Vamos a la Playa,por favor ?

Salvador, Brasil
Basement Jaxx – Where’s your head at ?

Vi hadde egentlig planlagt aa reise innom Colombia foer Brasil, men naar vi kom tilbake fra Galapagosoeyene fikk Lillepus oeyeinfeksjon for 3. gang, og Ymse hadde aua i magen. Saa fra 15. til 19. juni hang vi bare rundt paa hostellet og forsoekte aa bli friske, samt at vi besoekte den cubanske ambassaden og ordnet oss pvisum. Og bestilte flybilletter til Cuba, trodde vi.
Siden den gang har vi bestilt flybilletter til Cuba to ganger til, og alle gangene (inklusive den foerste) har transaksjonen gaatt til et sted hvor det er varmt og masse flammer. De som mener at man faar kjoept alt man vil med plastikk kan dra til Soer-Amerika og finne ut at slik er ikke verden bygget opp. Sist gang vi saa at transaksjonen ikke gikk gjennom, reserverte vi to billetter som maa kjoepes to dager foer avreise. Saa naa er vi sikret, haaper vi paa.

19. juni floey vi fra Quito til Manaus. Ser ikke saa langt ut paa kartet, men i Soer-Amerika er direkteruter noe som er mer eller mindre ikke-eksisterende. Derfor brukte vi hele dagen paa aa fly fra Quito i Ecuador til Lima i Peru, saa til Sao Paulo soer i Brasil foer vi endelig landet i Manaus i Brasil. Midt i Amazonas, midt paa natten, og heldigvis var det ledig plass paa hostellet vi hadde sett oss ut, og verten snakket engelsk. Portugisisk er nesten uforstaaelig selv naar man kan spansk.Dagen etter kjoepte vi oss billett til elvebaat: 2 dager i en hengekoeye paa Amazonas fra Manaus til Santarém. Vi reiste dagen etter, og fant akkurat plass til hengekoeyene vaare blant de innfoedte. Vi og David fra Colombia var de eneste utlendingene paa baaten, det var veldig saert og ble veldig eksotisk naar vi ikke lenger forsto et fnugg av hva de sa. Vi hadde et par stopp langs veien, men ellers toeffet vi paa floden i en bedagelig fart med vinden i haaret, og klokken 3 om morgenen 23.juni var vi framme i Santarém.

Aa reise med elvebaat er den mest idylliske maaten vi har reist paa. Dagen gaar til aa ta bilder, og slenge rundt i hengekoeyen, og lese bok. Man blir ikke daarlig, for det er ingen boelger. Og siden det er midt ute paa elven er det omtrent ikke mygg, og en frisk bris blaaser vekk det verste av varmen.
Men de sanitaere forholdene kan faa Indiana Jones til aa rynke paa nesen. Det lukter verre enn Roskilde, og du har innestengt varme og fuktighet i tillegg. Og kakkerlakker. Bring your own toiletpaper og vaatservietter. Maten som selges om bord er lunsj og middag, og det er: kylling, ris, pasta, boenner og en kjip salat. Og er ikke aa anbefale aa spise om du lett blir daarlig av litt luguber mat. Vil du ikke ha, maa du ta med din egen mat – det gjorde vi. 2 dager med hvitt broed, musli, epler og bananer som var veldig beske i smaken. David saa veldig rart paa oss naar vi spiste sistnevnte. ‘Don’t you cook them ?’, spurte han. ‘No, why should we do that ?’, spurte vi. Og da fikk vi vite at ikke alle bananer skal spises raa, og at de heter ulike ting. Platanó, som vi spiste, var store og harde og ble spist kokt eller stekt. Bare dyr (og vi) spiste de raa. Bananer var mindre og de spiste man raa. Jassaa ja.

I Santarém fant vi et billig hostell uten aircondition. Klarte etterhvert aa finne noe som liknet frokost ogsaa, og bestilte oss flybilletter til Belém – byen som ligger ved munningen til Amazonas. 3 dager til med elvebaat fristet ikke, mest fordi det ikke var noen maate aa sikre sekkene vaare paa ombord. Kjoepte ogsaa flybillett fra Salvador til Rio de Janeiro – det er like dyrt aa ta buss i dette landet som aa fly. Saa da flyr man.

Dagen etter var Lillepus absolutt ikke i form. Og tivoliet, varmen og fuktigheten nevnt i forrige post gjorde ikke akkurat ting bedre. Vi brukte dagene i Santarém til aa gjoere saa lite som mulig – det var jo saa varmt. Dessuten var det helt aerlig ikke noe mye aa finne paa heller, og Lillepus trengte noen dager paa aa komme seg i form. 27. juni reiste vi med forsinket nattfly til Belém.

Belém var en stoerre by enn Santarém, men ellers var de ubehagelig like. Ingen restauranter som er aapne, ingen steder aa spise frokost enn paa gatekiosker (som man ikke gjoer med mindre man vil faa matforgiftning), det samme tivoliet bare enda stoerre. Glem aa finne supermarked. Hvis du spoer blir du pekt i retning av elkjoep-liknende forretninger. Vi forstaar ikke hvorfor, for naar vi finner en matvarebutikk staar det klart og tydelig ‘supermercado’ paa skiltet. Veldig rart.
Etter en frokost bestaaende av bananer og epler og 3 timer med komasoevn, reiste vi til busstasjonen for aa kjoepe billetter til Salvador. Aa fly dit innebaer 2-3 flybytter, og det var vi virkelig ikke interessert i. Men selvfoelgelig, med all flaksen vi hadde hatt i det siste (sykdom, forsinkelser, flybillett til Cuba mas) saa var det ikke ledig plass paa en buss til Salvador foer om 3 dager. Og reisen i seg selv tar 2 dager. Vi hadde ikke planlagt aa bo 3 dager i Belém, vi skulle bare til Belém for aa komme oss til Salvador. Og aa ankomme Salvador 5 dager senere var uaktuelt. Dermed reiste vi til flyplassen og fant billetter til Salvador dagen etter, som egentlig var altfor dyre. Men hadde vi noe valg hvis vi ville fylle de dagene vi hadde igjen av reisen vaar med det vi hadde planlagt ? Eh.nei.

Saa dagen etter at vi hadde kommet til Belém, reiste vi videre. Flyet gikk paa ettermiddagen, saa vi tok en tur innom en zoologisk hage for aa se paa dyrene i Amazonasjungelen – vi fikk ikke tid til jungeltur. Pantere, masse skilpadder, kameleoner, krokodiller, dovendyr (!), spidermonkeys og masse tropiske fugler (arapapegoeyen blant annet) og et veldig fint og avkjoelende museum :) Saa dro vi til flyplassen, hvor flyet selvfoelgelig var forsinket. Men vi rakk vaar connection til Salvador, vi rakk bare ikke aa spise. Rundt midnatt landet vi i Salvador; ‘Known as the African soul of Brazil’, ‘hottest in terms of culture’, byen som ikke engang gidder finne unnskyldninger for aa feste.
Og det var kjempefest. Noe religiongreier som soerget for at gatene var like stappfulle som i Norge paa 17.mai, men der slutter ogsaa likheten. Det var scener med ulike konserter paa hvert hjoerne, og folk danset samba paa de ujevne brosteinene og unngikk saavidt dammene laget av vann, oel og urin. Det var oel og mennesker overalt, og vi foelte oss veldig utilpass med aa skulle gaa gjennom lurvelevenet alene med sekkene vaare, til et sted vi ikke helt visste hvor var. Taxien kunne nemlig ikke kjoere oss helt fram fordi gatene var stengt. Vi gikk ut av bilen, og to minutter senere hadde vi to unge, fulle menn som forsoekte aa snakke til oss, som vi gjorde vaart beste i aa ignorere. Taxisjaafoeren gjorde kort prosess og bestemte seg for aa foelge oss til hostellet vaart. Takk <3

29. juni var foerste dag i Salvador, og naa skulle vi fikse Cubabillettene. Frokost, dusj, reservarsjoner i vesken – og foerste turistkontor kunne fortelle oss at 1) alt slikt var stengt i dag siden det var soendag og 2) flyselskapet vaart hadde ikke kontorer i Salvador. Jassaa ja.  Saa vi dro og saa paa San Fransiscokirken istedet (den var saa overdaadig at det var kvalmt), og paa moderne kunstmuseum. Der hadde de kino, og vi saa ‘My blueberry nights’ av Kar Wai Wong. Vi dro ikke paa stranden fordi det begynte aa regne og skye over midt paa dagen. Neste dag, tenkte vi.
Men neste dag var helt lik. Saa vi brukte hele dagen paa det stoerste kjoepesenteret i Salvador. Lillepus fant seg endelig et par nye bukser – vi har lett siden Argentina. Ymse fant seg ny bikini – den som var med hjemmefra var utslitt etter 4 aars bruk. Kvelden ble avsluttet med altfor mye popcorn og ‘Sex&theCity – the movie’. Neste dag planla vi aa dra paa stranden.
Men neste dag var helt likt som den forrige. En rask vaermeldingsjekk fortalte oss at det skulle vaere slik under hele oppholdet vaart i Salvador, mens det i Rio de Janeiro var nydelig vaer. Saa vi reiste til flyplassen med buss (1 time) for aa faa byttet billettene vaare til en tidligere flight enn 5. juli. Men det var selvfoelgelig saa dyrt at det ikke kom paa tale. Typisk. Senere paa kvelden gikk vi ut for aa spise og see paa nattelivet, og det var fint helt til medaljongen Ymse fikk av Ole til reisen, som hun har brukt hele tiden, ble revet av henne mens Ymse&Lillepus sto og saa paa danseshow. Artig. Typisk. Det staar i Lonely Planet at om man skal bli fratatt noe i Brasil saa er Salvador det mest sannsynlige stedet. Saa Ymse kan krysse av for det, og haaper at hun faar lov aa ha tingene sine i fred fra naa av.

Det var fest i Salvador da vi kom, og 2. juli var det skikkelig fest igjen: uavhengighetsdagen til distriktet byen ligger i. Det var tog med korps, trommer, dansere, kommunistflagg, kors, glitter, hoeye heler, korte skjoert og de fantastiske folkedraktene de bruker her nede. De danset samba og capoeira i gatene som aldri foer, og alle saa ut til aa kose seg skikkelig. Det gjorde vi ogsaa, og det foeltes som vi fikk feiret litt 17.mai paa etterskudd naar vi hadde korps og slik rundt oss.

I dag er det 4. juli, i morgen flyr vi endelig til Rio de Janeiro. Salvador er en fin by, men aa vaere her en uke naar stranden er utelukket blir for lenge. Og byen er full av farger og liv og lyd, noe som blir litt slitsomt for to backpackere som har krasjet i veggen jevnlig de to siste ukene. Det er ikke bare morsomt, idyllisk, enkelt og spennende aa reise. Noen ganger er det et slit ogsaa. Vi er klare for stranden, vi er klare for aa slappe litt av fra alle inntrykkene foer vi begir oss ut paa det som er igjen: Rio de Janeiro og Cuba.

Kultursjokk :)

Puno, Peru
Kaizers Orchestra – Knekker deg til sist

Bolivia hadde saa mye aa by paa at det ikke ble tid til oppdatering foer naa, halv syv paa kvelden i Puno, Peru, 10. mai 2008.  Men then again, saa mye dere har aa glede dere til :)

Salar de Uyuni
Verdens stoerste saltflate ligger 3600 meter over havet og oensker deg velkommen med -10 kuldegrader om natten.  Og en soloppgang som fikk Ymse og Lillepus sine taarer til aa trille. Vi dro paa en typisk tredagerstur fra 23. april til 25. april. Inkludert var en dag i saltoerkenen, en dag med besoek av et ukjent antall laguner, og siste dag med geysirer, varme kilder og en laaaaang vei tilbake til Uyuni. Turen var herlig, turselskapet elendig – med en uengasjert guide som ikke visste hva ting het og generelt sett snakket saa lite som overhodet mulig med oss og var mest ivrig paa aa komme avgaarde til neste sight. Vi var 6 stykker i en jeep, Ymse og Lillepus, Andy fra Australia, Noah og Nimrod fra Israel, og Rafaela fra Sveits. Pluss kokk og guide, og en stereo kun for kasett, og eneste kasett var boliviansk folkemusikk.
Sammen klarte vi aa gjoere turen til et herlig minne, selv om det kanskje ikke hoeres herlig ut aa staa opp fra saltsengen klokken 5 for aa se soloppgangen, og klokken 6 fra sementsengen dagen etter for aa se soloppgangen over geysirene Sol de Mañana. Men det var saa verdt det, og vi har masse bilder aa vise dere naar vi kommer hjem :) Og mye mer aa fortelle :)

Potosí
Fra 26. april til 28. var vi i den hoeyst liggende byen i verden. Og kanskje med den mest forferdelige historien.  Byen ble grunnlagt i 1545 av spanjolene etter at de oppdaget at fjellet bak byen, Cerro Rico, inneholdt store mengder soelv. Og vi snakker store mengder: verdens mest rike soelvaarer har blitt funnet her, og byen var den rikeste i Latin Amerika paa 1800-tallet. Foer spanjolene sa seg forsynte (de fant ikke mer) og trakk seg ut.  Det jobber fortsatt folk i fjellet (leter etter mineraler), de fleste doer mellom 35-40 aar gamle paa grunn av lungesvikt, og man regner med at rundt 8 millioner mennesker har doedd i Cerro Rico – mesteparten under spanjolenes tvang – indianere og afrikanere. Derfor kalles fjellet ofte ‘The mountain that eats men’.
Hvis man ville saa kunne man dra paa ‘minetur’ og klatre rundt inne i fjellet, gi kokablader til minearbeiderne og ta bilder. Ymse og Lillepus likte ikke tanken paa daarlige stiger, daarlig luft, klaustrofobiske ganger og masse stoev. Saa vi holdt oss unna, men saa ‘The Devil’s Miner’. Tyskprodusert dokumentar om en 14 aar gammel gutt som jobber i fjellet og forteller dets historie. Must see.
Byen Potosí er full av kolonialbygninger og pene terasser, plazaer og kvinner med lange fletter under bowlerhattene sine. Ingen supermarkeder. Generelt i Bolivia – alt maa kjoepes paa markedet. Vi brukte en dag paa aa tusle rundt og see, kjoepe kokablader og finne billetter til en tribute til Pink Floyd konsert. ‘Oh Menaje!’ kaller seg for bolivias offisielle tribute til Pink Floyd band, og var i Sucre samme dag som oss. Saa vi dro. Og satt blandt 1000 bolivianere og sang at vi ikke trengte utdannelse :) Herlig :)
Vi ble ogsaa en attraksjon i oss selv: En bil runder et hjoerne. Kvinnen i passasjersetet ser oss, sperrer opp oeynene foer hun hiver seg rundt og skriker til de som sitter paa lasteplanet: ‘Mira! Blondes!’ (Se ! Blondiner!). Naar vi titter inn paa lasteplanet sitter det to menn og stirrer paa oss slik som vi ser paa sights naar vi er paa sightseeing.
Testet ogsaa ut kokablader, de har en ganske besk/syrlig smak og er ganske greie og ha i munnviken naar det nesten er umulig aa finne tyggis. Tilsett den greien som forloeser alkalinene, saa skal man faa minsket sultfoelelse, justere seg bedre til hoeyde og temperaturer, og kjenne en liten lammelse i kinnet. Lillepus fikk det til, Ymse var ikke like flink paa droevtyggingen av bladene. Heldigvis kan vi oeve oss gjennom hele Peru ogsaa :)

Sucre
Saa dro vi til Sucre, en av de to hovedstadene i Bolivia. Hoveddomstolen har fortsatt sitt sete her, men La Paz er den styrende hovedstaden. Fra 28. april til 2. mai tuslet vi rundt i en by enda mer preget av kolonitiden med store hvite bygninger overalt, nydelig dekorert. Og et ukjent antall kirker. Vi gikk opp til toppen av byen for aa spise frokost og see utover de roede takene som laa som et teppe i dalen. Vi var paa museum og laerte om historien bak veveteknikker, og spesielt to stammers veveteknikker. Ble selvfoelgelig helt forelsket og kunne sikkert kjoept oss et helt sett med draktene deres hadde vi hatt raad. 30. mai feiret vi bursdagen til dronningen av Nederland, ikke natt til 1. mai slik som hjemme. 1. mai fyrte de av dynamitt i hele byen for aa feire og ingen busser gikk til La Paz. Saa vi maatte dra dagen etter.

La Paz
Fra 3. til 7. mai var vi i superhovedstaden i Bolivia. Og det startet ikke saa bra: Lillepus fikk betennelse paa ene oeyet, Ymse ble syk i magen – igjen. Saa det tok et par dager foer vi kom i gang med det vi skulle i La Paz: shoppe gaver til dere der hjemme (og oss selv). Vi bodde paa et partyhostell og sov ganske daarlig i de gode sengene hver natt, fordi vaare kjaere romkamerater vekte oss med lys, skriking og forsoek paa aa dra oss med ut paa byen klokken 2 paa natten. Ikke akkurat det vi var  La Paz for, og de virket ganske fornaermet over det og syns vi var litt rare som ville sove om natten slik at vi kunne faa med oss dagen. De var eldre enn oss, men det foeltes som om vi hadde havnet midt i en russefeiring.
Anyhow, vi fikk handlet det vi skulle og i skrivende stund er 13,3 kilo med kjaerlighet paa vei hjem til Norge med skip, og vil ankomme om rundt 2 maaneder. Vi haaper at toll og saann ikke er saa ille med slike sendinger, mennesker som vet noe om dette bes om aa informere oss.

Copacabana og Isla del Sol
7. til 9. mai var vi i Copacabana. Ikke den kjente stranden, men en by ved Lake Titicaca: en innsjoe som de fleste synes aa mener er den hoeyest liggende (3 812 moh) navigable (?) innsjoe i verden, de strides litt. Den er hvertfall den stoerste i Soer-Amerika, og huser oeyen Isla del Sol (soloeyen). Inkaene mente at det var her solen ble foedt og at de foerste inkane oppsto: Manco Capac og Mama Huaca. Ergo er det ruiner der, ergo maa man jo ut og se. Vi putret ut halv ni om morgenen og kom tilbake rundt 4-5 tiden, etter en dag full av sol og feiring av kristihimmelfartsdag.
Ikke som hjemme i Norge dere. Menn i kostymer med paljetter og knaesje farger, inkadamer kledd i penskjoertet og sjalet, alle dansende til heftige trommer og trompeter. Lillepus klarte aa hoere at det var en salme de hadde bygget all den livlige musikken rundt. Kjempemoro, vi kunne sett saa mye mer paa dem. Vi hadde helt glemt at det var kristihimmelfartsdag, men flaksen gjorde at vi fikk et bord paa restauranten vi ville spise paa hvis vi kunne bli ferdige foer 8 – da var det nemlig reservert paa lik linje med alle de andre bordene i restauranten. Mens vi spiste ble det skikkelig uvaer med lyn og torden, regn, vind og stroembrudd. Men det roet seg i det vi gikk ut :) Copacabana er en helt grei liten by, men det er veldig tydelig at halvparten av aarsaken til at den overlever er alle gringoene som kommer for aa besoeke Isla del Sol.

Og det var Bolivia for dere. Et herlig land som vi begge forelsket oss i. Det er det fattigste i Soer-Amerika, men hittil har det vaert det rikeste paa kultur og erfaringer som er helt ukjente i vaar vanlige hverdag. Landet ga oss vaart foerste kultursjokk, og har sagt klart ifra at fra naa av kan vi bare venne oss til at det er vi som er minoriteten med hvit hud, rart lyst haar og alltid minst 30 cm hoeyere enn lokalbefolkningen. Det laerte oss ogsaa at det tannloese smilet til en inkadame aldri er veldig langt unna :)

Puno, Peru
I gaar dro vi over grensen til Peru, en smertefri grensekrysning som var som en droem etter den fra Argentina til Bolivia. Her bruker man Soles aa betale med, og 1 dollar er for tiden 2,8 soles. Dette liker vi ikke, saa vi haaper paa at dere der hjemme kan gjoere noe slik at dollaren blir litt svakere. Peru er nemlig litt dyrere enn Bolivia, men ikke like dyrt som Argentina og Chile.
Puno ligger ogsaa ved Lake Titicaca, Boliva og Peru deler innsjoen. Hva Peru har som Bolivia ikke har, er flytende oeyer og flere indianerstammer.
Det er Uroene som bor paa de flytende oeyene. For rundt 3000 aar siden saa de seg lei paa de krigerske stammene Collas og Inkaene,og bygget rett og slett sine egne oeyer ut av sivroer kalt totora, og floet avgaarde. I dag er det rundt 20 oeyer med uroer, en halvtimes baattur fra Puno. Vi tok turen i dag og bouncet rundt paa en utrolig myk bakke og forelsket oss i disse smaa indianerne i de fargerike klaerne sine. Saa dro vi videre til Isla Taquile, er oey bebodd av en annen indianerstamme, hvor guttene gaar rundt og strikker fra de er 6 aar gamle og kun baerer med seg en veske med kokablader, mens jentene vever, passer aaker, passer unger, lager mat, og baerer unger, utstyr, mat og alt annet som trengs i et slags stort sjal paa ryggen. Litt annerledes enn hva vi er vant med :)

I morgen tidlig reiser vi til Arequipa, ‘den hvite byen’. Der skal vi proeve aa finne en enkel tur i en av verdens dypeste canyoner, Canyon del Colca. Deretter maa vi komme oss til Cuzco saa fort som mulig, for 15. mai legger vi ut paa 4-dagers tur til Machu Picchu! Inkastien er utsolgt til september, saa vi har valgt en alternativ rute som skal vaere veldig fin. 17. mai blir derfor feiret ett eller annet sted i skauen paa vei til en av verdens syv underverker. Ymse gruer seg litt, for med mange meter over havet blir luften tynnere – og det har vi allerede merket hver gang vi har gaatt i oppoverbakker, vaaknet om morgenen, eller vaert ville&gale og LOEPT. Men det gaar nok bra – for hvis fete engelske turister kan klare det – saa kan Ymse&Lillepus klare det ogsaa :)

Lillepus har lagt ut bilder fra Mendoza i Argentina, og fra Santiago i Chile. Og alle de andre sidene paa denne bloggen er oppdatert :)

Etter Cuzco skal vi rett ned til kysten, for naa er vi lei av aa sove med ullsokker og superundertoey om natten, og bruke fleece, skjerf, lue og votter naar solen ikke er paa sitt hoeyeste. Det er kaldt oppe i hoeyden, vi sitter faktisk og er litt misunnelige paa dere som har vaar naa, med utecafé og shorts.
Vi misunner ikke alle dere som har eksamen, men oensker dere lykke til i sekkevis :) Og er dere ferdige, gratulerer med vel overstatt :)