Vamos a la Playa,por favor ?

Salvador, Brasil
Basement Jaxx – Where’s your head at ?

Vi hadde egentlig planlagt aa reise innom Colombia foer Brasil, men naar vi kom tilbake fra Galapagosoeyene fikk Lillepus oeyeinfeksjon for 3. gang, og Ymse hadde aua i magen. Saa fra 15. til 19. juni hang vi bare rundt paa hostellet og forsoekte aa bli friske, samt at vi besoekte den cubanske ambassaden og ordnet oss pvisum. Og bestilte flybilletter til Cuba, trodde vi.
Siden den gang har vi bestilt flybilletter til Cuba to ganger til, og alle gangene (inklusive den foerste) har transaksjonen gaatt til et sted hvor det er varmt og masse flammer. De som mener at man faar kjoept alt man vil med plastikk kan dra til Soer-Amerika og finne ut at slik er ikke verden bygget opp. Sist gang vi saa at transaksjonen ikke gikk gjennom, reserverte vi to billetter som maa kjoepes to dager foer avreise. Saa naa er vi sikret, haaper vi paa.

19. juni floey vi fra Quito til Manaus. Ser ikke saa langt ut paa kartet, men i Soer-Amerika er direkteruter noe som er mer eller mindre ikke-eksisterende. Derfor brukte vi hele dagen paa aa fly fra Quito i Ecuador til Lima i Peru, saa til Sao Paulo soer i Brasil foer vi endelig landet i Manaus i Brasil. Midt i Amazonas, midt paa natten, og heldigvis var det ledig plass paa hostellet vi hadde sett oss ut, og verten snakket engelsk. Portugisisk er nesten uforstaaelig selv naar man kan spansk.Dagen etter kjoepte vi oss billett til elvebaat: 2 dager i en hengekoeye paa Amazonas fra Manaus til Santarém. Vi reiste dagen etter, og fant akkurat plass til hengekoeyene vaare blant de innfoedte. Vi og David fra Colombia var de eneste utlendingene paa baaten, det var veldig saert og ble veldig eksotisk naar vi ikke lenger forsto et fnugg av hva de sa. Vi hadde et par stopp langs veien, men ellers toeffet vi paa floden i en bedagelig fart med vinden i haaret, og klokken 3 om morgenen 23.juni var vi framme i Santarém.

Aa reise med elvebaat er den mest idylliske maaten vi har reist paa. Dagen gaar til aa ta bilder, og slenge rundt i hengekoeyen, og lese bok. Man blir ikke daarlig, for det er ingen boelger. Og siden det er midt ute paa elven er det omtrent ikke mygg, og en frisk bris blaaser vekk det verste av varmen.
Men de sanitaere forholdene kan faa Indiana Jones til aa rynke paa nesen. Det lukter verre enn Roskilde, og du har innestengt varme og fuktighet i tillegg. Og kakkerlakker. Bring your own toiletpaper og vaatservietter. Maten som selges om bord er lunsj og middag, og det er: kylling, ris, pasta, boenner og en kjip salat. Og er ikke aa anbefale aa spise om du lett blir daarlig av litt luguber mat. Vil du ikke ha, maa du ta med din egen mat – det gjorde vi. 2 dager med hvitt broed, musli, epler og bananer som var veldig beske i smaken. David saa veldig rart paa oss naar vi spiste sistnevnte. ‘Don’t you cook them ?’, spurte han. ‘No, why should we do that ?’, spurte vi. Og da fikk vi vite at ikke alle bananer skal spises raa, og at de heter ulike ting. Platanó, som vi spiste, var store og harde og ble spist kokt eller stekt. Bare dyr (og vi) spiste de raa. Bananer var mindre og de spiste man raa. Jassaa ja.

I Santarém fant vi et billig hostell uten aircondition. Klarte etterhvert aa finne noe som liknet frokost ogsaa, og bestilte oss flybilletter til Belém – byen som ligger ved munningen til Amazonas. 3 dager til med elvebaat fristet ikke, mest fordi det ikke var noen maate aa sikre sekkene vaare paa ombord. Kjoepte ogsaa flybillett fra Salvador til Rio de Janeiro – det er like dyrt aa ta buss i dette landet som aa fly. Saa da flyr man.

Dagen etter var Lillepus absolutt ikke i form. Og tivoliet, varmen og fuktigheten nevnt i forrige post gjorde ikke akkurat ting bedre. Vi brukte dagene i Santarém til aa gjoere saa lite som mulig – det var jo saa varmt. Dessuten var det helt aerlig ikke noe mye aa finne paa heller, og Lillepus trengte noen dager paa aa komme seg i form. 27. juni reiste vi med forsinket nattfly til Belém.

Belém var en stoerre by enn Santarém, men ellers var de ubehagelig like. Ingen restauranter som er aapne, ingen steder aa spise frokost enn paa gatekiosker (som man ikke gjoer med mindre man vil faa matforgiftning), det samme tivoliet bare enda stoerre. Glem aa finne supermarked. Hvis du spoer blir du pekt i retning av elkjoep-liknende forretninger. Vi forstaar ikke hvorfor, for naar vi finner en matvarebutikk staar det klart og tydelig ‘supermercado’ paa skiltet. Veldig rart.
Etter en frokost bestaaende av bananer og epler og 3 timer med komasoevn, reiste vi til busstasjonen for aa kjoepe billetter til Salvador. Aa fly dit innebaer 2-3 flybytter, og det var vi virkelig ikke interessert i. Men selvfoelgelig, med all flaksen vi hadde hatt i det siste (sykdom, forsinkelser, flybillett til Cuba mas) saa var det ikke ledig plass paa en buss til Salvador foer om 3 dager. Og reisen i seg selv tar 2 dager. Vi hadde ikke planlagt aa bo 3 dager i Belém, vi skulle bare til Belém for aa komme oss til Salvador. Og aa ankomme Salvador 5 dager senere var uaktuelt. Dermed reiste vi til flyplassen og fant billetter til Salvador dagen etter, som egentlig var altfor dyre. Men hadde vi noe valg hvis vi ville fylle de dagene vi hadde igjen av reisen vaar med det vi hadde planlagt ? Eh.nei.

Saa dagen etter at vi hadde kommet til Belém, reiste vi videre. Flyet gikk paa ettermiddagen, saa vi tok en tur innom en zoologisk hage for aa se paa dyrene i Amazonasjungelen – vi fikk ikke tid til jungeltur. Pantere, masse skilpadder, kameleoner, krokodiller, dovendyr (!), spidermonkeys og masse tropiske fugler (arapapegoeyen blant annet) og et veldig fint og avkjoelende museum :) Saa dro vi til flyplassen, hvor flyet selvfoelgelig var forsinket. Men vi rakk vaar connection til Salvador, vi rakk bare ikke aa spise. Rundt midnatt landet vi i Salvador; ‘Known as the African soul of Brazil’, ‘hottest in terms of culture’, byen som ikke engang gidder finne unnskyldninger for aa feste.
Og det var kjempefest. Noe religiongreier som soerget for at gatene var like stappfulle som i Norge paa 17.mai, men der slutter ogsaa likheten. Det var scener med ulike konserter paa hvert hjoerne, og folk danset samba paa de ujevne brosteinene og unngikk saavidt dammene laget av vann, oel og urin. Det var oel og mennesker overalt, og vi foelte oss veldig utilpass med aa skulle gaa gjennom lurvelevenet alene med sekkene vaare, til et sted vi ikke helt visste hvor var. Taxien kunne nemlig ikke kjoere oss helt fram fordi gatene var stengt. Vi gikk ut av bilen, og to minutter senere hadde vi to unge, fulle menn som forsoekte aa snakke til oss, som vi gjorde vaart beste i aa ignorere. Taxisjaafoeren gjorde kort prosess og bestemte seg for aa foelge oss til hostellet vaart. Takk <3

29. juni var foerste dag i Salvador, og naa skulle vi fikse Cubabillettene. Frokost, dusj, reservarsjoner i vesken – og foerste turistkontor kunne fortelle oss at 1) alt slikt var stengt i dag siden det var soendag og 2) flyselskapet vaart hadde ikke kontorer i Salvador. Jassaa ja.  Saa vi dro og saa paa San Fransiscokirken istedet (den var saa overdaadig at det var kvalmt), og paa moderne kunstmuseum. Der hadde de kino, og vi saa ‘My blueberry nights’ av Kar Wai Wong. Vi dro ikke paa stranden fordi det begynte aa regne og skye over midt paa dagen. Neste dag, tenkte vi.
Men neste dag var helt lik. Saa vi brukte hele dagen paa det stoerste kjoepesenteret i Salvador. Lillepus fant seg endelig et par nye bukser – vi har lett siden Argentina. Ymse fant seg ny bikini – den som var med hjemmefra var utslitt etter 4 aars bruk. Kvelden ble avsluttet med altfor mye popcorn og ‘Sex&theCity – the movie’. Neste dag planla vi aa dra paa stranden.
Men neste dag var helt likt som den forrige. En rask vaermeldingsjekk fortalte oss at det skulle vaere slik under hele oppholdet vaart i Salvador, mens det i Rio de Janeiro var nydelig vaer. Saa vi reiste til flyplassen med buss (1 time) for aa faa byttet billettene vaare til en tidligere flight enn 5. juli. Men det var selvfoelgelig saa dyrt at det ikke kom paa tale. Typisk. Senere paa kvelden gikk vi ut for aa spise og see paa nattelivet, og det var fint helt til medaljongen Ymse fikk av Ole til reisen, som hun har brukt hele tiden, ble revet av henne mens Ymse&Lillepus sto og saa paa danseshow. Artig. Typisk. Det staar i Lonely Planet at om man skal bli fratatt noe i Brasil saa er Salvador det mest sannsynlige stedet. Saa Ymse kan krysse av for det, og haaper at hun faar lov aa ha tingene sine i fred fra naa av.

Det var fest i Salvador da vi kom, og 2. juli var det skikkelig fest igjen: uavhengighetsdagen til distriktet byen ligger i. Det var tog med korps, trommer, dansere, kommunistflagg, kors, glitter, hoeye heler, korte skjoert og de fantastiske folkedraktene de bruker her nede. De danset samba og capoeira i gatene som aldri foer, og alle saa ut til aa kose seg skikkelig. Det gjorde vi ogsaa, og det foeltes som vi fikk feiret litt 17.mai paa etterskudd naar vi hadde korps og slik rundt oss.

I dag er det 4. juli, i morgen flyr vi endelig til Rio de Janeiro. Salvador er en fin by, men aa vaere her en uke naar stranden er utelukket blir for lenge. Og byen er full av farger og liv og lyd, noe som blir litt slitsomt for to backpackere som har krasjet i veggen jevnlig de to siste ukene. Det er ikke bare morsomt, idyllisk, enkelt og spennende aa reise. Noen ganger er det et slit ogsaa. Vi er klare for stranden, vi er klare for aa slappe litt av fra alle inntrykkene foer vi begir oss ut paa det som er igjen: Rio de Janeiro og Cuba.

*danser vi-har-vaert-paa-Machu-Picchu-dansen*

Lima, Peru
Bob Dylan – Like a Rolling Stone

Hej, hej, hallaa! :)
Vi kunne ikke ungaa Lima for aa komme oss videre. Senere i dag (klokken er halv to) setter vi oss paa en buss til Tumbes, en by som ligger paa grensen til Ecuador. For aa, utrolig nok, komme oss inn i Ecuador. Grenseovergangen mellom Peru og Ecuador er i Lonely Planets ‘South America on a Shoestring’ beskrevet som: ‘worst border crossing in South America’. Vi faar se. Har moett paa mange som har kommet den veien, og ingen av dem har nevnt at grensekryssingen var forferdelig.
I Ecuador har vi tenkt oss til Cuenca, foer vi reiser til hovedstaden Quito – for aa komme oss til Galapagosoeyene. Vaart neste store eventyr :) Maa raske litt paa naa som det er mindre enn to maaneder igjen til hjemreise.

Vi reiste fra Puno til Arequipa 11.05, en ganske heftig tur fordi bussjafoeren ikke helt mestret overgangen mellom clutch og gass. Herlig aa bli slengt rundt i bussen i rundt 6 timer. I Arequipa var vi for det meste troette, saa vi sov lenge. Og gikk rundt i byen og koste oss med solen og det faktum at man kunne gaa rundt i t-skjorte. Byen ligger ‘bare’ 2800 meter over havet. Ymse kjoepte seg ny bukse – olabuksen var spjaeret under rumpa paa begge beina. Kanskje veldig punkrocktoeft, men ikke spesielt handy naar man skal ut paa skogsturer og diverse. Ellers gjorde vi ikke saa mye i Arequipa, men vi skulle gjerne sett mer av byen hadde det ikke vaert for at vi maatte vaere i Cuzco 14.05. 15.05 skulle vi paa firedagerstur til Machu Picchu.

Aa reise til Cuzco
…skulle i utgangspunktet ikke vaere saa vanskelig. Vi fant oss nattbuss som skulle soerge for at vi var i Cuzco 0600  morgenen 14.05. Vi sovnet, vaaknet i graalysningen og registrerte at vi sto stille. ‘Sikkert punktering, eller kanskje vi venter paa en ny buss’, tenkte vi og doeste mens vi ventet paa at disen ute skulle letne slik at vi kunne se hvor vi var. Men det kom ingen ny buss, og bussen vaar hadde ikke punktert. Det viser seg at vi er blitt uheldige ofre for en veiblokade. Innbyggerne i byen som ligger mellom Arequipa og Cuzco, foelte seg nemlig oversett av regjeringen, turister og gud vet hva. De ville ha like mye cred som de store, kjente byen paa hver side av dem – og for aa vise at de foelte seg traakket paa bestemte de seg for aa blokkere veien slik at ingen fra Arequipa kunne komme seg til Cuzco med motorisert transport – og omvendt. Saa der satt vi. 8 timer senere satt vi fortsatt der, sammen med andre backpackere fra de rundt 10 bussene som sto og ventet. Bussjafoerene gjorde ingenting, politiet gjorde ingenting. Noen saa blokaden kom til aa bli aapnet om 2 timer, noen 12 timer, noen to doegn.
Dette hadde ikke vi tid til aa vente paa. Saa vi hentet sekkene vaare, tok dem paa ryggen, og GIKK i to timer fra den ene blokaden til den andre. I et haap om at det skulle finnes noe transport paa den andre siden som kunne ta oss til Cuzco slik at vi kunne rekke turen vaar. Og vi var ikke alene. Vi maa ha vaert over 20 stykker som tuslet forbi blokaden mens inkadamene vinket og skulle ha oss til aa kjoepe karameller. Paa andre siden kommer det rickshaws – slike motorsykler paa tre hjul med sitteplasser bak – fra den naermeste smaabyen. Vi maa loepe bort til dem fordi inkadamene med steinslynger liker ikke at de boikotter demonstrasjonen.  Vi stabler 5 mennesker med ryggsekker inn i en rickshaw og etter en halvtime kommer vi til en klynge hus som er en landsby. Der sitter det flere mennesker og venter paa en mulighet til aa komme seg til Cuzco. En lastebil skal reise, men sjafoeren sier at han den gaar saa sakte at 20 biler passerer han i timen. Etter en halvtimes venting kommer en stasjonsvogn forbi. Vi vinker og veier, og naar den stopper ser vi at den egentlig er full. Taket er fullastet med sekker, og inni sitter det minst 5 stykker i baksetet og fire i bagasjerommet. Men ifoelge sjaafoeren er det plass til fler. Galskap. Vi blir ikke med og rister paa hodet naar vi ser andre backpackere krype inn i bagasjerommet.
Saa kommer redningen. En buss! Med sitteplasser! Foerstemann til moella og 5 timer senere er vi i Cuzco. Klokken er 7 paa kvelden, 13 timer senere enn naar vi opprinnelig skulle vaert der. Vi saa ingen av bussene fra Arequipa til Cuzco passere hele den tiden. Vi kommer til Llamapath sine kontorer, operatoeren som skal ta oss med paa tur, og diskuterer hvorvidt vi skal utsette turen eller ikke. Det ender med at sjefen og guiden klarer aa faa oss til aa bestemme oss for aa bli med.

Trekking til Machu Picchu
Klokken 5 om morgenen, 15.05, blir vi hentet av Llamapath. Ut paa tur aldri sur. Vi sover de to timene det tar minibussen aa kjoere oss ut i skauen. Vi spiser frokost, blir kjent med gruppa vaar: Laura fra England, Jean fra Wales, Holly fra Australia, og Andrew, Jonathan og Theresa fra USA. Vi gaar hele dagen, med fine stopper og mye mat. God mat. Om natten ‘sover’ vi i telt og det er fantastisk iskaldt fordi soveposene ikke akkurat er av ekte norsk kvalitet.
16.05 skal vi bestige fjelltopp. Og alle klarer det. 4850 meter over havet har vi vaert naa! Utrolig slitsomt dog, det er ikke akkurat mye oksygen aa puste inn. Vi sover i telt igjen, i en liten landsby, i hagen til en av de som er med oss og passer paa muldyrene. De har lamaer og Ymse faar lov aa klappe en. Lykke :)
17.05. Nasjonaldagen vaar! Vi blir vekket med kokate som vanlig, og under frokosten forsoeker vi oss paa foerste verset av nasjonalsangen, vaar guide Marco holder paa aa le seg ihjel. Ymse har spart eventyrsjokolade og alle faar smake. Holly konkluderer med at ‘Norway tastes good’. Siden vi er ferdig med den store fjellturen vaar er det kake til frokost, saa det passet jo bra. Etter frokost gaar vi til de varme kildene, som selvfoelgelig er gjort butikk av. Etter 2 dager med gaaing og ingen dusj, er det veldig herlig. Foettene jubler av glede over aa vaere fri fra sko og sokker. Saa tar vi foerst buss, og saa tog for aa komme oss til Aguas Calientes – byen som ligger naermest Machu Picchu og som bare eksisterer fordi Machu Picchu er i naerheten. Vi sover paa hotellrom med eget bad, i varme senger – etter varme dusjer. Rene og pene.
18.05 er Machu Picchu-dagen. Opp klokken 5 for aa rekke en av de foerste bussene opp. Foer aboslutt alle turistene kommer. Veien opp er forferdelig bratt og gaar i sikk sakk uten noen form for gjerder langs kanten. Machu Picchu ligger fantastisk vanskelig til. Vi kommer dit, og mens morgendisen letner og solen titter frem forteller Marco om oppdagelsen av Machu Picchu og de ulike teoriene rundt hva som egentlig foregikk her. Det er fullstendig magisk, og vi er glade for at vi kom oss opp saa tidlig. Etter runden, etter at dagen er kommet sammen med resten av turistene, er Marco ferdig med omvisning og historiefortelling, og de som vil kan klatre Wayna Picchu – fjellet som man alltid ser i bakgrunnen naar det blir tatt bilder av Machu Picchu. Alle vil bortsett fra Ymse, som etter Pucón i Chile har erfart at hun aboslutt ikke liker at det er hoeyt og bratt. De andre klatrer og alle kommer seg til toppen, Ymse tusler rundt paa egenhaand og ler av amerikanske turister med filmkamera og generelt undrer seg over Machu Picchu.
Etter aa ha tilbragt rundt 8 timer paa et av verdens syv underverker reiser vi ned igjen, og spiser lunsj mens vi venter paa toget. Foerst tog og saa buss ned til Cuzco igjen. Hvor vi sjekker ut av et hostel med en kranglete vertinne, og inn paa et annet hvor vi sover nesten 12 timer.

Det er det Ymse rekker i denne tid, bussen gaar om ikke saa altfor lenge, og vi maa spise.