Lima, Peru
Bob Dylan – Like a Rolling Stone
Hej, hej, hallaa! :)
Vi kunne ikke ungaa Lima for aa komme oss videre. Senere i dag (klokken er halv to) setter vi oss paa en buss til Tumbes, en by som ligger paa grensen til Ecuador. For aa, utrolig nok, komme oss inn i Ecuador. Grenseovergangen mellom Peru og Ecuador er i Lonely Planets ‘South America on a Shoestring’ beskrevet som: ‘worst border crossing in South America’. Vi faar se. Har moett paa mange som har kommet den veien, og ingen av dem har nevnt at grensekryssingen var forferdelig.
I Ecuador har vi tenkt oss til Cuenca, foer vi reiser til hovedstaden Quito – for aa komme oss til Galapagosoeyene. Vaart neste store eventyr :) Maa raske litt paa naa som det er mindre enn to maaneder igjen til hjemreise.
Vi reiste fra Puno til Arequipa 11.05, en ganske heftig tur fordi bussjafoeren ikke helt mestret overgangen mellom clutch og gass. Herlig aa bli slengt rundt i bussen i rundt 6 timer. I Arequipa var vi for det meste troette, saa vi sov lenge. Og gikk rundt i byen og koste oss med solen og det faktum at man kunne gaa rundt i t-skjorte. Byen ligger ‘bare’ 2800 meter over havet. Ymse kjoepte seg ny bukse – olabuksen var spjaeret under rumpa paa begge beina. Kanskje veldig punkrocktoeft, men ikke spesielt handy naar man skal ut paa skogsturer og diverse. Ellers gjorde vi ikke saa mye i Arequipa, men vi skulle gjerne sett mer av byen hadde det ikke vaert for at vi maatte vaere i Cuzco 14.05. 15.05 skulle vi paa firedagerstur til Machu Picchu.
Aa reise til Cuzco
…skulle i utgangspunktet ikke vaere saa vanskelig. Vi fant oss nattbuss som skulle soerge for at vi var i Cuzco 0600 morgenen 14.05. Vi sovnet, vaaknet i graalysningen og registrerte at vi sto stille. ‘Sikkert punktering, eller kanskje vi venter paa en ny buss’, tenkte vi og doeste mens vi ventet paa at disen ute skulle letne slik at vi kunne se hvor vi var. Men det kom ingen ny buss, og bussen vaar hadde ikke punktert. Det viser seg at vi er blitt uheldige ofre for en veiblokade. Innbyggerne i byen som ligger mellom Arequipa og Cuzco, foelte seg nemlig oversett av regjeringen, turister og gud vet hva. De ville ha like mye cred som de store, kjente byen paa hver side av dem – og for aa vise at de foelte seg traakket paa bestemte de seg for aa blokkere veien slik at ingen fra Arequipa kunne komme seg til Cuzco med motorisert transport – og omvendt. Saa der satt vi. 8 timer senere satt vi fortsatt der, sammen med andre backpackere fra de rundt 10 bussene som sto og ventet. Bussjafoerene gjorde ingenting, politiet gjorde ingenting. Noen saa blokaden kom til aa bli aapnet om 2 timer, noen 12 timer, noen to doegn.
Dette hadde ikke vi tid til aa vente paa. Saa vi hentet sekkene vaare, tok dem paa ryggen, og GIKK i to timer fra den ene blokaden til den andre. I et haap om at det skulle finnes noe transport paa den andre siden som kunne ta oss til Cuzco slik at vi kunne rekke turen vaar. Og vi var ikke alene. Vi maa ha vaert over 20 stykker som tuslet forbi blokaden mens inkadamene vinket og skulle ha oss til aa kjoepe karameller. Paa andre siden kommer det rickshaws – slike motorsykler paa tre hjul med sitteplasser bak – fra den naermeste smaabyen. Vi maa loepe bort til dem fordi inkadamene med steinslynger liker ikke at de boikotter demonstrasjonen. Vi stabler 5 mennesker med ryggsekker inn i en rickshaw og etter en halvtime kommer vi til en klynge hus som er en landsby. Der sitter det flere mennesker og venter paa en mulighet til aa komme seg til Cuzco. En lastebil skal reise, men sjafoeren sier at han den gaar saa sakte at 20 biler passerer han i timen. Etter en halvtimes venting kommer en stasjonsvogn forbi. Vi vinker og veier, og naar den stopper ser vi at den egentlig er full. Taket er fullastet med sekker, og inni sitter det minst 5 stykker i baksetet og fire i bagasjerommet. Men ifoelge sjaafoeren er det plass til fler. Galskap. Vi blir ikke med og rister paa hodet naar vi ser andre backpackere krype inn i bagasjerommet.
Saa kommer redningen. En buss! Med sitteplasser! Foerstemann til moella og 5 timer senere er vi i Cuzco. Klokken er 7 paa kvelden, 13 timer senere enn naar vi opprinnelig skulle vaert der. Vi saa ingen av bussene fra Arequipa til Cuzco passere hele den tiden. Vi kommer til Llamapath sine kontorer, operatoeren som skal ta oss med paa tur, og diskuterer hvorvidt vi skal utsette turen eller ikke. Det ender med at sjefen og guiden klarer aa faa oss til aa bestemme oss for aa bli med.
Trekking til Machu Picchu
Klokken 5 om morgenen, 15.05, blir vi hentet av Llamapath. Ut paa tur aldri sur. Vi sover de to timene det tar minibussen aa kjoere oss ut i skauen. Vi spiser frokost, blir kjent med gruppa vaar: Laura fra England, Jean fra Wales, Holly fra Australia, og Andrew, Jonathan og Theresa fra USA. Vi gaar hele dagen, med fine stopper og mye mat. God mat. Om natten ‘sover’ vi i telt og det er fantastisk iskaldt fordi soveposene ikke akkurat er av ekte norsk kvalitet.
16.05 skal vi bestige fjelltopp. Og alle klarer det. 4850 meter over havet har vi vaert naa! Utrolig slitsomt dog, det er ikke akkurat mye oksygen aa puste inn. Vi sover i telt igjen, i en liten landsby, i hagen til en av de som er med oss og passer paa muldyrene. De har lamaer og Ymse faar lov aa klappe en. Lykke :)
17.05. Nasjonaldagen vaar! Vi blir vekket med kokate som vanlig, og under frokosten forsoeker vi oss paa foerste verset av nasjonalsangen, vaar guide Marco holder paa aa le seg ihjel. Ymse har spart eventyrsjokolade og alle faar smake. Holly konkluderer med at ‘Norway tastes good’. Siden vi er ferdig med den store fjellturen vaar er det kake til frokost, saa det passet jo bra. Etter frokost gaar vi til de varme kildene, som selvfoelgelig er gjort butikk av. Etter 2 dager med gaaing og ingen dusj, er det veldig herlig. Foettene jubler av glede over aa vaere fri fra sko og sokker. Saa tar vi foerst buss, og saa tog for aa komme oss til Aguas Calientes – byen som ligger naermest Machu Picchu og som bare eksisterer fordi Machu Picchu er i naerheten. Vi sover paa hotellrom med eget bad, i varme senger – etter varme dusjer. Rene og pene.
18.05 er Machu Picchu-dagen. Opp klokken 5 for aa rekke en av de foerste bussene opp. Foer aboslutt alle turistene kommer. Veien opp er forferdelig bratt og gaar i sikk sakk uten noen form for gjerder langs kanten. Machu Picchu ligger fantastisk vanskelig til. Vi kommer dit, og mens morgendisen letner og solen titter frem forteller Marco om oppdagelsen av Machu Picchu og de ulike teoriene rundt hva som egentlig foregikk her. Det er fullstendig magisk, og vi er glade for at vi kom oss opp saa tidlig. Etter runden, etter at dagen er kommet sammen med resten av turistene, er Marco ferdig med omvisning og historiefortelling, og de som vil kan klatre Wayna Picchu – fjellet som man alltid ser i bakgrunnen naar det blir tatt bilder av Machu Picchu. Alle vil bortsett fra Ymse, som etter Pucón i Chile har erfart at hun aboslutt ikke liker at det er hoeyt og bratt. De andre klatrer og alle kommer seg til toppen, Ymse tusler rundt paa egenhaand og ler av amerikanske turister med filmkamera og generelt undrer seg over Machu Picchu.
Etter aa ha tilbragt rundt 8 timer paa et av verdens syv underverker reiser vi ned igjen, og spiser lunsj mens vi venter paa toget. Foerst tog og saa buss ned til Cuzco igjen. Hvor vi sjekker ut av et hostel med en kranglete vertinne, og inn paa et annet hvor vi sover nesten 12 timer.
Det er det Ymse rekker i denne tid, bussen gaar om ikke saa altfor lenge, og vi maa spise.
Eventyr 