y bos ? (veldig myk b)
– Lillepus. ¿ De dónde sos ? / Lillepus. De daande saas ?
– Noruega, soy de Hamar. / Naaroega, saay de Hamar.
Noe aa oeve seg paa hvis man kjeder seg ;)

Frivillig. Paa mandag startet vi ogsaa med frivilligarbeidet. Mandag var mer en besoeksdag, hvor hun som passer paa oss (hun heter Jésica og har erklaert oss som sine egne) og assistenten hennes var med og introduserte oss. Den virkelige starten var paa tirsdag, hvor vi ankom naar ungene drev og sto opp og spiste frokost. De var ganske sjenerte i begynnelsen, men det tok ikke saa veldig lenge foer vi hadde dem all over oss – selv om vi sjelden forsto hva de sa. Men det er utrolig hvor langt man kommer med gestikulering, kroppspraak, og lommeordboeker (alle syns lommeordboekene vaare er superfascinerende og geniale). De hadde saann fotballbordspill der (ikke det der Stiga, det som er mye morsommere), og vi ble slaatt saa ned i stoevlene av de eldste gutta der. Lillepus hentet bildeboeker og tegnesaker, og vi laerte navn paa dyr og farger og det var supermoro. De saa skjoenne, og etter et par timer klatret de rundt paa oss og skulle sitte i fanget og holde haand og se paa Zorro med oss <3 Tror dette frivillige arbeidet kommer til aa gaa riktig saa bra!

Syk. Lillepus fikk aua paa oeyet i loepet av tirsdagen, og onsdag morgen var hun supersensitiv for lys og oeynene ville helst vaere igjen. Rundt aatte ringte vi Coined (organisasjonen vi er under naa) som ringte doktor og frivilligsted for aa si ifra. Saa ringte Coined oss igjen for aa si at de hadde ringt doktor og frivilligste, og at de naa skulle ringe doktor igjen for aa finne ut naar doktoren kom og besoekte oss. Saa ringte de oss igjen for aa si at naa hadde de snakket med doktor og doktor kom om ca. 20 minutter. Som i latinamerikanske land betyr: alt fra en halvtime til om en time, eller i verste fall en og en halv time. De har en heftig mañanafoelelse her. Ikke at de med vilje utsetter ting, men de er vant med at ting ofte tar lenger tid en man planlegger og forventer og aksepterer derfor at folk blir forsinket. rett&slett. Vi faar ikke vaere forsinket ta, for vi er vestlige og derfor vant med aa vaere punktlige, og da forventes det at vi skal vaere det her ogsaa =)
Anyhow, en time senere ringte det paa doeren og en nydelig liten (alle er smaa her) doktordame kom inn og tittet paa Lillepus sine oeyne og konkluderte med at hun hadde en infeksjon og at hun trengte oeyedraaper. Saa skrev hun resept og anbefalte en te som vi skulle lage og kjoele ned og saa dynke i bomull og putte paa oeynene hennes. Ymse&Lillepus turet bort til Farmacía, Lillepus saa ut som en ekte diva for hun hadde paa store solbriller og saa ikke saerlig mye saa Ymse maatte geleide henne :) Oeyedraaper og te ble kjoept, og i dag er Lillepus allerede bedre :) I morgen skal vi ordne med ting til forsikringselskapet, og det maa sies at alle i Coined har vaert herlig soete og hjelpsomme, og at Graciela passet paa Lillepus naar Ymse var ute og hadde spansktimene sine i gaar. Det kom ogsaa en annen doktor innom for aa sjekke at Lillepus hadde det bra, som en slags oppfoelging, mens Ymse var ute. De passer godt paa oss her nede :)

Stjeling. I gaar forsoekte en slesk argentino aa stjele fra frontlommen paa Ymse sin sekk, mens hun satt og holdt rundt den paa t-banen. Ymse skvatt plutselig til, og oppdaget at glidelaasen paa frontlommen var halvveis aapen, og den er ALLTID igjen. Hun tittet opp paa fyren som sto ved siden av henne, med en jakke hendig henslengt over den rette armen, og han saa veldig brydd ut og bevegde seg rimelig raskt unna henne til en annen del av vognen. Ymse sjekket, ingenting stjaalet, og uansett hadde han bare kunnet velge mellom: gamle tbanebilletter, lighter, Lucky Strikes, antibaktriell gelé og solbriller. Verdisakene har hun andre steder. Saa alt gikk bra, Ymse ble bare litt overassket men mest irritert og lattermild: tenk noe saa flaut aa bli knepet i aa forsoeke aa stjele fra noen (de som satt rundt meg skjoente det naar jeg begynte sjekke i frontlommen paa sekken), og saa ikke ha muligheten til aa kunne forsvinne fordi du er paa en tbane i fart. *fnis* Men vi tar det selvoelgelig med oss, og passer paa alle glidelaaser fra naa av.

Klesvask. Mamma! Du laerte meg aldri aa vaske klaer for haand!
Ymse&Lillepus har besluttet at aa betale et vaskeri for aa vaske det beskjedne antall bukser, undertoey og topper er utelukket, og vasker det derfor selv. For haand. Ymse har aldri gjort dette foer, men det lukter i det minste rent. Har ikke forsoekt meg paa olabuksa enda, hvordan vasker man en olabukse for haand? De er jo i saa tungt stoff og blir saa tunge av alt vannet. Men det maa laeres, for det er slik vi kommer til aa vaske klaerne vaare naar vi starter paa reisen vaar.

Supermercado. Vi har funnet et fantastisk supermarked rett ved Coinedskolen. De har til og med Philadelfiaost, og ferdigkokt pasta for de som ikke har tid til aa koke den selv. De har en hel reol med bare pasta, og en med bare youghurt, diverse puddingdesserter og melk, en med bare smoereoster osv. Det er helt vilt ! Vi elsker stedet, og selv om det er stort er det veldig rimelig. Det er fint, for vi har gaatt til innkjoep av litt ekstra paalegg, da det eneste Graciela serverer til frokost av paalegg er: gresskar- og ferskenmarmelade (smaker som supersukret puré), og dulce de leche (hapaa med masse sukker). Ogsaa har vi klart aa lage middag hjemme, med tre hunder som foelger hver eneste bevegelse vi gjoer – i tilfelle vi mister noe. Hunder som tigger – det er motbydelig.

Studenter. Naa som vi har begynt med spanskkurset er vi iblant paa skolen, og blir kjent med folk. Det er for det meste upper class brasilianere som er der, og guttene er veldig hyggelige og genuint nysjerrige og vil bli kjent med oss. De er ekstremt sosiale her, de skal alltid paa café, alltid ut aa spise middag sammen, alltid ut paa byen sammen. Det blir mye sosialt for to smaa norske piker som ikke er vant med saa mye sosialt. Men de er saa soete, og den typiske machokismkulturen er ikke like sterk. Vi foeler at vi kan vaere oss selv rundt dem, og Ymse driver faktisk og tester ut hvor mange dager hun kan gaa uten sminke foer hun foeler at hun ser ut som hun ikke har sovet de siste to doegnene. Hittil har det gaatt to dager, vi faar se :)

Vaeret. Temperaturen ligger mellom 25 og 30 varmegrader, og fuktigheten er relativt hoey, hvertfall enn det vi er vant med. De to siste nettene har det blaast ganske kraftig samtidig som det har regnet og tordnet. Ymse har storkost seg, og om morgenen har skyene letnet og det har blitt fin&flott sol igjen. Det er saa deilig aa tusler rundt i flipflops, skjoert og en topp hver eneste dag, fra man staar opp til man legger seg <3 luv luv luv! Ymse tror hun overdrev med aa ta med seg 10 par sokker, hun har bare brukt ett par – de hun reiste i. Og hun underdrev naar hun ikke tok med seg noen vide topper. Men klaer er veldig billig her, type 15 pesos som er $5. Vi maa nok finne litt plass i sekken. Vi begynner aa bli ganske flinke paa aa drikke vann, saalangt leder Ymse. De putter sugeroer nedi brusflaskene sine her nede, vi vet ikke helt hvorfor. Det ser litt rart ut.

Naa er klokken halv ett, det vil si halv fire i Norge. Forhaapentligvis sover dere alle godt, og fryser ikke under dynene deres. Vi savner dere alle sammen, og skal ta flere bilder i helgen og finne bursdagsgave til Ymses lillesoester. Kanskje noen postkort ogsaa? :)

Buenos Noches!