Rundt ekvator

Quito, Ecuador
Rolling Stones – I can’t get no satisfaction

Siste nytt fra Quito: Ymse er syk igjen og har blitt frastjaalet kameraet og VISAkortet ved at noen skjaerte opp vesken hennes  paa den stappfulle elektriske bussen. Ha-ha. Ny tur til politistasjonen og nye skriverier til forsikringsselskapet. Kanskje hun faar igjen noe denne gangen – det hadde jo vaert fint. Men bortsett fra det har vi faatt til det vi vil: Vi skal til Galapagosoeyene! I morgen! Fra 2. til 14. juni skal vi vaere der, foerst leke rundt paa oeya og saa paa 8-dagers cruise til de ulike oeyene :) Vi gleder oss skikkelig <3 :)

Cuzco, 19.05 – 21.05
Dagen etter Machu Picchu slappet vi bare av, og paa kvelden moette vi turgruppen vaar for aa spise middag og kose oss. Ymse spiste alpakkabiff – en konsistens mellom svin og ku. Veldig lyst kjoett. Ingen spesiell smak. Litt kjedelig – kanskje ? Pisco Sour ble ogsaa testet ut, nasjonaldrinken til Peru som er laget av pisco (brennevin fra en spesiell type druer), eggehvite, sitronjuice og litt sirup. Anbefales :) Dagen etter dro vi paa sightseeing, tittet paa den 12-kantede steinen, masse pene kirker fra kolonitiden, og nydelige vevinger laget av inkadamer.  Den 21.05 tok vi nattbuss til Ica for aa komme oss til Huacachina.

Huacachina er en lagune som ligger 10 minutter med taxi unna Ica. Plutselig fikk vi foelelsen av aa vaere i Sahara. Lagunen med palmer og smaa lave hus, omringet av store, hoeye sanddyner. Det var varmt, og det gjorde oss ikke saa mye aa sitte ved hostellet sitt basseng og se paa de bakfulle israelerne mens vi ventet paa at rommet vaart skulle bli klart. Senere paa dagen dro vi paa sandboarding ! Tenk snowboard paa sand – men ikke foer vi hadde hatt en skikkelig offroad-tur rundt omkring i oerkenen, opp og ned bratte sandbakker.  Berg&dalbane deluxe ! Og sandboarding er hardt arbeid, spesielt uten et ordentlig brett og sko uten ankelstoette. Ganske vanskelig ogsaa, for det er ekstremt tungt aa proeve aa navigere i sand. Men moro ! Og en absolutt nydelig knallroed solnedgang og sand overalt naar vi kom tilbake til hostellet. Berg&dalbane hjem igjen ogsaa, selvfoelgelig. Hostelverten syns vi var ville og gale som klokken 7 paa kvelden insisterer paa aa badet i bassenget mens vinden blaaser kjoelig forbi og solen har sluttet aa varme – men det var veldig deilig :)

Lima, 23.05 – 25.05
Vi ankom Lima paa ettermiddagen, og sjekket inn paa et hostel som var som tatt ut av The Adams Family. Et pent, gammelt og forfallent hus med en nydelig hage som var slightly overgrowed. Og ingen tegn paa liv bortsett fra damen som satt i resepsjonen med masse moerk sminke rundt oeynene, ullgenser og votter paa hendene. Det eneste andre rommet vi saa bortsett fra resepsjonen og vaart eget var et rom som besto av to stoler og en sofa i utskaaret tre med noe blaablomsteraktig trekk. Ellers var rommet tomt. Lillepus nynnet introen til den kjente tv-serien hver gang vi gikk inn den hoeye, sorte smijernsporten.
Foerste kvelden i Lima dro vi paa kino og saa Narnia – Prince Caspian. God underholdning, og forstaaelig siden kinoen viser udubbede filmer. Dette var ogsaa dagen da det var eksakt 2 maaneder til vi reiser hjem fra Cuba. Verdt aa merke seg for mennesker som ikke har helt grep om tiden. (Les: Ymse&Lillepus).
Dagen etter gikk til aa finne billett til Ecuadors grense, og det ble mye taxi i alle mulige retninger siden vaar Lonely Planet sendte oss fullstendig paa avveie. Vi tok ogsaa en tur til det som skulle vaere kunstneromraadet i Lima paa jakt etter lunsj, men fant intet egnet sted. Men vi fant havet, og det var godt aa se&hoere etter saa mange maaneder uten det. Senere paa kvelden gikk vi ut for aa spise paa et sted som ifoelge Lonely Planet hadde veldig god ceviche (raa fisk som blir marinert i sitrussyre, og sitrussyren gjoer at den blir ‘kokt’) – men stedet eksisterte ikke. Ihvertfall ikke der det var satt paa kartet, og taxisjafoeren som vi kastet oss over hadde heller ikke hoert om det. Saa han fant et annet ceviche-sted til oss. Ymse spiste sverdfisk for foerste gange (veldig godt) og Lillepus koste seg med ceviche – hun beskriver det som syrlig, spicy, og veldig fresht.  Dagen etter reiste vi med nattbuss til Tumbas, byen som ligger paa grensen til Ecuador.

Vi kom oss over grensen etter mye om og men og mye pes. Vi betalte garantert mer enn vi skulle gjort, og vi skulle begge oenske at det gikk an aa gjoere hele prosessen en gang til – for da ville vi gjort det annerledes. Men nok om det. Vi fant en buss som gikk til ‘bananhovedstaden i Ecuador’ (Lonely Planet), Machala. Derfra fant vi en buss til Cuenca som selvfoelgelig ble veldig forsinket grunnet noe bilmekaniske ting. Som plaster paa saaret fikk vi brus med sjaafoeren slynget oss gjennom daler som saa ut slik Ymse hadde sett for seg at Colombia skulle se ut. Tror vi brukte et sted mellom 24 og 29 timer paa aa komme oss fra Lima til Cuenca, og vi var veldig glade naar taxisjaafoeren fant et hostell til oss med en vertinne som elsket oss nesten som om vi skulle vaert hennes barn (Lonely Planet sine hostelanbefalinger var utdaterte).

Cuenca, 26.05 – 28.05
Cuenca er en nydelig by, med kirker paa stoerrelse med Nidarosdomen og en fin fin elvepromenade. Det er ogsaa her panamahatten har sin opprinnelse, og det er massevis av panamahattemakerier med gamle hattemakere i. Vi var selvfoelgelig og besoekte panamahattmuseumet, og fikk proeve hatter (det ble tatt bilder) og en skikkelig bra omvisning. I cafeen fikk Lillepus sin foerste virkelig gode espresso paa lenge, og utsikten fra terassen deres var fantastisk. Vi fikk ganske lyst paa panama/mafiahatter, men det ble ikke noe av det. Om kvelden spiste vi den beste pizzaen vi har spist siden vi kom hit <3  Dagen etter fikk vi tak i nattbuss til Quito, gikk inn i en kjempekatedral, besoekte aborginermuseum fullt av skulpturer, krukker, naaler, pynt og vaapen, og dro paa kino.  ‘What Happens in Vegas’ er en veldig typisk romantisk Hollywoodkomedie. Easy entertainment og flaue scener. Ikke noe aa kjoepe for aa eie, akkurat.

Quito, 29.05 – 01.06
Bussturen til Quito var forferdelig. Ingen av oss fikk sove fordi setene var ubehagelige, og sjafoeren hadde ikke akkurat laert seg aa takle svinger uten at tyngekrafyem slengte oss ubarmhjertig fra side til side. Saa naar vi kom til Quito og hostellet vaart dusjet vi, og Ymse sov i 3 timer mens Lillepus puslet med smaating. Vi dro inn til New Town – stedet med fancye cafeer, butikker og turistbyraaer hvor Ymse drakk den stoerste cappuchinoen ever (den het Mama Capucchino), og Lillepus fikk en god kopp kaffe (for en gangs skyld). Lillepus fant kino med kunsterfilmer, men den var selvfoelgelig bare paa spansk. Fransk spraak med spansk oversettelse ble litt for vanskelig for Ymse, saa vi dro til et gigantisk kjoepesenter med kino inni, og saa ‘Rendition’ med Jake Gyllenhaal og Reese Witherspoon. Veldig bra, veldig bra. Ubehagelig, men god, god film.
30.05 var den ulykksalige dagen da Ymse sitt kamera og visakort ble stjaalet, men samtidig den lykkelige dagen da vi fikk ordnet turen vaar til Galapagosoeyene :)
Den siste dagen i mai maaned gikk til aa reise til immigrasjonskontoret for aa faa vite at Ymse ikke trengte den lille lappen hun hadde fylt ut paa grenseovergangen, som var forsvunnet med overnevnte ting. Saa var det tur til politistasjonen for aa fylle ut skjema som skal sendes til forsikringsselskapet. Derpaa en telefon hjem til lillesoestre og mamma, det er godt aa vite at dere ikke lenger fryser hjemme i Norge :) Saa dro vi paa et kjoepesenter som var saa stort at man blir daarlig av det, og vi skal muligens tilbake dit i dag. Ymse fant nytt kamera. For det gaar ikke aa leve de to neste maanedene uten et eget kamera – ekstrautgift som svir =/ Ymse haaper paa litt velvilje og spandering naar hun kommer hjem <3

I morgen drar vi som sagt til Galpagospoeyene, 14. juni er vi tilbake paa fastlandet. Med lite tid igjen, tenker vi paa aa ta en kjapp tur inn i Colombia for kaffen sin skyld, foer vi reiser til Brasil og derfra til Cuba. Vi har ikke den eksakte ruten enda – den kommer kanskje med neste oppdatering :)

Kos dere med sommeren som er paa vei <3

*danser vi-har-vaert-paa-Machu-Picchu-dansen*

Lima, Peru
Bob Dylan – Like a Rolling Stone

Hej, hej, hallaa! :)
Vi kunne ikke ungaa Lima for aa komme oss videre. Senere i dag (klokken er halv to) setter vi oss paa en buss til Tumbes, en by som ligger paa grensen til Ecuador. For aa, utrolig nok, komme oss inn i Ecuador. Grenseovergangen mellom Peru og Ecuador er i Lonely Planets ‘South America on a Shoestring’ beskrevet som: ‘worst border crossing in South America’. Vi faar se. Har moett paa mange som har kommet den veien, og ingen av dem har nevnt at grensekryssingen var forferdelig.
I Ecuador har vi tenkt oss til Cuenca, foer vi reiser til hovedstaden Quito – for aa komme oss til Galapagosoeyene. Vaart neste store eventyr :) Maa raske litt paa naa som det er mindre enn to maaneder igjen til hjemreise.

Vi reiste fra Puno til Arequipa 11.05, en ganske heftig tur fordi bussjafoeren ikke helt mestret overgangen mellom clutch og gass. Herlig aa bli slengt rundt i bussen i rundt 6 timer. I Arequipa var vi for det meste troette, saa vi sov lenge. Og gikk rundt i byen og koste oss med solen og det faktum at man kunne gaa rundt i t-skjorte. Byen ligger ‘bare’ 2800 meter over havet. Ymse kjoepte seg ny bukse – olabuksen var spjaeret under rumpa paa begge beina. Kanskje veldig punkrocktoeft, men ikke spesielt handy naar man skal ut paa skogsturer og diverse. Ellers gjorde vi ikke saa mye i Arequipa, men vi skulle gjerne sett mer av byen hadde det ikke vaert for at vi maatte vaere i Cuzco 14.05. 15.05 skulle vi paa firedagerstur til Machu Picchu.

Aa reise til Cuzco
…skulle i utgangspunktet ikke vaere saa vanskelig. Vi fant oss nattbuss som skulle soerge for at vi var i Cuzco 0600  morgenen 14.05. Vi sovnet, vaaknet i graalysningen og registrerte at vi sto stille. ‘Sikkert punktering, eller kanskje vi venter paa en ny buss’, tenkte vi og doeste mens vi ventet paa at disen ute skulle letne slik at vi kunne se hvor vi var. Men det kom ingen ny buss, og bussen vaar hadde ikke punktert. Det viser seg at vi er blitt uheldige ofre for en veiblokade. Innbyggerne i byen som ligger mellom Arequipa og Cuzco, foelte seg nemlig oversett av regjeringen, turister og gud vet hva. De ville ha like mye cred som de store, kjente byen paa hver side av dem – og for aa vise at de foelte seg traakket paa bestemte de seg for aa blokkere veien slik at ingen fra Arequipa kunne komme seg til Cuzco med motorisert transport – og omvendt. Saa der satt vi. 8 timer senere satt vi fortsatt der, sammen med andre backpackere fra de rundt 10 bussene som sto og ventet. Bussjafoerene gjorde ingenting, politiet gjorde ingenting. Noen saa blokaden kom til aa bli aapnet om 2 timer, noen 12 timer, noen to doegn.
Dette hadde ikke vi tid til aa vente paa. Saa vi hentet sekkene vaare, tok dem paa ryggen, og GIKK i to timer fra den ene blokaden til den andre. I et haap om at det skulle finnes noe transport paa den andre siden som kunne ta oss til Cuzco slik at vi kunne rekke turen vaar. Og vi var ikke alene. Vi maa ha vaert over 20 stykker som tuslet forbi blokaden mens inkadamene vinket og skulle ha oss til aa kjoepe karameller. Paa andre siden kommer det rickshaws – slike motorsykler paa tre hjul med sitteplasser bak – fra den naermeste smaabyen. Vi maa loepe bort til dem fordi inkadamene med steinslynger liker ikke at de boikotter demonstrasjonen.  Vi stabler 5 mennesker med ryggsekker inn i en rickshaw og etter en halvtime kommer vi til en klynge hus som er en landsby. Der sitter det flere mennesker og venter paa en mulighet til aa komme seg til Cuzco. En lastebil skal reise, men sjafoeren sier at han den gaar saa sakte at 20 biler passerer han i timen. Etter en halvtimes venting kommer en stasjonsvogn forbi. Vi vinker og veier, og naar den stopper ser vi at den egentlig er full. Taket er fullastet med sekker, og inni sitter det minst 5 stykker i baksetet og fire i bagasjerommet. Men ifoelge sjaafoeren er det plass til fler. Galskap. Vi blir ikke med og rister paa hodet naar vi ser andre backpackere krype inn i bagasjerommet.
Saa kommer redningen. En buss! Med sitteplasser! Foerstemann til moella og 5 timer senere er vi i Cuzco. Klokken er 7 paa kvelden, 13 timer senere enn naar vi opprinnelig skulle vaert der. Vi saa ingen av bussene fra Arequipa til Cuzco passere hele den tiden. Vi kommer til Llamapath sine kontorer, operatoeren som skal ta oss med paa tur, og diskuterer hvorvidt vi skal utsette turen eller ikke. Det ender med at sjefen og guiden klarer aa faa oss til aa bestemme oss for aa bli med.

Trekking til Machu Picchu
Klokken 5 om morgenen, 15.05, blir vi hentet av Llamapath. Ut paa tur aldri sur. Vi sover de to timene det tar minibussen aa kjoere oss ut i skauen. Vi spiser frokost, blir kjent med gruppa vaar: Laura fra England, Jean fra Wales, Holly fra Australia, og Andrew, Jonathan og Theresa fra USA. Vi gaar hele dagen, med fine stopper og mye mat. God mat. Om natten ‘sover’ vi i telt og det er fantastisk iskaldt fordi soveposene ikke akkurat er av ekte norsk kvalitet.
16.05 skal vi bestige fjelltopp. Og alle klarer det. 4850 meter over havet har vi vaert naa! Utrolig slitsomt dog, det er ikke akkurat mye oksygen aa puste inn. Vi sover i telt igjen, i en liten landsby, i hagen til en av de som er med oss og passer paa muldyrene. De har lamaer og Ymse faar lov aa klappe en. Lykke :)
17.05. Nasjonaldagen vaar! Vi blir vekket med kokate som vanlig, og under frokosten forsoeker vi oss paa foerste verset av nasjonalsangen, vaar guide Marco holder paa aa le seg ihjel. Ymse har spart eventyrsjokolade og alle faar smake. Holly konkluderer med at ‘Norway tastes good’. Siden vi er ferdig med den store fjellturen vaar er det kake til frokost, saa det passet jo bra. Etter frokost gaar vi til de varme kildene, som selvfoelgelig er gjort butikk av. Etter 2 dager med gaaing og ingen dusj, er det veldig herlig. Foettene jubler av glede over aa vaere fri fra sko og sokker. Saa tar vi foerst buss, og saa tog for aa komme oss til Aguas Calientes – byen som ligger naermest Machu Picchu og som bare eksisterer fordi Machu Picchu er i naerheten. Vi sover paa hotellrom med eget bad, i varme senger – etter varme dusjer. Rene og pene.
18.05 er Machu Picchu-dagen. Opp klokken 5 for aa rekke en av de foerste bussene opp. Foer aboslutt alle turistene kommer. Veien opp er forferdelig bratt og gaar i sikk sakk uten noen form for gjerder langs kanten. Machu Picchu ligger fantastisk vanskelig til. Vi kommer dit, og mens morgendisen letner og solen titter frem forteller Marco om oppdagelsen av Machu Picchu og de ulike teoriene rundt hva som egentlig foregikk her. Det er fullstendig magisk, og vi er glade for at vi kom oss opp saa tidlig. Etter runden, etter at dagen er kommet sammen med resten av turistene, er Marco ferdig med omvisning og historiefortelling, og de som vil kan klatre Wayna Picchu – fjellet som man alltid ser i bakgrunnen naar det blir tatt bilder av Machu Picchu. Alle vil bortsett fra Ymse, som etter Pucón i Chile har erfart at hun aboslutt ikke liker at det er hoeyt og bratt. De andre klatrer og alle kommer seg til toppen, Ymse tusler rundt paa egenhaand og ler av amerikanske turister med filmkamera og generelt undrer seg over Machu Picchu.
Etter aa ha tilbragt rundt 8 timer paa et av verdens syv underverker reiser vi ned igjen, og spiser lunsj mens vi venter paa toget. Foerst tog og saa buss ned til Cuzco igjen. Hvor vi sjekker ut av et hostel med en kranglete vertinne, og inn paa et annet hvor vi sover nesten 12 timer.

Det er det Ymse rekker i denne tid, bussen gaar om ikke saa altfor lenge, og vi maa spise.