Siste innspurt

Moldtua, Snillfjord Kommune, Norge
Damien Rice – Amie

Etter Salvador dro vi til Rio de Janeiro – og byen er alt det du har hørt om. Kombinasjonen av storby og strandby med grønnkledde fjell i bakgrunnen er en fryd for øyet og for sinnet. Kan det finnes noe bedre enn å slå seg ned på en fransk caféresturant etter å ha tilbringt noen timer på verdenskjente Copacabana beach ?

Lillepus var fortsatt syk mens vi var der, så vi tok det med ro og var på stranda flere dager. En kveld dro vi til Ipanema og hørte på deilig live bossanova, og de avsluttet selvfølgelig med den brasilianske versjonen av ‘Girl from Ipanema’. En annen dro vi til Paõ de Asucar, direkte oversatt til Sukkerbrødet, men vi kalte det Sukkertoppen. Vi rakk det akkurat før sola begynte å gå ned, og ble der oppe til alle lysene i byen var skrudd på og himmelen var bekmørk. Elendig cappuchino, men fantastisk utsikt. Vi fant også Jesus selv om det var overskyet når vi var der oppe, og begge to tror det må ha vært ett svare strev å få den svære greia opp der. Statuen er stor, men ikke så stor som den virker på tv. Litt skuffa. Været var upåklagelig selv om de fastboende klaget – det var vinter når vi var der og ‘bare’ 25 varmegrader. De var forkjølet, hadde vondt i halsen, frøs (vi så en dame med boblejakke en kveld) – og klaget generelt like mye som nordmenn gjør når vi har vinter. Pingler. Hostellet vi bodde på hadde et helt herlig vertskap, og hadde det ikke vært for dem hadde vi knapt overlevd sammen med alle flashpackerne: unge mennesker (ofte fra England) som reiser ut og ‘oppdager’ verden (les: fester til de ikke har lever igjen og sover hele dagen) på mamma&pappas regning. Lillepus fikk også hangglidet, en plan hun hadde hatt helt fra begynnelsen av reisen. Ymse satt nede på stranden og ventet på at hun skulle lande, og tittet på andre flyvende mennesker som koste seg oppe i luften over de store bygningene og det blå, blå havet. Alt gikk selvfølgelig bra, og Lillepus var overlykkelig :)

Den 14. juli dro vi til vår siste destinasjon før vi skulle hjem – Havana, Cuba. Vi nådde målet, etter å ha tilbragt en natt på Panama flyplass som var veldig kald. Er det en ting de digger der nede så er det aircondition – og det finnes ingen annen innstilling enn full styrke. I Havana bodde vi hjemme hos en bestemoraktig dame som var kjempeglad hele tiden, klappet henrykt i hendene når vi kom hjem, lagde altfor mye mat, var god og rund – hun var til å spise opp. Cubanere kan leie ut rom for to personer hvis de er villige til å holde en del papirarbeid, og det er den billigste måten å bo på Cuba. Hver morgen fikk vi verdens største frokost med alt vi kunne ønske, før vi tok taxi inn til byen for å se, oppleve, nyte og måpe. Cuba er slik det fortelles om: gamle, gamle amerikanske biler overalt, ingen supermarkeder, parker fulle av cubanere som diskuterer høylytt, mojitos i hver eneste café, unge menn og damer som byr seg frem for turister, tobakkmuseum, rommuseum og propagandaplakater der det er mulig å plassere dem. Cuba er varmt med rundt 30 varmegrader og fuktig med 80% luftfuktighet – fantastisk fint at det blåste når vi var der. Oppussingsarbeidene foregår overalt, bare trist at de prioriterer turiststrøkene først og lar boligstrøkene forfalle. Vi tok oss også en tur på kunstmuseum og på et litt alternativt kunstutsalg/arbeidsplass for å se på kunst slik cubanere velger å lage det. De vet hva de holder på, og de får holde på så lenge kunsten ikke kan leses som en protest mot kommunismen og regjeringen. Flere cubanske kunstnere har måttet rømme landet som følge av det, og det er selvfølgelig en av mange andre årsaker til at Cuba får ris på baken av menneskerettighetene : de legger bånd på ytringsfriheten. Ymse var også en dag på stranden hvor hun nesten blåste bort, og en søndag dro vi begge to til en evigstor park som før Sovjetunionens fall skal ha vært helt nydelig. Cubanere pleide å kjøre til den og campe ute hele dagen med piknik og grilling. Nå er den overvokst, forfalt og skitten – tiden har fått lov å virke altfor lenge, så selv om de klipper gresset ser det ganske overvokst ut. Vi var og hilste på Leninmonumentet, før vi la oss ned i gresset ved siden av for å slappe av. En halvtime senere pøste regnet ned og taxien som skulle komme, kom ikke. Så vi endte opp i en overfylt buss for å komme oss hjem, og det tok oss mer en dobbelt så lang tid enn det hadde gjort med taxi. Men shit happens, man kan kalle det en genuin opplevelse.

Siste kvelden i Havana, og siste kvelden av en reise på 6 måneder, spiste vi på fin retaurant hvor man måtte ha reservasjon. Den lå i et boligkompleks, og man var ikke riktig sikker på om man var på rett sted før man hadde ringt på døren, blitt sluppet inn og plassert ved et bord. Herlig eksentrisk, varmt, klassiskt, koselig og sært. Maten var ypperlig, og hvitvinen likeså. Det var bare litt vemodig og samtidig angstfylt å vite at dette var siste kvelden. Hvordan så det ut hjemme ? Var menneskene vi kjente som før ? Kommer vi til å klare å tilpasse oss ? Hva forventer de videre av oss ?

I løpet av et halvt år med reising begynner man å sette spørsmålstegn til hverdagen sin hjemme. Man ser ting som ikke er gode, ting som bør forandres, ting man ikke aner hvorfor man i utgangspunktet holdt på med. Det blir bare mer og mer tydelig at det ikke kommer til å være likt som når man dro, selv om mye føles og ser likt ut når vi nå er kommet tilbake. Vi er forandret, livet vårt er forandret, og verdenen rundt oss er det. Selv om alt på overflaten ser likt ut, så finner man noe nytt og ukjent i hver rynke i håndflaten, hvert bølgeskvulp fra Mjøsa. Ymse syns det er sært at Sparebanken Hedmark har skiftet logo og design, og at Gilde liksom driver og skal skifte navn. Hun rynker på nesen og er ikke helt enig i det, de skulle spurt henne først, på en måte. Lillepus blir full av inntrykk av å være hjemme igjen, og er kanskje i skrivende stund i Falkenberg med sin søte kjæreste som hun har lengtet efter i et halvt år. Det er ekte kjærlighet det, det er ekte tålmodighet, troskap, mot og styrke.

Høsten kommer altfor fort. Ymse flytter til Bergen for å lese psykologi, jobbe på Hulen (hils på Hulens nye presseansvarlige ! ), jobbe og få betalt, og møte gamle venner og få noen nye. Lillepus flytter til Oslo med kjæresten for å få gjort noe med alle de inspirasjonene og ideene som ligger og kribler i hjertet hennes. Vi kommer til å ses.

Det er ikke langt mellom Bergen og Oslo lenger.

Vamos a la Playa,por favor ?

Salvador, Brasil
Basement Jaxx – Where’s your head at ?

Vi hadde egentlig planlagt aa reise innom Colombia foer Brasil, men naar vi kom tilbake fra Galapagosoeyene fikk Lillepus oeyeinfeksjon for 3. gang, og Ymse hadde aua i magen. Saa fra 15. til 19. juni hang vi bare rundt paa hostellet og forsoekte aa bli friske, samt at vi besoekte den cubanske ambassaden og ordnet oss pvisum. Og bestilte flybilletter til Cuba, trodde vi.
Siden den gang har vi bestilt flybilletter til Cuba to ganger til, og alle gangene (inklusive den foerste) har transaksjonen gaatt til et sted hvor det er varmt og masse flammer. De som mener at man faar kjoept alt man vil med plastikk kan dra til Soer-Amerika og finne ut at slik er ikke verden bygget opp. Sist gang vi saa at transaksjonen ikke gikk gjennom, reserverte vi to billetter som maa kjoepes to dager foer avreise. Saa naa er vi sikret, haaper vi paa.

19. juni floey vi fra Quito til Manaus. Ser ikke saa langt ut paa kartet, men i Soer-Amerika er direkteruter noe som er mer eller mindre ikke-eksisterende. Derfor brukte vi hele dagen paa aa fly fra Quito i Ecuador til Lima i Peru, saa til Sao Paulo soer i Brasil foer vi endelig landet i Manaus i Brasil. Midt i Amazonas, midt paa natten, og heldigvis var det ledig plass paa hostellet vi hadde sett oss ut, og verten snakket engelsk. Portugisisk er nesten uforstaaelig selv naar man kan spansk.Dagen etter kjoepte vi oss billett til elvebaat: 2 dager i en hengekoeye paa Amazonas fra Manaus til Santarém. Vi reiste dagen etter, og fant akkurat plass til hengekoeyene vaare blant de innfoedte. Vi og David fra Colombia var de eneste utlendingene paa baaten, det var veldig saert og ble veldig eksotisk naar vi ikke lenger forsto et fnugg av hva de sa. Vi hadde et par stopp langs veien, men ellers toeffet vi paa floden i en bedagelig fart med vinden i haaret, og klokken 3 om morgenen 23.juni var vi framme i Santarém.

Aa reise med elvebaat er den mest idylliske maaten vi har reist paa. Dagen gaar til aa ta bilder, og slenge rundt i hengekoeyen, og lese bok. Man blir ikke daarlig, for det er ingen boelger. Og siden det er midt ute paa elven er det omtrent ikke mygg, og en frisk bris blaaser vekk det verste av varmen.
Men de sanitaere forholdene kan faa Indiana Jones til aa rynke paa nesen. Det lukter verre enn Roskilde, og du har innestengt varme og fuktighet i tillegg. Og kakkerlakker. Bring your own toiletpaper og vaatservietter. Maten som selges om bord er lunsj og middag, og det er: kylling, ris, pasta, boenner og en kjip salat. Og er ikke aa anbefale aa spise om du lett blir daarlig av litt luguber mat. Vil du ikke ha, maa du ta med din egen mat – det gjorde vi. 2 dager med hvitt broed, musli, epler og bananer som var veldig beske i smaken. David saa veldig rart paa oss naar vi spiste sistnevnte. ‘Don’t you cook them ?’, spurte han. ‘No, why should we do that ?’, spurte vi. Og da fikk vi vite at ikke alle bananer skal spises raa, og at de heter ulike ting. Platanó, som vi spiste, var store og harde og ble spist kokt eller stekt. Bare dyr (og vi) spiste de raa. Bananer var mindre og de spiste man raa. Jassaa ja.

I Santarém fant vi et billig hostell uten aircondition. Klarte etterhvert aa finne noe som liknet frokost ogsaa, og bestilte oss flybilletter til Belém – byen som ligger ved munningen til Amazonas. 3 dager til med elvebaat fristet ikke, mest fordi det ikke var noen maate aa sikre sekkene vaare paa ombord. Kjoepte ogsaa flybillett fra Salvador til Rio de Janeiro – det er like dyrt aa ta buss i dette landet som aa fly. Saa da flyr man.

Dagen etter var Lillepus absolutt ikke i form. Og tivoliet, varmen og fuktigheten nevnt i forrige post gjorde ikke akkurat ting bedre. Vi brukte dagene i Santarém til aa gjoere saa lite som mulig – det var jo saa varmt. Dessuten var det helt aerlig ikke noe mye aa finne paa heller, og Lillepus trengte noen dager paa aa komme seg i form. 27. juni reiste vi med forsinket nattfly til Belém.

Belém var en stoerre by enn Santarém, men ellers var de ubehagelig like. Ingen restauranter som er aapne, ingen steder aa spise frokost enn paa gatekiosker (som man ikke gjoer med mindre man vil faa matforgiftning), det samme tivoliet bare enda stoerre. Glem aa finne supermarked. Hvis du spoer blir du pekt i retning av elkjoep-liknende forretninger. Vi forstaar ikke hvorfor, for naar vi finner en matvarebutikk staar det klart og tydelig ‘supermercado’ paa skiltet. Veldig rart.
Etter en frokost bestaaende av bananer og epler og 3 timer med komasoevn, reiste vi til busstasjonen for aa kjoepe billetter til Salvador. Aa fly dit innebaer 2-3 flybytter, og det var vi virkelig ikke interessert i. Men selvfoelgelig, med all flaksen vi hadde hatt i det siste (sykdom, forsinkelser, flybillett til Cuba mas) saa var det ikke ledig plass paa en buss til Salvador foer om 3 dager. Og reisen i seg selv tar 2 dager. Vi hadde ikke planlagt aa bo 3 dager i Belém, vi skulle bare til Belém for aa komme oss til Salvador. Og aa ankomme Salvador 5 dager senere var uaktuelt. Dermed reiste vi til flyplassen og fant billetter til Salvador dagen etter, som egentlig var altfor dyre. Men hadde vi noe valg hvis vi ville fylle de dagene vi hadde igjen av reisen vaar med det vi hadde planlagt ? Eh.nei.

Saa dagen etter at vi hadde kommet til Belém, reiste vi videre. Flyet gikk paa ettermiddagen, saa vi tok en tur innom en zoologisk hage for aa se paa dyrene i Amazonasjungelen – vi fikk ikke tid til jungeltur. Pantere, masse skilpadder, kameleoner, krokodiller, dovendyr (!), spidermonkeys og masse tropiske fugler (arapapegoeyen blant annet) og et veldig fint og avkjoelende museum :) Saa dro vi til flyplassen, hvor flyet selvfoelgelig var forsinket. Men vi rakk vaar connection til Salvador, vi rakk bare ikke aa spise. Rundt midnatt landet vi i Salvador; ‘Known as the African soul of Brazil’, ‘hottest in terms of culture’, byen som ikke engang gidder finne unnskyldninger for aa feste.
Og det var kjempefest. Noe religiongreier som soerget for at gatene var like stappfulle som i Norge paa 17.mai, men der slutter ogsaa likheten. Det var scener med ulike konserter paa hvert hjoerne, og folk danset samba paa de ujevne brosteinene og unngikk saavidt dammene laget av vann, oel og urin. Det var oel og mennesker overalt, og vi foelte oss veldig utilpass med aa skulle gaa gjennom lurvelevenet alene med sekkene vaare, til et sted vi ikke helt visste hvor var. Taxien kunne nemlig ikke kjoere oss helt fram fordi gatene var stengt. Vi gikk ut av bilen, og to minutter senere hadde vi to unge, fulle menn som forsoekte aa snakke til oss, som vi gjorde vaart beste i aa ignorere. Taxisjaafoeren gjorde kort prosess og bestemte seg for aa foelge oss til hostellet vaart. Takk <3

29. juni var foerste dag i Salvador, og naa skulle vi fikse Cubabillettene. Frokost, dusj, reservarsjoner i vesken – og foerste turistkontor kunne fortelle oss at 1) alt slikt var stengt i dag siden det var soendag og 2) flyselskapet vaart hadde ikke kontorer i Salvador. Jassaa ja.  Saa vi dro og saa paa San Fransiscokirken istedet (den var saa overdaadig at det var kvalmt), og paa moderne kunstmuseum. Der hadde de kino, og vi saa ‘My blueberry nights’ av Kar Wai Wong. Vi dro ikke paa stranden fordi det begynte aa regne og skye over midt paa dagen. Neste dag, tenkte vi.
Men neste dag var helt lik. Saa vi brukte hele dagen paa det stoerste kjoepesenteret i Salvador. Lillepus fant seg endelig et par nye bukser – vi har lett siden Argentina. Ymse fant seg ny bikini – den som var med hjemmefra var utslitt etter 4 aars bruk. Kvelden ble avsluttet med altfor mye popcorn og ‘Sex&theCity – the movie’. Neste dag planla vi aa dra paa stranden.
Men neste dag var helt likt som den forrige. En rask vaermeldingsjekk fortalte oss at det skulle vaere slik under hele oppholdet vaart i Salvador, mens det i Rio de Janeiro var nydelig vaer. Saa vi reiste til flyplassen med buss (1 time) for aa faa byttet billettene vaare til en tidligere flight enn 5. juli. Men det var selvfoelgelig saa dyrt at det ikke kom paa tale. Typisk. Senere paa kvelden gikk vi ut for aa spise og see paa nattelivet, og det var fint helt til medaljongen Ymse fikk av Ole til reisen, som hun har brukt hele tiden, ble revet av henne mens Ymse&Lillepus sto og saa paa danseshow. Artig. Typisk. Det staar i Lonely Planet at om man skal bli fratatt noe i Brasil saa er Salvador det mest sannsynlige stedet. Saa Ymse kan krysse av for det, og haaper at hun faar lov aa ha tingene sine i fred fra naa av.

Det var fest i Salvador da vi kom, og 2. juli var det skikkelig fest igjen: uavhengighetsdagen til distriktet byen ligger i. Det var tog med korps, trommer, dansere, kommunistflagg, kors, glitter, hoeye heler, korte skjoert og de fantastiske folkedraktene de bruker her nede. De danset samba og capoeira i gatene som aldri foer, og alle saa ut til aa kose seg skikkelig. Det gjorde vi ogsaa, og det foeltes som vi fikk feiret litt 17.mai paa etterskudd naar vi hadde korps og slik rundt oss.

I dag er det 4. juli, i morgen flyr vi endelig til Rio de Janeiro. Salvador er en fin by, men aa vaere her en uke naar stranden er utelukket blir for lenge. Og byen er full av farger og liv og lyd, noe som blir litt slitsomt for to backpackere som har krasjet i veggen jevnlig de to siste ukene. Det er ikke bare morsomt, idyllisk, enkelt og spennende aa reise. Noen ganger er det et slit ogsaa. Vi er klare for stranden, vi er klare for aa slappe litt av fra alle inntrykkene foer vi begir oss ut paa det som er igjen: Rio de Janeiro og Cuba.

Ut aa leke Darwin

Santarém, Brasil
Bonde do Role – Melo do Tabaco

Vi er i Santarém. Mer eller mindre midt i Amazonas. Varmegradene holder seg alltid over 30 og luftfuktigheten naermer seg noe som kjenner som 100%. Hadde det vaert 100% hadde det nesten vaert bedre. Skyene paa himmelen har for flere aarhundrer siden gitt opp aa skygge for solen, men bare lar den slippe gjennom. Det kjennes som om vi puster ut damp, og som om vannet vi heller i oss renner ut gjennom porene vaare like fort. Vi soeker mot vasken og dusjen for aa kjoele oss ned – de har bare kaldt vann. Og godt er det, for det er selvplaging paa aa ta skrittet inn i noe som er noen grader varmere enn det lufta er. Men vannet som skal vaere kaldt er ikke kaldt. Vi kaster det i ansiktet og det har omtrent samme temperatur som lufta. I dusjen er det bedre, men det gaar ikke an aa staa i dusjen hele dagen. Man maa ut, man maa spise, sove, drikke, fikse ting. Saa man maa ut av det eneste kjoelige man kan finne bortsett fra airconditionerte butikker som jo er vaar andre redning her nede. Og 3 minutter etter at vi er ute av dusjen eller butikken er vi overkokte. Svetten renner naar vi ligger stille i sengen under myggnettingen for aa faa sove. Det er ingen vind. INGEN. Viftene paa rommene vaare er den eneste redningen vi har.
Men vi faar heller ikke sove, for det er for varmt. Og klokken 7 braker tivoliet loes. Musikk som minner om danseband, folklore eller trance stroemmer ut av butikkenes hoeytalere mens dracula og alle broedrene hans roper tilbud ut av mikrofoner eller hoeytalere som er plassert paa alt som kan bevege seg: biler, motorsykler, sykler. Kun avbrutt av musikken. Vi skjoenner fint lite, for i Brasil snakker de portugisisk og det hoeres ut som en blanding av spansk og tysk. Alle forsoeker aa overdoeve hverandre, og man kommer til et punkt hvor det foeles som om de staar ved siden av sengen din og roper. Ute triller folk avgaarde paa kokosmelk- og kakevogner, mens vi kjemper oss ut av myggnettingen som for lengst kjennes ut som et fengsel.
I natt reiser vi fra Santarém til Belém, for aa komme oss ut til kysten.
Ymse kunne aldri, ALDRI bodd i Amzonasjungelen.

Galapagosoeyene
Fra 2. til 14. juni var vi paa Galapagosoeyene, og de foerste oeglene fant vi mens vi lette etter et sted aa bo i Puerto Ayora paa Santa Cruz. Den kravlet rundt paa fortauet, og pelikanene sto paa geledd rundt fisketorget og ventet paa restene. Temperaturen var herlig tropisk, med frisk sjoebris og en usjenert sol.  Flipflops (fleepop ifoelge vaar cruisebaatturguide) og skjoert ble gravd frem fra sekken.
Vi skulle ikke paa baatur foer 7. juni, og Lillepus ville ta dykkerlappen. Vi fant en samme dag som vi kom, og de neste dagene gikk slag i slag med dykkefilmer, dykkelaerebok og masse dykking. Ymse var med for aa holde oversikt, ta bilder, og oppdage at hun faktisk ble sjoesyk.  Vi rakk ogsaa en tur paa Bahia Tortuga (Skilpaddestranden), en strand med herlige store boelger og masse sand. Rene idyllen <3
Og 6. juni hadde Lillepus en laaaaaaaaaaang eksamen, som hun besto med glans, og vips! Lillepus er naa i besittelse av dykkerlappen og kan dykke ned til 18 meter :)

Dagen etter ble vi tatt med ut til baaten vaar. En seilbaat, men de brukte ikke seilene enda. De skulle kanskje gjoere det naar det ble hoeysesong. Og fra da av hadde vi 8 dager paa baat, hvor vi kun var i land for aa titte paa dyreliv. Vi var sjoesyke, maten var litt kjedelig – frokosten var best, boelgene var saa heftige at flasker i baren falt ned og knustes 2 netter paa rad. Ymse og Lillepus hadde faatt lugar i baugen og mistet tyngdekraften naar boelgene loeftet baaten opp. Vi trodde vi skulle falle ut av sengene, men det gjorde vi ikke.
De foerste 4 dagene hadde vi selskap av 13 doeve amerikanere i 50aarsalderen,og en tolk, utrolig hyggelige og sjarmerende vesener som alltid var glade og alltid klare for en oel. Paa var alder var det et soeskenpar fra Texas og et kjaerestepar fra England og Australia. Sistnevnte var alltid gretne og froes oss ut – ville bare snakke med de fra Texas. Etter 4 dager hoppet amerikanerne og kjaeresteparet av, og ble erstattet av ymse vesener, blant annet Bente fra Norge som jobbet i sjokoladefabrikk (gjett om vi var overassket, og litt skuffet over at hun ikke hadde noe sjokolade med), og to svenske jenter som var helt herlige aa vaere med. Soeskenparet fra Texas var med oss paa hele reisen, men de ble gretne etter 4 dager og holdt seg for seg selv.

Turen var fantastisk. Vi har sett saa utrolig mye dyreliv, vaert saa usannsynlig naerme det, aldri vaert redde, dyrelivet har aldri vaert redd heller. Laert saa utrolig mye ! Det startet med gigantiske landskilpadder, og vi avsluttet med landiguanaer, gule og sorte i huden og overasskende kjappe i gangen. Smaa drager, Ymse kunne gjerne tatt med en. Hver eneste dag var vi paa minst to turer, og hver eneste dag snorklet vi minst en gang – som oftest to. Vi har sett ´the bluefooted boobies´sin lille seiersdans naar han har klart aa faa seg dame, parringsleken til albatrossene og eggene som har blitt forlatt fordi de er oedelagte, smaaoeglene sine push-ups for aa vise hvem som er sjefen. Vi har snorklet med en sjoeloeve, og slitt med aa komme oss rundt en annen som hadde lagt seg midt paa stien og absolutt ikke ville flytte seg. Under vann med munnen halvfull av saltvann har vi sett havskilpadder, galapagospingviner, skater, haier og utrolig mye tropisk fisk. Oppe paa land igjen har vi blitt toerket av solen mens allerede roede krabber kravler rundt paa de sorte lavastenene.  Vi var og  gikk paa deler av en oey som ikke var mer enn 120 aar gammel !
Sammen med marineiguanaene stirret lot vi oss varme av kveldstraalene fra solen, og Lillepus skulle sikkert hatt 4GB ekstra til kameraet sitt. Vi har sett flamingoene, og forsoekt aa gaa slik de gjoer. Kjeftet paa en idiot som ikke hadde faatt med seg at han ikke skulle tusle rundt oeverst paa stranden der det var fordypninger – der laa det smaa skilpaddeunger og ventet paa aa bli klekket, eller kanskje de allerede var klekket og ventet paa natten saa de kunne snike seg ut i havet.
´The Mighty Fregatbird´ har holdt oss med selskap mellom oeyene iblant, sittet hoeyt over oss paa tauene, mens vi har ligget paa dekk og solbadet og fnist. En kveld klarte vi aa finne ´Die Hard 4´ paa engelsk blant alle de piratkopierte filmene, og koste oss med harry replikker og te.  En kveld maatte Lillepus forsoeke 4 ganger foer hun kom seg inn doeren til lugaren vaar – hver gang hun aapnet doeren ble hun kastet tilbake som foelge av boelgene som traff baaten.  Vi foelte oss  trygge, det var redningsvester i lugaren vaar, pluss to stappfulle poser paa dekk. Og to baater (med alarm i tilfelle stjeling) + slike oppblaasbare hus. Fin baat, herlig crew som ga Lillepus en marinert blekksprutarm i bytte for sjokoladen hennes. De spilte fotball siste dagen og ville ha oss med, men de hvite, myke foettene vaare klarte ikke den brennende varmen fra sanden. Vi duppet i vannskorpen istedenfor, og Ymse fikk testet ut hvor vondt det faktisk er aa faa oeynene fulle av saltvann.
Siste dagen gikk litt skeis. Vi hadde faatt en for tidlig flyavgang og fikk derfor ikke med oss ´Charles Darwin Research Center´ med skilpaddeunger, skilpaddevoksne og landskilpadden ´Lonesome George´ – den siste av sin art. Naar de lette paa oeya han kommer fra, fant de bare han. Stakar <3

Men kjaere vene. Et lite skaar i gleden er vel vanlig. Galapagosoeyene var ren idyll, og vi har sett saa mye mer enn det Ymse forteller her – bare vent til vi kommer hjem !
De siste ukene av reisen vaar skal vi tilbringe i Brasil og paa Cuba. De neste dagene skal vi bruke paa aa komme oss ut til kysten, enten direkte til Salvador, eller innom São Luis foerst. 5. juli flyr vi fra Salvador til Rio de Janeiro – det er like dyrt aa ta buss som aa fly i Brasil. 14. juli setter vi kursen for Cuba, 22. juli setter vi oss paa flyet som skal ta oss tilbake til Europa, og Norge. 23. juli skal vi lande paa Gardermoen.

GalapagosSneakPeak

Ymse har ikke tid til aa fortelle om Galapagos akkurat naa, saa hun har lastet opp noen bilder som dere kan sikle paa imens:

Bilder fra Galapagos

I morgen reiser vi til Manaus, midt i Amazonas! :)

Rundt ekvator

Quito, Ecuador
Rolling Stones – I can’t get no satisfaction

Siste nytt fra Quito: Ymse er syk igjen og har blitt frastjaalet kameraet og VISAkortet ved at noen skjaerte opp vesken hennes  paa den stappfulle elektriske bussen. Ha-ha. Ny tur til politistasjonen og nye skriverier til forsikringsselskapet. Kanskje hun faar igjen noe denne gangen – det hadde jo vaert fint. Men bortsett fra det har vi faatt til det vi vil: Vi skal til Galapagosoeyene! I morgen! Fra 2. til 14. juni skal vi vaere der, foerst leke rundt paa oeya og saa paa 8-dagers cruise til de ulike oeyene :) Vi gleder oss skikkelig <3 :)

Cuzco, 19.05 – 21.05
Dagen etter Machu Picchu slappet vi bare av, og paa kvelden moette vi turgruppen vaar for aa spise middag og kose oss. Ymse spiste alpakkabiff – en konsistens mellom svin og ku. Veldig lyst kjoett. Ingen spesiell smak. Litt kjedelig – kanskje ? Pisco Sour ble ogsaa testet ut, nasjonaldrinken til Peru som er laget av pisco (brennevin fra en spesiell type druer), eggehvite, sitronjuice og litt sirup. Anbefales :) Dagen etter dro vi paa sightseeing, tittet paa den 12-kantede steinen, masse pene kirker fra kolonitiden, og nydelige vevinger laget av inkadamer.  Den 21.05 tok vi nattbuss til Ica for aa komme oss til Huacachina.

Huacachina er en lagune som ligger 10 minutter med taxi unna Ica. Plutselig fikk vi foelelsen av aa vaere i Sahara. Lagunen med palmer og smaa lave hus, omringet av store, hoeye sanddyner. Det var varmt, og det gjorde oss ikke saa mye aa sitte ved hostellet sitt basseng og se paa de bakfulle israelerne mens vi ventet paa at rommet vaart skulle bli klart. Senere paa dagen dro vi paa sandboarding ! Tenk snowboard paa sand – men ikke foer vi hadde hatt en skikkelig offroad-tur rundt omkring i oerkenen, opp og ned bratte sandbakker.  Berg&dalbane deluxe ! Og sandboarding er hardt arbeid, spesielt uten et ordentlig brett og sko uten ankelstoette. Ganske vanskelig ogsaa, for det er ekstremt tungt aa proeve aa navigere i sand. Men moro ! Og en absolutt nydelig knallroed solnedgang og sand overalt naar vi kom tilbake til hostellet. Berg&dalbane hjem igjen ogsaa, selvfoelgelig. Hostelverten syns vi var ville og gale som klokken 7 paa kvelden insisterer paa aa badet i bassenget mens vinden blaaser kjoelig forbi og solen har sluttet aa varme – men det var veldig deilig :)

Lima, 23.05 – 25.05
Vi ankom Lima paa ettermiddagen, og sjekket inn paa et hostel som var som tatt ut av The Adams Family. Et pent, gammelt og forfallent hus med en nydelig hage som var slightly overgrowed. Og ingen tegn paa liv bortsett fra damen som satt i resepsjonen med masse moerk sminke rundt oeynene, ullgenser og votter paa hendene. Det eneste andre rommet vi saa bortsett fra resepsjonen og vaart eget var et rom som besto av to stoler og en sofa i utskaaret tre med noe blaablomsteraktig trekk. Ellers var rommet tomt. Lillepus nynnet introen til den kjente tv-serien hver gang vi gikk inn den hoeye, sorte smijernsporten.
Foerste kvelden i Lima dro vi paa kino og saa Narnia – Prince Caspian. God underholdning, og forstaaelig siden kinoen viser udubbede filmer. Dette var ogsaa dagen da det var eksakt 2 maaneder til vi reiser hjem fra Cuba. Verdt aa merke seg for mennesker som ikke har helt grep om tiden. (Les: Ymse&Lillepus).
Dagen etter gikk til aa finne billett til Ecuadors grense, og det ble mye taxi i alle mulige retninger siden vaar Lonely Planet sendte oss fullstendig paa avveie. Vi tok ogsaa en tur til det som skulle vaere kunstneromraadet i Lima paa jakt etter lunsj, men fant intet egnet sted. Men vi fant havet, og det var godt aa se&hoere etter saa mange maaneder uten det. Senere paa kvelden gikk vi ut for aa spise paa et sted som ifoelge Lonely Planet hadde veldig god ceviche (raa fisk som blir marinert i sitrussyre, og sitrussyren gjoer at den blir ‘kokt’) – men stedet eksisterte ikke. Ihvertfall ikke der det var satt paa kartet, og taxisjafoeren som vi kastet oss over hadde heller ikke hoert om det. Saa han fant et annet ceviche-sted til oss. Ymse spiste sverdfisk for foerste gange (veldig godt) og Lillepus koste seg med ceviche – hun beskriver det som syrlig, spicy, og veldig fresht.  Dagen etter reiste vi med nattbuss til Tumbas, byen som ligger paa grensen til Ecuador.

Vi kom oss over grensen etter mye om og men og mye pes. Vi betalte garantert mer enn vi skulle gjort, og vi skulle begge oenske at det gikk an aa gjoere hele prosessen en gang til – for da ville vi gjort det annerledes. Men nok om det. Vi fant en buss som gikk til ‘bananhovedstaden i Ecuador’ (Lonely Planet), Machala. Derfra fant vi en buss til Cuenca som selvfoelgelig ble veldig forsinket grunnet noe bilmekaniske ting. Som plaster paa saaret fikk vi brus med sjaafoeren slynget oss gjennom daler som saa ut slik Ymse hadde sett for seg at Colombia skulle se ut. Tror vi brukte et sted mellom 24 og 29 timer paa aa komme oss fra Lima til Cuenca, og vi var veldig glade naar taxisjaafoeren fant et hostell til oss med en vertinne som elsket oss nesten som om vi skulle vaert hennes barn (Lonely Planet sine hostelanbefalinger var utdaterte).

Cuenca, 26.05 – 28.05
Cuenca er en nydelig by, med kirker paa stoerrelse med Nidarosdomen og en fin fin elvepromenade. Det er ogsaa her panamahatten har sin opprinnelse, og det er massevis av panamahattemakerier med gamle hattemakere i. Vi var selvfoelgelig og besoekte panamahattmuseumet, og fikk proeve hatter (det ble tatt bilder) og en skikkelig bra omvisning. I cafeen fikk Lillepus sin foerste virkelig gode espresso paa lenge, og utsikten fra terassen deres var fantastisk. Vi fikk ganske lyst paa panama/mafiahatter, men det ble ikke noe av det. Om kvelden spiste vi den beste pizzaen vi har spist siden vi kom hit <3  Dagen etter fikk vi tak i nattbuss til Quito, gikk inn i en kjempekatedral, besoekte aborginermuseum fullt av skulpturer, krukker, naaler, pynt og vaapen, og dro paa kino.  ‘What Happens in Vegas’ er en veldig typisk romantisk Hollywoodkomedie. Easy entertainment og flaue scener. Ikke noe aa kjoepe for aa eie, akkurat.

Quito, 29.05 – 01.06
Bussturen til Quito var forferdelig. Ingen av oss fikk sove fordi setene var ubehagelige, og sjafoeren hadde ikke akkurat laert seg aa takle svinger uten at tyngekrafyem slengte oss ubarmhjertig fra side til side. Saa naar vi kom til Quito og hostellet vaart dusjet vi, og Ymse sov i 3 timer mens Lillepus puslet med smaating. Vi dro inn til New Town – stedet med fancye cafeer, butikker og turistbyraaer hvor Ymse drakk den stoerste cappuchinoen ever (den het Mama Capucchino), og Lillepus fikk en god kopp kaffe (for en gangs skyld). Lillepus fant kino med kunsterfilmer, men den var selvfoelgelig bare paa spansk. Fransk spraak med spansk oversettelse ble litt for vanskelig for Ymse, saa vi dro til et gigantisk kjoepesenter med kino inni, og saa ‘Rendition’ med Jake Gyllenhaal og Reese Witherspoon. Veldig bra, veldig bra. Ubehagelig, men god, god film.
30.05 var den ulykksalige dagen da Ymse sitt kamera og visakort ble stjaalet, men samtidig den lykkelige dagen da vi fikk ordnet turen vaar til Galapagosoeyene :)
Den siste dagen i mai maaned gikk til aa reise til immigrasjonskontoret for aa faa vite at Ymse ikke trengte den lille lappen hun hadde fylt ut paa grenseovergangen, som var forsvunnet med overnevnte ting. Saa var det tur til politistasjonen for aa fylle ut skjema som skal sendes til forsikringsselskapet. Derpaa en telefon hjem til lillesoestre og mamma, det er godt aa vite at dere ikke lenger fryser hjemme i Norge :) Saa dro vi paa et kjoepesenter som var saa stort at man blir daarlig av det, og vi skal muligens tilbake dit i dag. Ymse fant nytt kamera. For det gaar ikke aa leve de to neste maanedene uten et eget kamera – ekstrautgift som svir =/ Ymse haaper paa litt velvilje og spandering naar hun kommer hjem <3

I morgen drar vi som sagt til Galpagospoeyene, 14. juni er vi tilbake paa fastlandet. Med lite tid igjen, tenker vi paa aa ta en kjapp tur inn i Colombia for kaffen sin skyld, foer vi reiser til Brasil og derfra til Cuba. Vi har ikke den eksakte ruten enda – den kommer kanskje med neste oppdatering :)

Kos dere med sommeren som er paa vei <3

*danser vi-har-vaert-paa-Machu-Picchu-dansen*

Lima, Peru
Bob Dylan – Like a Rolling Stone

Hej, hej, hallaa! :)
Vi kunne ikke ungaa Lima for aa komme oss videre. Senere i dag (klokken er halv to) setter vi oss paa en buss til Tumbes, en by som ligger paa grensen til Ecuador. For aa, utrolig nok, komme oss inn i Ecuador. Grenseovergangen mellom Peru og Ecuador er i Lonely Planets ‘South America on a Shoestring’ beskrevet som: ‘worst border crossing in South America’. Vi faar se. Har moett paa mange som har kommet den veien, og ingen av dem har nevnt at grensekryssingen var forferdelig.
I Ecuador har vi tenkt oss til Cuenca, foer vi reiser til hovedstaden Quito – for aa komme oss til Galapagosoeyene. Vaart neste store eventyr :) Maa raske litt paa naa som det er mindre enn to maaneder igjen til hjemreise.

Vi reiste fra Puno til Arequipa 11.05, en ganske heftig tur fordi bussjafoeren ikke helt mestret overgangen mellom clutch og gass. Herlig aa bli slengt rundt i bussen i rundt 6 timer. I Arequipa var vi for det meste troette, saa vi sov lenge. Og gikk rundt i byen og koste oss med solen og det faktum at man kunne gaa rundt i t-skjorte. Byen ligger ‘bare’ 2800 meter over havet. Ymse kjoepte seg ny bukse – olabuksen var spjaeret under rumpa paa begge beina. Kanskje veldig punkrocktoeft, men ikke spesielt handy naar man skal ut paa skogsturer og diverse. Ellers gjorde vi ikke saa mye i Arequipa, men vi skulle gjerne sett mer av byen hadde det ikke vaert for at vi maatte vaere i Cuzco 14.05. 15.05 skulle vi paa firedagerstur til Machu Picchu.

Aa reise til Cuzco
…skulle i utgangspunktet ikke vaere saa vanskelig. Vi fant oss nattbuss som skulle soerge for at vi var i Cuzco 0600  morgenen 14.05. Vi sovnet, vaaknet i graalysningen og registrerte at vi sto stille. ‘Sikkert punktering, eller kanskje vi venter paa en ny buss’, tenkte vi og doeste mens vi ventet paa at disen ute skulle letne slik at vi kunne se hvor vi var. Men det kom ingen ny buss, og bussen vaar hadde ikke punktert. Det viser seg at vi er blitt uheldige ofre for en veiblokade. Innbyggerne i byen som ligger mellom Arequipa og Cuzco, foelte seg nemlig oversett av regjeringen, turister og gud vet hva. De ville ha like mye cred som de store, kjente byen paa hver side av dem – og for aa vise at de foelte seg traakket paa bestemte de seg for aa blokkere veien slik at ingen fra Arequipa kunne komme seg til Cuzco med motorisert transport – og omvendt. Saa der satt vi. 8 timer senere satt vi fortsatt der, sammen med andre backpackere fra de rundt 10 bussene som sto og ventet. Bussjafoerene gjorde ingenting, politiet gjorde ingenting. Noen saa blokaden kom til aa bli aapnet om 2 timer, noen 12 timer, noen to doegn.
Dette hadde ikke vi tid til aa vente paa. Saa vi hentet sekkene vaare, tok dem paa ryggen, og GIKK i to timer fra den ene blokaden til den andre. I et haap om at det skulle finnes noe transport paa den andre siden som kunne ta oss til Cuzco slik at vi kunne rekke turen vaar. Og vi var ikke alene. Vi maa ha vaert over 20 stykker som tuslet forbi blokaden mens inkadamene vinket og skulle ha oss til aa kjoepe karameller. Paa andre siden kommer det rickshaws – slike motorsykler paa tre hjul med sitteplasser bak – fra den naermeste smaabyen. Vi maa loepe bort til dem fordi inkadamene med steinslynger liker ikke at de boikotter demonstrasjonen.  Vi stabler 5 mennesker med ryggsekker inn i en rickshaw og etter en halvtime kommer vi til en klynge hus som er en landsby. Der sitter det flere mennesker og venter paa en mulighet til aa komme seg til Cuzco. En lastebil skal reise, men sjafoeren sier at han den gaar saa sakte at 20 biler passerer han i timen. Etter en halvtimes venting kommer en stasjonsvogn forbi. Vi vinker og veier, og naar den stopper ser vi at den egentlig er full. Taket er fullastet med sekker, og inni sitter det minst 5 stykker i baksetet og fire i bagasjerommet. Men ifoelge sjaafoeren er det plass til fler. Galskap. Vi blir ikke med og rister paa hodet naar vi ser andre backpackere krype inn i bagasjerommet.
Saa kommer redningen. En buss! Med sitteplasser! Foerstemann til moella og 5 timer senere er vi i Cuzco. Klokken er 7 paa kvelden, 13 timer senere enn naar vi opprinnelig skulle vaert der. Vi saa ingen av bussene fra Arequipa til Cuzco passere hele den tiden. Vi kommer til Llamapath sine kontorer, operatoeren som skal ta oss med paa tur, og diskuterer hvorvidt vi skal utsette turen eller ikke. Det ender med at sjefen og guiden klarer aa faa oss til aa bestemme oss for aa bli med.

Trekking til Machu Picchu
Klokken 5 om morgenen, 15.05, blir vi hentet av Llamapath. Ut paa tur aldri sur. Vi sover de to timene det tar minibussen aa kjoere oss ut i skauen. Vi spiser frokost, blir kjent med gruppa vaar: Laura fra England, Jean fra Wales, Holly fra Australia, og Andrew, Jonathan og Theresa fra USA. Vi gaar hele dagen, med fine stopper og mye mat. God mat. Om natten ‘sover’ vi i telt og det er fantastisk iskaldt fordi soveposene ikke akkurat er av ekte norsk kvalitet.
16.05 skal vi bestige fjelltopp. Og alle klarer det. 4850 meter over havet har vi vaert naa! Utrolig slitsomt dog, det er ikke akkurat mye oksygen aa puste inn. Vi sover i telt igjen, i en liten landsby, i hagen til en av de som er med oss og passer paa muldyrene. De har lamaer og Ymse faar lov aa klappe en. Lykke :)
17.05. Nasjonaldagen vaar! Vi blir vekket med kokate som vanlig, og under frokosten forsoeker vi oss paa foerste verset av nasjonalsangen, vaar guide Marco holder paa aa le seg ihjel. Ymse har spart eventyrsjokolade og alle faar smake. Holly konkluderer med at ‘Norway tastes good’. Siden vi er ferdig med den store fjellturen vaar er det kake til frokost, saa det passet jo bra. Etter frokost gaar vi til de varme kildene, som selvfoelgelig er gjort butikk av. Etter 2 dager med gaaing og ingen dusj, er det veldig herlig. Foettene jubler av glede over aa vaere fri fra sko og sokker. Saa tar vi foerst buss, og saa tog for aa komme oss til Aguas Calientes – byen som ligger naermest Machu Picchu og som bare eksisterer fordi Machu Picchu er i naerheten. Vi sover paa hotellrom med eget bad, i varme senger – etter varme dusjer. Rene og pene.
18.05 er Machu Picchu-dagen. Opp klokken 5 for aa rekke en av de foerste bussene opp. Foer aboslutt alle turistene kommer. Veien opp er forferdelig bratt og gaar i sikk sakk uten noen form for gjerder langs kanten. Machu Picchu ligger fantastisk vanskelig til. Vi kommer dit, og mens morgendisen letner og solen titter frem forteller Marco om oppdagelsen av Machu Picchu og de ulike teoriene rundt hva som egentlig foregikk her. Det er fullstendig magisk, og vi er glade for at vi kom oss opp saa tidlig. Etter runden, etter at dagen er kommet sammen med resten av turistene, er Marco ferdig med omvisning og historiefortelling, og de som vil kan klatre Wayna Picchu – fjellet som man alltid ser i bakgrunnen naar det blir tatt bilder av Machu Picchu. Alle vil bortsett fra Ymse, som etter Pucón i Chile har erfart at hun aboslutt ikke liker at det er hoeyt og bratt. De andre klatrer og alle kommer seg til toppen, Ymse tusler rundt paa egenhaand og ler av amerikanske turister med filmkamera og generelt undrer seg over Machu Picchu.
Etter aa ha tilbragt rundt 8 timer paa et av verdens syv underverker reiser vi ned igjen, og spiser lunsj mens vi venter paa toget. Foerst tog og saa buss ned til Cuzco igjen. Hvor vi sjekker ut av et hostel med en kranglete vertinne, og inn paa et annet hvor vi sover nesten 12 timer.

Det er det Ymse rekker i denne tid, bussen gaar om ikke saa altfor lenge, og vi maa spise.

 

 

Kultursjokk :)

Puno, Peru
Kaizers Orchestra – Knekker deg til sist

Bolivia hadde saa mye aa by paa at det ikke ble tid til oppdatering foer naa, halv syv paa kvelden i Puno, Peru, 10. mai 2008.  Men then again, saa mye dere har aa glede dere til :)

Salar de Uyuni
Verdens stoerste saltflate ligger 3600 meter over havet og oensker deg velkommen med -10 kuldegrader om natten.  Og en soloppgang som fikk Ymse og Lillepus sine taarer til aa trille. Vi dro paa en typisk tredagerstur fra 23. april til 25. april. Inkludert var en dag i saltoerkenen, en dag med besoek av et ukjent antall laguner, og siste dag med geysirer, varme kilder og en laaaaang vei tilbake til Uyuni. Turen var herlig, turselskapet elendig – med en uengasjert guide som ikke visste hva ting het og generelt sett snakket saa lite som overhodet mulig med oss og var mest ivrig paa aa komme avgaarde til neste sight. Vi var 6 stykker i en jeep, Ymse og Lillepus, Andy fra Australia, Noah og Nimrod fra Israel, og Rafaela fra Sveits. Pluss kokk og guide, og en stereo kun for kasett, og eneste kasett var boliviansk folkemusikk.
Sammen klarte vi aa gjoere turen til et herlig minne, selv om det kanskje ikke hoeres herlig ut aa staa opp fra saltsengen klokken 5 for aa se soloppgangen, og klokken 6 fra sementsengen dagen etter for aa se soloppgangen over geysirene Sol de Mañana. Men det var saa verdt det, og vi har masse bilder aa vise dere naar vi kommer hjem :) Og mye mer aa fortelle :)

Potosí
Fra 26. april til 28. var vi i den hoeyst liggende byen i verden. Og kanskje med den mest forferdelige historien.  Byen ble grunnlagt i 1545 av spanjolene etter at de oppdaget at fjellet bak byen, Cerro Rico, inneholdt store mengder soelv. Og vi snakker store mengder: verdens mest rike soelvaarer har blitt funnet her, og byen var den rikeste i Latin Amerika paa 1800-tallet. Foer spanjolene sa seg forsynte (de fant ikke mer) og trakk seg ut.  Det jobber fortsatt folk i fjellet (leter etter mineraler), de fleste doer mellom 35-40 aar gamle paa grunn av lungesvikt, og man regner med at rundt 8 millioner mennesker har doedd i Cerro Rico – mesteparten under spanjolenes tvang – indianere og afrikanere. Derfor kalles fjellet ofte ‘The mountain that eats men’.
Hvis man ville saa kunne man dra paa ‘minetur’ og klatre rundt inne i fjellet, gi kokablader til minearbeiderne og ta bilder. Ymse og Lillepus likte ikke tanken paa daarlige stiger, daarlig luft, klaustrofobiske ganger og masse stoev. Saa vi holdt oss unna, men saa ‘The Devil’s Miner’. Tyskprodusert dokumentar om en 14 aar gammel gutt som jobber i fjellet og forteller dets historie. Must see.
Byen Potosí er full av kolonialbygninger og pene terasser, plazaer og kvinner med lange fletter under bowlerhattene sine. Ingen supermarkeder. Generelt i Bolivia – alt maa kjoepes paa markedet. Vi brukte en dag paa aa tusle rundt og see, kjoepe kokablader og finne billetter til en tribute til Pink Floyd konsert. ‘Oh Menaje!’ kaller seg for bolivias offisielle tribute til Pink Floyd band, og var i Sucre samme dag som oss. Saa vi dro. Og satt blandt 1000 bolivianere og sang at vi ikke trengte utdannelse :) Herlig :)
Vi ble ogsaa en attraksjon i oss selv: En bil runder et hjoerne. Kvinnen i passasjersetet ser oss, sperrer opp oeynene foer hun hiver seg rundt og skriker til de som sitter paa lasteplanet: ‘Mira! Blondes!’ (Se ! Blondiner!). Naar vi titter inn paa lasteplanet sitter det to menn og stirrer paa oss slik som vi ser paa sights naar vi er paa sightseeing.
Testet ogsaa ut kokablader, de har en ganske besk/syrlig smak og er ganske greie og ha i munnviken naar det nesten er umulig aa finne tyggis. Tilsett den greien som forloeser alkalinene, saa skal man faa minsket sultfoelelse, justere seg bedre til hoeyde og temperaturer, og kjenne en liten lammelse i kinnet. Lillepus fikk det til, Ymse var ikke like flink paa droevtyggingen av bladene. Heldigvis kan vi oeve oss gjennom hele Peru ogsaa :)

Sucre
Saa dro vi til Sucre, en av de to hovedstadene i Bolivia. Hoveddomstolen har fortsatt sitt sete her, men La Paz er den styrende hovedstaden. Fra 28. april til 2. mai tuslet vi rundt i en by enda mer preget av kolonitiden med store hvite bygninger overalt, nydelig dekorert. Og et ukjent antall kirker. Vi gikk opp til toppen av byen for aa spise frokost og see utover de roede takene som laa som et teppe i dalen. Vi var paa museum og laerte om historien bak veveteknikker, og spesielt to stammers veveteknikker. Ble selvfoelgelig helt forelsket og kunne sikkert kjoept oss et helt sett med draktene deres hadde vi hatt raad. 30. mai feiret vi bursdagen til dronningen av Nederland, ikke natt til 1. mai slik som hjemme. 1. mai fyrte de av dynamitt i hele byen for aa feire og ingen busser gikk til La Paz. Saa vi maatte dra dagen etter.

La Paz
Fra 3. til 7. mai var vi i superhovedstaden i Bolivia. Og det startet ikke saa bra: Lillepus fikk betennelse paa ene oeyet, Ymse ble syk i magen – igjen. Saa det tok et par dager foer vi kom i gang med det vi skulle i La Paz: shoppe gaver til dere der hjemme (og oss selv). Vi bodde paa et partyhostell og sov ganske daarlig i de gode sengene hver natt, fordi vaare kjaere romkamerater vekte oss med lys, skriking og forsoek paa aa dra oss med ut paa byen klokken 2 paa natten. Ikke akkurat det vi var  La Paz for, og de virket ganske fornaermet over det og syns vi var litt rare som ville sove om natten slik at vi kunne faa med oss dagen. De var eldre enn oss, men det foeltes som om vi hadde havnet midt i en russefeiring.
Anyhow, vi fikk handlet det vi skulle og i skrivende stund er 13,3 kilo med kjaerlighet paa vei hjem til Norge med skip, og vil ankomme om rundt 2 maaneder. Vi haaper at toll og saann ikke er saa ille med slike sendinger, mennesker som vet noe om dette bes om aa informere oss.

Copacabana og Isla del Sol
7. til 9. mai var vi i Copacabana. Ikke den kjente stranden, men en by ved Lake Titicaca: en innsjoe som de fleste synes aa mener er den hoeyest liggende (3 812 moh) navigable (?) innsjoe i verden, de strides litt. Den er hvertfall den stoerste i Soer-Amerika, og huser oeyen Isla del Sol (soloeyen). Inkaene mente at det var her solen ble foedt og at de foerste inkane oppsto: Manco Capac og Mama Huaca. Ergo er det ruiner der, ergo maa man jo ut og se. Vi putret ut halv ni om morgenen og kom tilbake rundt 4-5 tiden, etter en dag full av sol og feiring av kristihimmelfartsdag.
Ikke som hjemme i Norge dere. Menn i kostymer med paljetter og knaesje farger, inkadamer kledd i penskjoertet og sjalet, alle dansende til heftige trommer og trompeter. Lillepus klarte aa hoere at det var en salme de hadde bygget all den livlige musikken rundt. Kjempemoro, vi kunne sett saa mye mer paa dem. Vi hadde helt glemt at det var kristihimmelfartsdag, men flaksen gjorde at vi fikk et bord paa restauranten vi ville spise paa hvis vi kunne bli ferdige foer 8 – da var det nemlig reservert paa lik linje med alle de andre bordene i restauranten. Mens vi spiste ble det skikkelig uvaer med lyn og torden, regn, vind og stroembrudd. Men det roet seg i det vi gikk ut :) Copacabana er en helt grei liten by, men det er veldig tydelig at halvparten av aarsaken til at den overlever er alle gringoene som kommer for aa besoeke Isla del Sol.

Og det var Bolivia for dere. Et herlig land som vi begge forelsket oss i. Det er det fattigste i Soer-Amerika, men hittil har det vaert det rikeste paa kultur og erfaringer som er helt ukjente i vaar vanlige hverdag. Landet ga oss vaart foerste kultursjokk, og har sagt klart ifra at fra naa av kan vi bare venne oss til at det er vi som er minoriteten med hvit hud, rart lyst haar og alltid minst 30 cm hoeyere enn lokalbefolkningen. Det laerte oss ogsaa at det tannloese smilet til en inkadame aldri er veldig langt unna :)

Puno, Peru
I gaar dro vi over grensen til Peru, en smertefri grensekrysning som var som en droem etter den fra Argentina til Bolivia. Her bruker man Soles aa betale med, og 1 dollar er for tiden 2,8 soles. Dette liker vi ikke, saa vi haaper paa at dere der hjemme kan gjoere noe slik at dollaren blir litt svakere. Peru er nemlig litt dyrere enn Bolivia, men ikke like dyrt som Argentina og Chile.
Puno ligger ogsaa ved Lake Titicaca, Boliva og Peru deler innsjoen. Hva Peru har som Bolivia ikke har, er flytende oeyer og flere indianerstammer.
Det er Uroene som bor paa de flytende oeyene. For rundt 3000 aar siden saa de seg lei paa de krigerske stammene Collas og Inkaene,og bygget rett og slett sine egne oeyer ut av sivroer kalt totora, og floet avgaarde. I dag er det rundt 20 oeyer med uroer, en halvtimes baattur fra Puno. Vi tok turen i dag og bouncet rundt paa en utrolig myk bakke og forelsket oss i disse smaa indianerne i de fargerike klaerne sine. Saa dro vi videre til Isla Taquile, er oey bebodd av en annen indianerstamme, hvor guttene gaar rundt og strikker fra de er 6 aar gamle og kun baerer med seg en veske med kokablader, mens jentene vever, passer aaker, passer unger, lager mat, og baerer unger, utstyr, mat og alt annet som trengs i et slags stort sjal paa ryggen. Litt annerledes enn hva vi er vant med :)

I morgen tidlig reiser vi til Arequipa, ‘den hvite byen’. Der skal vi proeve aa finne en enkel tur i en av verdens dypeste canyoner, Canyon del Colca. Deretter maa vi komme oss til Cuzco saa fort som mulig, for 15. mai legger vi ut paa 4-dagers tur til Machu Picchu! Inkastien er utsolgt til september, saa vi har valgt en alternativ rute som skal vaere veldig fin. 17. mai blir derfor feiret ett eller annet sted i skauen paa vei til en av verdens syv underverker. Ymse gruer seg litt, for med mange meter over havet blir luften tynnere – og det har vi allerede merket hver gang vi har gaatt i oppoverbakker, vaaknet om morgenen, eller vaert ville&gale og LOEPT. Men det gaar nok bra – for hvis fete engelske turister kan klare det – saa kan Ymse&Lillepus klare det ogsaa :)

Lillepus har lagt ut bilder fra Mendoza i Argentina, og fra Santiago i Chile. Og alle de andre sidene paa denne bloggen er oppdatert :)

Etter Cuzco skal vi rett ned til kysten, for naa er vi lei av aa sove med ullsokker og superundertoey om natten, og bruke fleece, skjerf, lue og votter naar solen ikke er paa sitt hoeyeste. Det er kaldt oppe i hoeyden, vi sitter faktisk og er litt misunnelige paa dere som har vaar naa, med utecafé og shorts.
Vi misunner ikke alle dere som har eksamen, men oensker dere lykke til i sekkevis :) Og er dere ferdige, gratulerer med vel overstatt :)

Noe aa se paa :)

Sucre, Bolivia
The Strokes – Last Night

Vi har vaert i saltoerkenen i Uyuni, i gruvebyen Potosí og er naa i Sucre. I morgen skal vi komme oss til La Paz, hvor Ymse skal forsoeke aa finne tid til aa skrive en skikkelig blogg. Meanwhile:

Ymse har bilder fra saltoerkenen

Lillepus har oppdatert Bariloche
…Vi vet at det mangler en maaned med bilder mellom Bariloche og saltoerkenen. Men vi har rett og slett hatt bedre ting aa gjoere enn aa nerde foran en skjerm ;)

Kos dere med vaaren som endelig er kommet til Norge !

Fra Chile til Argentina til Bolivia

Tupiza, Bolivia
Nine Inch Nails – The Hand That Feeds

……Update ?

Chile:
05. april var vaar siste dag i Santiago, og vi dro som sagt til den digre parken i Santiago. Med en stor statue av jomfru Maria paa toppen og en haug av tilhoerende souvenirer. Vi tok en bane opp som er slik som Floeyenbanen i Bergen, er det kabelbane det heter? Fantastisk utsikt og nydelig vaer. Vi fant oss en superfin restaurant aa spise paa – egentlig skulle vi smake paa vin men bestemte oss for aa spise der da vi ikke fant noen som skjoente at vi ville smake vin. Det var litt over budsjett, men siden vi ikke hadde spist ordentlig paa 3 dager unnet vi oss det. Lillepus klarte aa bestille en dessert som var dyrere enn lunsjen.
For aa komme ned igjen tok vi taubane,slik som er paa Ulriken i Bergen. Artig men noe creepy xP :)

Valparasio er paa UNESCOs World Heritage List. Artig, veldig bratt by full av smaa kabelbaner som tar deg opp til ulike smaa fjellknatter. Husene er alle fargerike og smaa,og man forventer nesten at noen skal falle nedover fjellsidene mens man er der. Vi kom dit paa natten 6.april, brukte den 7. paa aa tusle rundt i solen og kose oss, foer vi tok en nattbuss til Mendoza.

Mendoza, tilbake i Argentina. Det er ikke saa kult aa ankomme et sted i 5-6 tiden paa morgenen. Vi hadde reservert hostell, men siden check-out ikke var foer 10.00 og det var fullt, maatte vi vente til halv-elve foer vi fikk en seng aa sove i. Troett. Foerste dagen gikk til aa sove, finne sentrum og planlegge sykkel&vintur :) Ogsaa moette vi vaare foerste nordmenn! Og de var fra Hamar og Ingeberg og hun fra Hamar hadde Lillepus gaatt paa skole med og Ymse hadde moett henne gjennom en venn! Hvor saert er ikke det ? De dro neste dag, saa vi fikk bare hilst. Utrolig rart aa snakke norsk med noen andre enn hverandre.
9. april tok vi buss ut til lille Maipu som er omringet av vingaarder, leide oss sykler og brukte 6 timer paa aa besoeke 2 vingaarder og et likoer&sjokolademakeri. Syklene var….akkurat brukbare og det var ikke saa kos aa bli ropt etter hvert 15. sekund av argentinske menn og guttemenn. ‘Chicas!! Que hermosa!! Sexy!!!’ *kysselyder* Charming. Det blir aldri en argentiner paa hverken Lillepus eller Ymse. MEN, sett bort fra dette var det herlig :) Vi smakte paa 5 viner, en sjokoladelikoer og absinth. Sykkelturen tilbake gikk mye raskere av en eller annen grunn :) Herlig dag, vi manglet baguett, flagrende kjoler og franske menn – men klarte oss fint uten.
10. april var fiks&ordne dag. Og veldig kjip dag, for mens vi satt paa en internettcafé og slet med harddiskene vaare (de er for nye for mange datamaskiner), stjal noen Ymse sin mobil. Som laa ved siden av henne. Saa…det er ingen vits i aa sende meg noen meldinger, jeg har ingen numre, Evie – unnskyld men den charmsen er det noen andre som har naa, og det samme med firkloeveren jeg fikk av Ingeborg&Harald. =/ Ogsaa blir det ikke mere musikk fra listen i bloggen paa meg foer jeg kommer hjem-med mindre Lillepus har noe av det paa sin iPod eller mobil. Artig. Har reiseforsikring,da. Men veldig kjipt aa miste noe man kjoepte spesielt for denne turen (min andre hadde ikke fungert her nede).
11. april reiste vi ut til vingaarden til Familia Zuccardi. De er veldig godt kjent i verden, og deres Santa Julia Malbec er en bestselger. Du faar kjoept den paa polet. Enjoy. Vi havnet i en gruppe med amerikanere fra Florida, pensjonister paa vintur som ikke forstaar at de ikke hoerer noe fordi deres egen stemme overdoever guidens. Etter turen skulle de ha lunsj, vi fikk smake paa tre viner i ro og mak. Samme kveld tok vi nattbuss til Tucuman, og klarte aa faa en buss videre til Cafayate.

12. april ankom vi Cafayate etter en ekstremt svingete tur opp fjellet. Byen ligger paa 1600 meter over havet og er vindistrikt nummer 2 i Argentina. Her lages hvitvin av druen Torrontes – veldig god. Foerste dag forsoekte vi aa gaa oss bort i byen uten hell – den var akkurat passe stor. Vi fant isbutikken som solgte is laget paa torrontes- og cabernetvin og tok en tidlig kveld. Den 13. dro vi nemlig paa villmarkstur. Etter aa ha brukt en hel dag paa buss er det utrolig deilig aa bevege paa seg. Vi klatret, hoppet og gikk oppover langs/over en elv og etter litt over 2 timer med ofte feil stivalg fordi den riktige ikke var merket og det alltid var rundt 3 aa velge mellom, kom vi til fossefallet paa 10 meter. Nydelig, nydelig. Vannet var selvfoelgelig iskaldt, men vi badet til vi mistet foelelsen i taerne. Da varmet vi oss litt i solen, foer vi tok andre og siste dukkert foer vi noet vaar medbrakte lunsj og drakk te fra termoskoppene vaare <3 Ymse plumpa i elva skikkelig paa vei ned igjen. :) Og vi saa ut som emonisser paa beina og armene naar vi kom ned – hele veien var det hoeye skarpe siv som skjaerte deg opp hvis du satte dem i spenn ved aa traakke paa dem. Men absolutt verdt det <3 :)
14.04 dro vi paa sightseeingtur i minibuss til de knall roede canyonene i naerheten. Masse steder som har faatt navn fordi de likner paa menneskelige ting. Men de er blitt formet naturlig av vann og vaer. Kjempefin tur, med sol og to danske piker som vi hang rundt med.
15.04 hoppet vi paa en buss for aa see Quilmesruinene. De eldste i Argentina, etter Quilmesindianerne. De holdt ut mot spanjolene i 150 aar, men ble selvfoelgelig tatt til fange og gjort til slaver, eller drept, eller de doede av nye sykdommer. Slik som alle andre indianerstammer. Ruinene er godt bevart, og det bodde rundt 5 millioner der. Naar vi saa stoerrelsen paa stedet kunne vi ikke tro det, for det var saa ‘lite’. Men de bodde jo oppaa hverandre. Sol igjen, vi gikk stien opp til ett av stedene som hadde vaert utkikspost og lunsjet med ruinene som utsikt.
Cafayate og omraadet rundt var totalt forskjellig fra vi var vant til. Her var kaktuser og oerken overalt, og lamaer ! <3 Og vi saa masse pinnedyr paa Canyonturen vaar. Og plutselig er vi blitt en minoritet. Ellers hvor vi har reist har det ikke vaert noen stor forskjell i utseende mellom oss og innbyggerne – men her ser man tydelige indianertrekk hos de fleste. Mye moerkere i huden. Sorte i haaret alle sammen. Og korte. Paa bussen fra Mendoza til Tucuman var vi de eneste som var lyse i huden. Kultursjokk.

16.04 reiste vi til Salta og ankom paa ettermiddagen. Ymse var igjen ikke helt i form, med en tilsynelatende evigvarende kvalme. Dagen etter ble derfor tilbragt med soving og tusling rundt i Salta sentrum. Og videre planlegging av turen.
Dagen etter derimot, 18.04, dro vi paa rafting! =D Naer Salta ligger en elv av klasse III, perfekt for nybegynnere. Vi dro klokken 08.00, og satte utfor elven rundt 11-12 etter full oppkledning og opplaering. ARTIG! HERLIG! og veldig vatt. Damen vi bestilte av sa ‘bring extra clothes – you MAY get wet’. Vi var gjennomvaate n_n Og vi hadde med skift :) Etter rafting var det grilling, med for mye av alt. Ymse ble skikkelig lei seg naar hun innsaa at hun ikke klarte aa faa i seg mere argentinsk biff. Etterpaa doeste vi i solen, lo av bildene fotografen hadde tatt av oss, og toerket klaer – foer vi dro tilbake til Salta.
Vi skulle videre til La Quiaca, grensebyen til Bolivia, samme natt. For aa faa tiden til aa gaa gikk vi paa kino og tok den som skulle til aa starte. ‘The child from another world’ – soet. Barneoppdragelse er vanskelig, forstaar vi.

Aa krysse grensen til Bolivia.
Kunne man ikke gjoere med buss. Vi ankom derfor grensebyen La Quiaca klokken 7 om morgenen etter aa haa fryst oss gjennom en natt paa bussen. Og det var like kaldt ute, saa det var paa med votter og jakke, foer vi og en polakk hoppet inn i en taxi til grenseposten. Hvor vi sto i koe for aa bli stemplet ut av Argentina. Saa tuslet vi over en bru og saa paa menneskene som snek seg over grensa 100 meter bortenfor, foer vi igjen sto i koe for aa immigrere til Bolivia. Kaos. Kaldt. Stress. Sekk. Ting. Skjemaer. Stempel som ikke fungerer. Sulten. Sliten. Troett. Forvirret. Masse inkadamer i skjoert, fargerike sjal og bowlerhatter overalt. Putt paa kultursjokk. Puh. Vi fant veien til busstasjonen, fant buss til Tupiza, hvor vi er naa. Ymse fant medialunas (croissanter) til frokost – og vi satte oss inn paa bussen for aa bli mer kultursjokkert. Klokken er bare 0800 paa morgenen og vi har sovet 5 timer. Bussen er full, men tar paa flere som henger rundt i midtgangen. En gutt gaar rundt og synger og ber om penger, en annen kommer paa for aa selge mat. En mann finner utseendet vaart utrolig komisk og smiler masse hver gang han ser paa oss.
Vi husket aa gaa av i Tupiza. Sekkene vaare var ogsaa med, og vi fant veien inn til sentrum ved aa se hvor den stoerste flokken av mennesker gikk. Gateskilt eksisterer ikke i denne lille byen som er 2950 meter over havet. Vi titter NED paa dere. Vi er hoeyere enn Norge er. Og man kjenner det paa luften. De klarer aa bruke 15  minutter paa aa lage deg en kopp te. Her tar man ting med knusende ro, og vi gikk rundt paa marked i gaar og var de eneste utlendingene. Vi har kjoept oss teppe til videre bussturer. Maten her er skikkelig god, den er hjemmelaget fra bunnen av. Naar vi kom fikk vi vite klokken 11 at stedet hvor vi kunne ta ut penger stengte 12. De har ikke minibanker her. Vi rakk det akkurat, og maatte det, for i dag er det soendag og slike ting er stengt. I morgen er det den 21. april og vi skal paa ridetur foer vi tar toget til Uyuni.

Reiseplansiden rekker jeg ikke oppdatere naa, men her er en rask skisse: Uyuni – saltoerken – Potosi – Sucre – La Paz – Copacabana – Lake Titicaca – Puno i Peru – Arequipa – Cuzco eller Cuzco – Arequipa.

Vi er igjen 6 timer bak dere,og naa er det spisetid :)

¿Cachai?

Santiago, Chile
Beastie Boys – Ch-check it out

Det var i Chile hvor spansken moette sin doed. Folk her paaberoper seg aa snakke spansk, men de mumler og putter inn andre ord som ikke har noe med spansk aa gjoere. Kanskje er de engelske, kanskje stammer de fra et stammefolk, eller kanskje det er et eller annet slangord som har oppstaatt langs spraakveien de snubler rundt paa. Hvilket betyr at selv om vi kan nogenlunde forstaa spansk naa saa forstaar vi ikke chilensk spansk saann nogenlunde. Det blir mye ‘¿que?’ (hva?) og `yo no comprende’ (jeg forstaar ikke). ‘¿Cachai?’ er et ord de liker aa slenge paa i slutten av setninger og betyr noe saant som ‘skjoenner du?/henger du med?’. Kanskje litt saann som fjortiser ender hver setning med ‘ikke sant’ :)

Pucón
I siste post skrev jeg at vi skulle klatre oss opp en vulkan, Volcón Villaricca, hvis jeg ikke husker helt feil. Litt over 2800 meter over havet, og vi startet paa rundt…1000 tror jeg. Fra avstand saa det greit ut, og turistinformasjonen og turbyraaet fikk det ogsaa til aa hoeres greit ut – men herregud saa bratt det var. Ymse foelte seg som en fjellgeit i snowboardsko (saa stive var de) der hun gikk i sikksakk oppover vulkanen med stein paa alle kanter. Lillepus mente ogsaa at dette var toeffere enn det de hadde beskrevet.
Siden vulkanen er saa hoey var det jo snoe paa den. Om vinteren pleier de aa snowboarde og leike seg nedover den, enda den er aktiv og liker aa kaste ut steiner naar det passer den. Med cramps (piggesaaler man putter paa skoene) begynte vi paa snoen, og det ble for Ymse ubehagelig bratt. Det gikk etterhvert opp for henne at hun faktisk hadde hoeydeskrekk, at det ikke var noe hun bare hadde sagt naar hun var mindre for aa slippe aa hoppe fra 5-meteren. Tenke seg til. Dét, kombinert med aa vaere sliten og ha fandens vannblemmer paa helene, gjorde at Ymse valgte aa gi paa hvilestedet midt paa snoen, 2400 meter over havet.
Lillepus har ikke hoeydeskrekk, og er i en god del bedre from enn Ymse. Hun fortsatte og kom seg helt til toppen hvor hun avsluttet med aa puste inn litt svovel og diverse ymse gasser som vulkaner pumper ut.
Vi fikk ake paa sneen ned – DET var moro! =D

Ellers i Pucón spiste vi i vegetarrestauranten paa hostellet vi bodde paa hver kveld med unntak av en. Ymse fikk laks i kokos og karrysaus som var saa godt at hun fikk taarer i oeynene. Alt var egentlig godt, men den staar som en highlighter altsaa. Vi hadde ogsaa en trasketur hvor Lillepus fikk noe som kunne likne paa en ordentlig Cappuchino, mens Ymse slurpet i seg karamellatte. Selv om Pucón er en turistby er den nydelig med fortau og groent overalt, lave hus, masse trehus og en generelt tilbakelent tidsfoelelse. Dagen vi reiste til Santiago hadde vi gratis underholdning til frokosten i form av en sosialantropolog (what, de eksisterer faktisk i menneskelig form og ikke bare paa papir, Evie!). Og han var….smaagal. Han hadde gitt seg med sitt yrke, men hadde opplevd nok sammen med stammefolk til aa mene at han var synsk og at det var en finfin idé aa importere elefanter til Chile. For de har levd her en gang for lenge siden, akkurat slik mammutene levde paa nordkalotten for lenge – LENGE – siden.  Herlig, han var akkurat slik Ymse hadde sett for seg at en sosialantropolog ville se ut.

Bussen til Santiago maatte stoppe etter to timer pga oljelekasje i motorrommet. Artig aa henge rundt en buss midt ute blant busker og sauer nesten like lenge foer man fant en ny buss. Undeholdning paa turen var: 1) Soer-Amerikansk komedie paa spansk om en mann som paa sin second honeymoon forelsker seg i en ny dame og ender opp med aa forlate kone&barn og hele pakka. Vi lo ikke. Hva slags humor er dette? 2) The Punisher. Er jo en bra film – MEN, naar den blir dubbet til spansk og John Travolta sin stemme er som tatt ut av en spansk saapeopera blir det bare flaut. 3) Rocky III. Ogsa dubbet. Elendig. Artig med russere da, de saa jo ut slik som i James Bond-filmene. Og treningsmontasjer er jo alltid artig.

Santiago
Har vi naa vaert i siden mandag kveld. As we speak er det fredag kveld. (Vi er 6 timer bak dere naa, ganske lenge!). Tirsdag var vi paa en sightseeingrunde i byen. Fint vaer, fin by, selv om en kan se at forurensningen ligger som et teppe over byen og sloerer til fjellene om man klatrer litt opp for aa se seg rundt.
Ikke saa fin mat. Onsdag, torsdag og fredag har blitt tilbragt inne paa hostellet fordi Ymse&Lillepus ble kjempedaarlige av noe empanadas & ‘frisk’ juice som vi spiste paa vaar sightseeingdag. Vi har ikke gjort saa mye annet enn aa vaere slappe, sove, loepe paa do for aa kaste opp og drikke vann. Sett film da, piratkopierte alle som en. Men vi er paa bedringens vei, og i morgen satser vi paa at vi er i form til aa besoeke den stoerste parken i Santiago, med svoemmebasseng og zoologisk hage og enda mere til.

Soendag reiser vi til Valparaiso, en soet gammel kystby. Paa tirsdag har vi planlagt aa reise inn i Argentina igjen, til Upsallata og Mendoza i foerste omgang for aa kose oss med vin og sang. Piker er vi jo allerede :)

Btw: 5 norske kroner er litt over 500 chilenske pesos. Gjett om det foeles saert aa ta ut 100 000 om gangen og betale med 10 000 sedler xP