Vamos a la Playa,por favor ?

Salvador, Brasil
Basement Jaxx – Where’s your head at ?

Vi hadde egentlig planlagt aa reise innom Colombia foer Brasil, men naar vi kom tilbake fra Galapagosoeyene fikk Lillepus oeyeinfeksjon for 3. gang, og Ymse hadde aua i magen. Saa fra 15. til 19. juni hang vi bare rundt paa hostellet og forsoekte aa bli friske, samt at vi besoekte den cubanske ambassaden og ordnet oss pvisum. Og bestilte flybilletter til Cuba, trodde vi.
Siden den gang har vi bestilt flybilletter til Cuba to ganger til, og alle gangene (inklusive den foerste) har transaksjonen gaatt til et sted hvor det er varmt og masse flammer. De som mener at man faar kjoept alt man vil med plastikk kan dra til Soer-Amerika og finne ut at slik er ikke verden bygget opp. Sist gang vi saa at transaksjonen ikke gikk gjennom, reserverte vi to billetter som maa kjoepes to dager foer avreise. Saa naa er vi sikret, haaper vi paa.

19. juni floey vi fra Quito til Manaus. Ser ikke saa langt ut paa kartet, men i Soer-Amerika er direkteruter noe som er mer eller mindre ikke-eksisterende. Derfor brukte vi hele dagen paa aa fly fra Quito i Ecuador til Lima i Peru, saa til Sao Paulo soer i Brasil foer vi endelig landet i Manaus i Brasil. Midt i Amazonas, midt paa natten, og heldigvis var det ledig plass paa hostellet vi hadde sett oss ut, og verten snakket engelsk. Portugisisk er nesten uforstaaelig selv naar man kan spansk.Dagen etter kjoepte vi oss billett til elvebaat: 2 dager i en hengekoeye paa Amazonas fra Manaus til Santarém. Vi reiste dagen etter, og fant akkurat plass til hengekoeyene vaare blant de innfoedte. Vi og David fra Colombia var de eneste utlendingene paa baaten, det var veldig saert og ble veldig eksotisk naar vi ikke lenger forsto et fnugg av hva de sa. Vi hadde et par stopp langs veien, men ellers toeffet vi paa floden i en bedagelig fart med vinden i haaret, og klokken 3 om morgenen 23.juni var vi framme i Santarém.

Aa reise med elvebaat er den mest idylliske maaten vi har reist paa. Dagen gaar til aa ta bilder, og slenge rundt i hengekoeyen, og lese bok. Man blir ikke daarlig, for det er ingen boelger. Og siden det er midt ute paa elven er det omtrent ikke mygg, og en frisk bris blaaser vekk det verste av varmen.
Men de sanitaere forholdene kan faa Indiana Jones til aa rynke paa nesen. Det lukter verre enn Roskilde, og du har innestengt varme og fuktighet i tillegg. Og kakkerlakker. Bring your own toiletpaper og vaatservietter. Maten som selges om bord er lunsj og middag, og det er: kylling, ris, pasta, boenner og en kjip salat. Og er ikke aa anbefale aa spise om du lett blir daarlig av litt luguber mat. Vil du ikke ha, maa du ta med din egen mat – det gjorde vi. 2 dager med hvitt broed, musli, epler og bananer som var veldig beske i smaken. David saa veldig rart paa oss naar vi spiste sistnevnte. ‘Don’t you cook them ?’, spurte han. ‘No, why should we do that ?’, spurte vi. Og da fikk vi vite at ikke alle bananer skal spises raa, og at de heter ulike ting. Platanó, som vi spiste, var store og harde og ble spist kokt eller stekt. Bare dyr (og vi) spiste de raa. Bananer var mindre og de spiste man raa. Jassaa ja.

I Santarém fant vi et billig hostell uten aircondition. Klarte etterhvert aa finne noe som liknet frokost ogsaa, og bestilte oss flybilletter til Belém – byen som ligger ved munningen til Amazonas. 3 dager til med elvebaat fristet ikke, mest fordi det ikke var noen maate aa sikre sekkene vaare paa ombord. Kjoepte ogsaa flybillett fra Salvador til Rio de Janeiro – det er like dyrt aa ta buss i dette landet som aa fly. Saa da flyr man.

Dagen etter var Lillepus absolutt ikke i form. Og tivoliet, varmen og fuktigheten nevnt i forrige post gjorde ikke akkurat ting bedre. Vi brukte dagene i Santarém til aa gjoere saa lite som mulig – det var jo saa varmt. Dessuten var det helt aerlig ikke noe mye aa finne paa heller, og Lillepus trengte noen dager paa aa komme seg i form. 27. juni reiste vi med forsinket nattfly til Belém.

Belém var en stoerre by enn Santarém, men ellers var de ubehagelig like. Ingen restauranter som er aapne, ingen steder aa spise frokost enn paa gatekiosker (som man ikke gjoer med mindre man vil faa matforgiftning), det samme tivoliet bare enda stoerre. Glem aa finne supermarked. Hvis du spoer blir du pekt i retning av elkjoep-liknende forretninger. Vi forstaar ikke hvorfor, for naar vi finner en matvarebutikk staar det klart og tydelig ‘supermercado’ paa skiltet. Veldig rart.
Etter en frokost bestaaende av bananer og epler og 3 timer med komasoevn, reiste vi til busstasjonen for aa kjoepe billetter til Salvador. Aa fly dit innebaer 2-3 flybytter, og det var vi virkelig ikke interessert i. Men selvfoelgelig, med all flaksen vi hadde hatt i det siste (sykdom, forsinkelser, flybillett til Cuba mas) saa var det ikke ledig plass paa en buss til Salvador foer om 3 dager. Og reisen i seg selv tar 2 dager. Vi hadde ikke planlagt aa bo 3 dager i Belém, vi skulle bare til Belém for aa komme oss til Salvador. Og aa ankomme Salvador 5 dager senere var uaktuelt. Dermed reiste vi til flyplassen og fant billetter til Salvador dagen etter, som egentlig var altfor dyre. Men hadde vi noe valg hvis vi ville fylle de dagene vi hadde igjen av reisen vaar med det vi hadde planlagt ? Eh.nei.

Saa dagen etter at vi hadde kommet til Belém, reiste vi videre. Flyet gikk paa ettermiddagen, saa vi tok en tur innom en zoologisk hage for aa se paa dyrene i Amazonasjungelen – vi fikk ikke tid til jungeltur. Pantere, masse skilpadder, kameleoner, krokodiller, dovendyr (!), spidermonkeys og masse tropiske fugler (arapapegoeyen blant annet) og et veldig fint og avkjoelende museum :) Saa dro vi til flyplassen, hvor flyet selvfoelgelig var forsinket. Men vi rakk vaar connection til Salvador, vi rakk bare ikke aa spise. Rundt midnatt landet vi i Salvador; ‘Known as the African soul of Brazil’, ‘hottest in terms of culture’, byen som ikke engang gidder finne unnskyldninger for aa feste.
Og det var kjempefest. Noe religiongreier som soerget for at gatene var like stappfulle som i Norge paa 17.mai, men der slutter ogsaa likheten. Det var scener med ulike konserter paa hvert hjoerne, og folk danset samba paa de ujevne brosteinene og unngikk saavidt dammene laget av vann, oel og urin. Det var oel og mennesker overalt, og vi foelte oss veldig utilpass med aa skulle gaa gjennom lurvelevenet alene med sekkene vaare, til et sted vi ikke helt visste hvor var. Taxien kunne nemlig ikke kjoere oss helt fram fordi gatene var stengt. Vi gikk ut av bilen, og to minutter senere hadde vi to unge, fulle menn som forsoekte aa snakke til oss, som vi gjorde vaart beste i aa ignorere. Taxisjaafoeren gjorde kort prosess og bestemte seg for aa foelge oss til hostellet vaart. Takk <3

29. juni var foerste dag i Salvador, og naa skulle vi fikse Cubabillettene. Frokost, dusj, reservarsjoner i vesken – og foerste turistkontor kunne fortelle oss at 1) alt slikt var stengt i dag siden det var soendag og 2) flyselskapet vaart hadde ikke kontorer i Salvador. Jassaa ja.  Saa vi dro og saa paa San Fransiscokirken istedet (den var saa overdaadig at det var kvalmt), og paa moderne kunstmuseum. Der hadde de kino, og vi saa ‘My blueberry nights’ av Kar Wai Wong. Vi dro ikke paa stranden fordi det begynte aa regne og skye over midt paa dagen. Neste dag, tenkte vi.
Men neste dag var helt lik. Saa vi brukte hele dagen paa det stoerste kjoepesenteret i Salvador. Lillepus fant seg endelig et par nye bukser – vi har lett siden Argentina. Ymse fant seg ny bikini – den som var med hjemmefra var utslitt etter 4 aars bruk. Kvelden ble avsluttet med altfor mye popcorn og ‘Sex&theCity – the movie’. Neste dag planla vi aa dra paa stranden.
Men neste dag var helt likt som den forrige. En rask vaermeldingsjekk fortalte oss at det skulle vaere slik under hele oppholdet vaart i Salvador, mens det i Rio de Janeiro var nydelig vaer. Saa vi reiste til flyplassen med buss (1 time) for aa faa byttet billettene vaare til en tidligere flight enn 5. juli. Men det var selvfoelgelig saa dyrt at det ikke kom paa tale. Typisk. Senere paa kvelden gikk vi ut for aa spise og see paa nattelivet, og det var fint helt til medaljongen Ymse fikk av Ole til reisen, som hun har brukt hele tiden, ble revet av henne mens Ymse&Lillepus sto og saa paa danseshow. Artig. Typisk. Det staar i Lonely Planet at om man skal bli fratatt noe i Brasil saa er Salvador det mest sannsynlige stedet. Saa Ymse kan krysse av for det, og haaper at hun faar lov aa ha tingene sine i fred fra naa av.

Det var fest i Salvador da vi kom, og 2. juli var det skikkelig fest igjen: uavhengighetsdagen til distriktet byen ligger i. Det var tog med korps, trommer, dansere, kommunistflagg, kors, glitter, hoeye heler, korte skjoert og de fantastiske folkedraktene de bruker her nede. De danset samba og capoeira i gatene som aldri foer, og alle saa ut til aa kose seg skikkelig. Det gjorde vi ogsaa, og det foeltes som vi fikk feiret litt 17.mai paa etterskudd naar vi hadde korps og slik rundt oss.

I dag er det 4. juli, i morgen flyr vi endelig til Rio de Janeiro. Salvador er en fin by, men aa vaere her en uke naar stranden er utelukket blir for lenge. Og byen er full av farger og liv og lyd, noe som blir litt slitsomt for to backpackere som har krasjet i veggen jevnlig de to siste ukene. Det er ikke bare morsomt, idyllisk, enkelt og spennende aa reise. Noen ganger er det et slit ogsaa. Vi er klare for stranden, vi er klare for aa slappe litt av fra alle inntrykkene foer vi begir oss ut paa det som er igjen: Rio de Janeiro og Cuba.

Rundt ekvator

Quito, Ecuador
Rolling Stones – I can’t get no satisfaction

Siste nytt fra Quito: Ymse er syk igjen og har blitt frastjaalet kameraet og VISAkortet ved at noen skjaerte opp vesken hennes  paa den stappfulle elektriske bussen. Ha-ha. Ny tur til politistasjonen og nye skriverier til forsikringsselskapet. Kanskje hun faar igjen noe denne gangen – det hadde jo vaert fint. Men bortsett fra det har vi faatt til det vi vil: Vi skal til Galapagosoeyene! I morgen! Fra 2. til 14. juni skal vi vaere der, foerst leke rundt paa oeya og saa paa 8-dagers cruise til de ulike oeyene :) Vi gleder oss skikkelig <3 :)

Cuzco, 19.05 – 21.05
Dagen etter Machu Picchu slappet vi bare av, og paa kvelden moette vi turgruppen vaar for aa spise middag og kose oss. Ymse spiste alpakkabiff – en konsistens mellom svin og ku. Veldig lyst kjoett. Ingen spesiell smak. Litt kjedelig – kanskje ? Pisco Sour ble ogsaa testet ut, nasjonaldrinken til Peru som er laget av pisco (brennevin fra en spesiell type druer), eggehvite, sitronjuice og litt sirup. Anbefales :) Dagen etter dro vi paa sightseeing, tittet paa den 12-kantede steinen, masse pene kirker fra kolonitiden, og nydelige vevinger laget av inkadamer.  Den 21.05 tok vi nattbuss til Ica for aa komme oss til Huacachina.

Huacachina er en lagune som ligger 10 minutter med taxi unna Ica. Plutselig fikk vi foelelsen av aa vaere i Sahara. Lagunen med palmer og smaa lave hus, omringet av store, hoeye sanddyner. Det var varmt, og det gjorde oss ikke saa mye aa sitte ved hostellet sitt basseng og se paa de bakfulle israelerne mens vi ventet paa at rommet vaart skulle bli klart. Senere paa dagen dro vi paa sandboarding ! Tenk snowboard paa sand – men ikke foer vi hadde hatt en skikkelig offroad-tur rundt omkring i oerkenen, opp og ned bratte sandbakker.  Berg&dalbane deluxe ! Og sandboarding er hardt arbeid, spesielt uten et ordentlig brett og sko uten ankelstoette. Ganske vanskelig ogsaa, for det er ekstremt tungt aa proeve aa navigere i sand. Men moro ! Og en absolutt nydelig knallroed solnedgang og sand overalt naar vi kom tilbake til hostellet. Berg&dalbane hjem igjen ogsaa, selvfoelgelig. Hostelverten syns vi var ville og gale som klokken 7 paa kvelden insisterer paa aa badet i bassenget mens vinden blaaser kjoelig forbi og solen har sluttet aa varme – men det var veldig deilig :)

Lima, 23.05 – 25.05
Vi ankom Lima paa ettermiddagen, og sjekket inn paa et hostel som var som tatt ut av The Adams Family. Et pent, gammelt og forfallent hus med en nydelig hage som var slightly overgrowed. Og ingen tegn paa liv bortsett fra damen som satt i resepsjonen med masse moerk sminke rundt oeynene, ullgenser og votter paa hendene. Det eneste andre rommet vi saa bortsett fra resepsjonen og vaart eget var et rom som besto av to stoler og en sofa i utskaaret tre med noe blaablomsteraktig trekk. Ellers var rommet tomt. Lillepus nynnet introen til den kjente tv-serien hver gang vi gikk inn den hoeye, sorte smijernsporten.
Foerste kvelden i Lima dro vi paa kino og saa Narnia – Prince Caspian. God underholdning, og forstaaelig siden kinoen viser udubbede filmer. Dette var ogsaa dagen da det var eksakt 2 maaneder til vi reiser hjem fra Cuba. Verdt aa merke seg for mennesker som ikke har helt grep om tiden. (Les: Ymse&Lillepus).
Dagen etter gikk til aa finne billett til Ecuadors grense, og det ble mye taxi i alle mulige retninger siden vaar Lonely Planet sendte oss fullstendig paa avveie. Vi tok ogsaa en tur til det som skulle vaere kunstneromraadet i Lima paa jakt etter lunsj, men fant intet egnet sted. Men vi fant havet, og det var godt aa se&hoere etter saa mange maaneder uten det. Senere paa kvelden gikk vi ut for aa spise paa et sted som ifoelge Lonely Planet hadde veldig god ceviche (raa fisk som blir marinert i sitrussyre, og sitrussyren gjoer at den blir ‘kokt’) – men stedet eksisterte ikke. Ihvertfall ikke der det var satt paa kartet, og taxisjafoeren som vi kastet oss over hadde heller ikke hoert om det. Saa han fant et annet ceviche-sted til oss. Ymse spiste sverdfisk for foerste gange (veldig godt) og Lillepus koste seg med ceviche – hun beskriver det som syrlig, spicy, og veldig fresht.  Dagen etter reiste vi med nattbuss til Tumbas, byen som ligger paa grensen til Ecuador.

Vi kom oss over grensen etter mye om og men og mye pes. Vi betalte garantert mer enn vi skulle gjort, og vi skulle begge oenske at det gikk an aa gjoere hele prosessen en gang til – for da ville vi gjort det annerledes. Men nok om det. Vi fant en buss som gikk til ‘bananhovedstaden i Ecuador’ (Lonely Planet), Machala. Derfra fant vi en buss til Cuenca som selvfoelgelig ble veldig forsinket grunnet noe bilmekaniske ting. Som plaster paa saaret fikk vi brus med sjaafoeren slynget oss gjennom daler som saa ut slik Ymse hadde sett for seg at Colombia skulle se ut. Tror vi brukte et sted mellom 24 og 29 timer paa aa komme oss fra Lima til Cuenca, og vi var veldig glade naar taxisjaafoeren fant et hostell til oss med en vertinne som elsket oss nesten som om vi skulle vaert hennes barn (Lonely Planet sine hostelanbefalinger var utdaterte).

Cuenca, 26.05 – 28.05
Cuenca er en nydelig by, med kirker paa stoerrelse med Nidarosdomen og en fin fin elvepromenade. Det er ogsaa her panamahatten har sin opprinnelse, og det er massevis av panamahattemakerier med gamle hattemakere i. Vi var selvfoelgelig og besoekte panamahattmuseumet, og fikk proeve hatter (det ble tatt bilder) og en skikkelig bra omvisning. I cafeen fikk Lillepus sin foerste virkelig gode espresso paa lenge, og utsikten fra terassen deres var fantastisk. Vi fikk ganske lyst paa panama/mafiahatter, men det ble ikke noe av det. Om kvelden spiste vi den beste pizzaen vi har spist siden vi kom hit <3  Dagen etter fikk vi tak i nattbuss til Quito, gikk inn i en kjempekatedral, besoekte aborginermuseum fullt av skulpturer, krukker, naaler, pynt og vaapen, og dro paa kino.  ‘What Happens in Vegas’ er en veldig typisk romantisk Hollywoodkomedie. Easy entertainment og flaue scener. Ikke noe aa kjoepe for aa eie, akkurat.

Quito, 29.05 – 01.06
Bussturen til Quito var forferdelig. Ingen av oss fikk sove fordi setene var ubehagelige, og sjafoeren hadde ikke akkurat laert seg aa takle svinger uten at tyngekrafyem slengte oss ubarmhjertig fra side til side. Saa naar vi kom til Quito og hostellet vaart dusjet vi, og Ymse sov i 3 timer mens Lillepus puslet med smaating. Vi dro inn til New Town – stedet med fancye cafeer, butikker og turistbyraaer hvor Ymse drakk den stoerste cappuchinoen ever (den het Mama Capucchino), og Lillepus fikk en god kopp kaffe (for en gangs skyld). Lillepus fant kino med kunsterfilmer, men den var selvfoelgelig bare paa spansk. Fransk spraak med spansk oversettelse ble litt for vanskelig for Ymse, saa vi dro til et gigantisk kjoepesenter med kino inni, og saa ‘Rendition’ med Jake Gyllenhaal og Reese Witherspoon. Veldig bra, veldig bra. Ubehagelig, men god, god film.
30.05 var den ulykksalige dagen da Ymse sitt kamera og visakort ble stjaalet, men samtidig den lykkelige dagen da vi fikk ordnet turen vaar til Galapagosoeyene :)
Den siste dagen i mai maaned gikk til aa reise til immigrasjonskontoret for aa faa vite at Ymse ikke trengte den lille lappen hun hadde fylt ut paa grenseovergangen, som var forsvunnet med overnevnte ting. Saa var det tur til politistasjonen for aa fylle ut skjema som skal sendes til forsikringsselskapet. Derpaa en telefon hjem til lillesoestre og mamma, det er godt aa vite at dere ikke lenger fryser hjemme i Norge :) Saa dro vi paa et kjoepesenter som var saa stort at man blir daarlig av det, og vi skal muligens tilbake dit i dag. Ymse fant nytt kamera. For det gaar ikke aa leve de to neste maanedene uten et eget kamera – ekstrautgift som svir =/ Ymse haaper paa litt velvilje og spandering naar hun kommer hjem <3

I morgen drar vi som sagt til Galpagospoeyene, 14. juni er vi tilbake paa fastlandet. Med lite tid igjen, tenker vi paa aa ta en kjapp tur inn i Colombia for kaffen sin skyld, foer vi reiser til Brasil og derfra til Cuba. Vi har ikke den eksakte ruten enda – den kommer kanskje med neste oppdatering :)

Kos dere med sommeren som er paa vei <3

Fra Chile til Argentina til Bolivia

Tupiza, Bolivia
Nine Inch Nails – The Hand That Feeds

……Update ?

Chile:
05. april var vaar siste dag i Santiago, og vi dro som sagt til den digre parken i Santiago. Med en stor statue av jomfru Maria paa toppen og en haug av tilhoerende souvenirer. Vi tok en bane opp som er slik som Floeyenbanen i Bergen, er det kabelbane det heter? Fantastisk utsikt og nydelig vaer. Vi fant oss en superfin restaurant aa spise paa – egentlig skulle vi smake paa vin men bestemte oss for aa spise der da vi ikke fant noen som skjoente at vi ville smake vin. Det var litt over budsjett, men siden vi ikke hadde spist ordentlig paa 3 dager unnet vi oss det. Lillepus klarte aa bestille en dessert som var dyrere enn lunsjen.
For aa komme ned igjen tok vi taubane,slik som er paa Ulriken i Bergen. Artig men noe creepy xP :)

Valparasio er paa UNESCOs World Heritage List. Artig, veldig bratt by full av smaa kabelbaner som tar deg opp til ulike smaa fjellknatter. Husene er alle fargerike og smaa,og man forventer nesten at noen skal falle nedover fjellsidene mens man er der. Vi kom dit paa natten 6.april, brukte den 7. paa aa tusle rundt i solen og kose oss, foer vi tok en nattbuss til Mendoza.

Mendoza, tilbake i Argentina. Det er ikke saa kult aa ankomme et sted i 5-6 tiden paa morgenen. Vi hadde reservert hostell, men siden check-out ikke var foer 10.00 og det var fullt, maatte vi vente til halv-elve foer vi fikk en seng aa sove i. Troett. Foerste dagen gikk til aa sove, finne sentrum og planlegge sykkel&vintur :) Ogsaa moette vi vaare foerste nordmenn! Og de var fra Hamar og Ingeberg og hun fra Hamar hadde Lillepus gaatt paa skole med og Ymse hadde moett henne gjennom en venn! Hvor saert er ikke det ? De dro neste dag, saa vi fikk bare hilst. Utrolig rart aa snakke norsk med noen andre enn hverandre.
9. april tok vi buss ut til lille Maipu som er omringet av vingaarder, leide oss sykler og brukte 6 timer paa aa besoeke 2 vingaarder og et likoer&sjokolademakeri. Syklene var….akkurat brukbare og det var ikke saa kos aa bli ropt etter hvert 15. sekund av argentinske menn og guttemenn. ‘Chicas!! Que hermosa!! Sexy!!!’ *kysselyder* Charming. Det blir aldri en argentiner paa hverken Lillepus eller Ymse. MEN, sett bort fra dette var det herlig :) Vi smakte paa 5 viner, en sjokoladelikoer og absinth. Sykkelturen tilbake gikk mye raskere av en eller annen grunn :) Herlig dag, vi manglet baguett, flagrende kjoler og franske menn – men klarte oss fint uten.
10. april var fiks&ordne dag. Og veldig kjip dag, for mens vi satt paa en internettcafé og slet med harddiskene vaare (de er for nye for mange datamaskiner), stjal noen Ymse sin mobil. Som laa ved siden av henne. Saa…det er ingen vits i aa sende meg noen meldinger, jeg har ingen numre, Evie – unnskyld men den charmsen er det noen andre som har naa, og det samme med firkloeveren jeg fikk av Ingeborg&Harald. =/ Ogsaa blir det ikke mere musikk fra listen i bloggen paa meg foer jeg kommer hjem-med mindre Lillepus har noe av det paa sin iPod eller mobil. Artig. Har reiseforsikring,da. Men veldig kjipt aa miste noe man kjoepte spesielt for denne turen (min andre hadde ikke fungert her nede).
11. april reiste vi ut til vingaarden til Familia Zuccardi. De er veldig godt kjent i verden, og deres Santa Julia Malbec er en bestselger. Du faar kjoept den paa polet. Enjoy. Vi havnet i en gruppe med amerikanere fra Florida, pensjonister paa vintur som ikke forstaar at de ikke hoerer noe fordi deres egen stemme overdoever guidens. Etter turen skulle de ha lunsj, vi fikk smake paa tre viner i ro og mak. Samme kveld tok vi nattbuss til Tucuman, og klarte aa faa en buss videre til Cafayate.

12. april ankom vi Cafayate etter en ekstremt svingete tur opp fjellet. Byen ligger paa 1600 meter over havet og er vindistrikt nummer 2 i Argentina. Her lages hvitvin av druen Torrontes – veldig god. Foerste dag forsoekte vi aa gaa oss bort i byen uten hell – den var akkurat passe stor. Vi fant isbutikken som solgte is laget paa torrontes- og cabernetvin og tok en tidlig kveld. Den 13. dro vi nemlig paa villmarkstur. Etter aa ha brukt en hel dag paa buss er det utrolig deilig aa bevege paa seg. Vi klatret, hoppet og gikk oppover langs/over en elv og etter litt over 2 timer med ofte feil stivalg fordi den riktige ikke var merket og det alltid var rundt 3 aa velge mellom, kom vi til fossefallet paa 10 meter. Nydelig, nydelig. Vannet var selvfoelgelig iskaldt, men vi badet til vi mistet foelelsen i taerne. Da varmet vi oss litt i solen, foer vi tok andre og siste dukkert foer vi noet vaar medbrakte lunsj og drakk te fra termoskoppene vaare <3 Ymse plumpa i elva skikkelig paa vei ned igjen. :) Og vi saa ut som emonisser paa beina og armene naar vi kom ned – hele veien var det hoeye skarpe siv som skjaerte deg opp hvis du satte dem i spenn ved aa traakke paa dem. Men absolutt verdt det <3 :)
14.04 dro vi paa sightseeingtur i minibuss til de knall roede canyonene i naerheten. Masse steder som har faatt navn fordi de likner paa menneskelige ting. Men de er blitt formet naturlig av vann og vaer. Kjempefin tur, med sol og to danske piker som vi hang rundt med.
15.04 hoppet vi paa en buss for aa see Quilmesruinene. De eldste i Argentina, etter Quilmesindianerne. De holdt ut mot spanjolene i 150 aar, men ble selvfoelgelig tatt til fange og gjort til slaver, eller drept, eller de doede av nye sykdommer. Slik som alle andre indianerstammer. Ruinene er godt bevart, og det bodde rundt 5 millioner der. Naar vi saa stoerrelsen paa stedet kunne vi ikke tro det, for det var saa ‘lite’. Men de bodde jo oppaa hverandre. Sol igjen, vi gikk stien opp til ett av stedene som hadde vaert utkikspost og lunsjet med ruinene som utsikt.
Cafayate og omraadet rundt var totalt forskjellig fra vi var vant til. Her var kaktuser og oerken overalt, og lamaer ! <3 Og vi saa masse pinnedyr paa Canyonturen vaar. Og plutselig er vi blitt en minoritet. Ellers hvor vi har reist har det ikke vaert noen stor forskjell i utseende mellom oss og innbyggerne – men her ser man tydelige indianertrekk hos de fleste. Mye moerkere i huden. Sorte i haaret alle sammen. Og korte. Paa bussen fra Mendoza til Tucuman var vi de eneste som var lyse i huden. Kultursjokk.

16.04 reiste vi til Salta og ankom paa ettermiddagen. Ymse var igjen ikke helt i form, med en tilsynelatende evigvarende kvalme. Dagen etter ble derfor tilbragt med soving og tusling rundt i Salta sentrum. Og videre planlegging av turen.
Dagen etter derimot, 18.04, dro vi paa rafting! =D Naer Salta ligger en elv av klasse III, perfekt for nybegynnere. Vi dro klokken 08.00, og satte utfor elven rundt 11-12 etter full oppkledning og opplaering. ARTIG! HERLIG! og veldig vatt. Damen vi bestilte av sa ‘bring extra clothes – you MAY get wet’. Vi var gjennomvaate n_n Og vi hadde med skift :) Etter rafting var det grilling, med for mye av alt. Ymse ble skikkelig lei seg naar hun innsaa at hun ikke klarte aa faa i seg mere argentinsk biff. Etterpaa doeste vi i solen, lo av bildene fotografen hadde tatt av oss, og toerket klaer – foer vi dro tilbake til Salta.
Vi skulle videre til La Quiaca, grensebyen til Bolivia, samme natt. For aa faa tiden til aa gaa gikk vi paa kino og tok den som skulle til aa starte. ‘The child from another world’ – soet. Barneoppdragelse er vanskelig, forstaar vi.

Aa krysse grensen til Bolivia.
Kunne man ikke gjoere med buss. Vi ankom derfor grensebyen La Quiaca klokken 7 om morgenen etter aa haa fryst oss gjennom en natt paa bussen. Og det var like kaldt ute, saa det var paa med votter og jakke, foer vi og en polakk hoppet inn i en taxi til grenseposten. Hvor vi sto i koe for aa bli stemplet ut av Argentina. Saa tuslet vi over en bru og saa paa menneskene som snek seg over grensa 100 meter bortenfor, foer vi igjen sto i koe for aa immigrere til Bolivia. Kaos. Kaldt. Stress. Sekk. Ting. Skjemaer. Stempel som ikke fungerer. Sulten. Sliten. Troett. Forvirret. Masse inkadamer i skjoert, fargerike sjal og bowlerhatter overalt. Putt paa kultursjokk. Puh. Vi fant veien til busstasjonen, fant buss til Tupiza, hvor vi er naa. Ymse fant medialunas (croissanter) til frokost – og vi satte oss inn paa bussen for aa bli mer kultursjokkert. Klokken er bare 0800 paa morgenen og vi har sovet 5 timer. Bussen er full, men tar paa flere som henger rundt i midtgangen. En gutt gaar rundt og synger og ber om penger, en annen kommer paa for aa selge mat. En mann finner utseendet vaart utrolig komisk og smiler masse hver gang han ser paa oss.
Vi husket aa gaa av i Tupiza. Sekkene vaare var ogsaa med, og vi fant veien inn til sentrum ved aa se hvor den stoerste flokken av mennesker gikk. Gateskilt eksisterer ikke i denne lille byen som er 2950 meter over havet. Vi titter NED paa dere. Vi er hoeyere enn Norge er. Og man kjenner det paa luften. De klarer aa bruke 15  minutter paa aa lage deg en kopp te. Her tar man ting med knusende ro, og vi gikk rundt paa marked i gaar og var de eneste utlendingene. Vi har kjoept oss teppe til videre bussturer. Maten her er skikkelig god, den er hjemmelaget fra bunnen av. Naar vi kom fikk vi vite klokken 11 at stedet hvor vi kunne ta ut penger stengte 12. De har ikke minibanker her. Vi rakk det akkurat, og maatte det, for i dag er det soendag og slike ting er stengt. I morgen er det den 21. april og vi skal paa ridetur foer vi tar toget til Uyuni.

Reiseplansiden rekker jeg ikke oppdatere naa, men her er en rask skisse: Uyuni – saltoerken – Potosi – Sucre – La Paz – Copacabana – Lake Titicaca – Puno i Peru – Arequipa – Cuzco eller Cuzco – Arequipa.

Vi er igjen 6 timer bak dere,og naa er det spisetid :)